søndag 4. desember 2011

Er gamle gjenstander fine?


Vi stod to søstre på vaskerommet i Barndommens dal og så på to heklede sengetepper etter mormor. Det doble hun heklet til ektesengen, og det enkle hun heklet da hun ble enke. Fylt av futt og pågangsmot sa den yngste; du blir sikkert aldri gift, så du får nok det lille teppet.
Slikt man kan si når man er et barn, og er dødelig misunnelig på Storesøster som i sitt dukkehus hadde spisestuen fra Junaiten mens man selv hadde solide og hjemmelagde møbler.
Slikt man kan skamme seg over i voksen alder, når man mest av alt skulle ønske det var en Storesøster tilgjengelig...

Og det blir noe av det samme når man hvert år kan ta frem adventskalenderen som mor broderte og mormor monterte ( for at det skulle bli fint nok...). Man gleder seg over den, ser kjærligheten i stingene og husker forventningen når vi om morgenen 1. desember tasset ut i kald stue og telte ned hvor mange dager det var til de beste twistbitene. Samtidig skulle man ønske den ikke hang her, at den hang et helt annet sted, eller at den fremdeles var i Barndommens dal som en av mange gjenstander vi en gang i en fjern fremtid skal dele.
Og også en tanke om at hvis man kunne valgt helt fritt, så finens det vel så fine kalendere man selv kunne tenke seg å brodere, kalendere som ikke er preget av svensk syttitallsestetikk...

Men er det slik med ting at de automatisk blir finere når de har en historie vi kjenner? Og mister vi gangsynet når det gjelder det vi selv har vokst opp med?

Det ligger fem små porselensnisser på loftet i Barndommens dal, etter en oldemor. De er fine og skjøre, og Fruen har valgt å ha de liggende på vent til de søte små har blitt store nok til å nyte det som er fint og skjørt på avstand. Og så blir det nesten for sent, for slike nisser ser vi i alle ukeblader som viser antikk julepynt og man tenker; ville det vært like stas å sette de på peishylla om de var fra et vellykket loppisraid? 
Noen ganger sier Høvdingen oppgitt, det er jo bare ting. Og vanligvis blåser Fruen seg opp og motsier ham friskt. Men det hender man er enig. For det er mye gjenstander, og det blir flere og flere....Og hvordan skal vi velge, hvem skal viderføre sine tradisjoner, hvem skal forkaste sine? Hva er fint, hva er stygt? Og er det nødvendigvis slik at det som har vært med en generasjon eller to skal ha livets rett bare fordi ansienniteten er på dets side?

Apropos bildet; lysestaken  og lyseslokkeren som onkel har laget ville jeg nok vært like glad i om den var kjøpt over disk, men elefanten som ble innkjøpt i Thailand for tyve år siden ville sikkert  blitt kassert for lengst om den var kjøpt i en butikk i Tigerstaden...Askebeger etter morfar og egenprodusert akvarell ville jeg nok også beholdt, men to stk krus fra norsk keramikkfirma er nok mest kjøpt fordi det er akk så vanskelig å gå tomhendt ut fra lagersalg...

6 kommentarer:

  1. Ting blir vel finere i våre øyne når det har en spesiell historie vi minnes med glede. Som mine dessertskåler som vi i min barndom spiste mormors hermetiserte plommer med h-melk av. De er kanskje ikke så spesielle eller pene for andre, men for meg er de det.

    Men noen ganger må man være hard og vurdere nytteverdien og kvitte seg med ting, det kan jo være at andre kan ha glede av tingene man har innerst i skapet eller i en eske på loftet.

    SvarSlett
  2. Jeg tror nok at en tings historie betyr mye. Jeg kommer for eksempel aldri til å kaste mormors kirsebærutstener. Ei heller de blå skålene som er så mye mer enn blå skåler. De vi alltid fikk tomatsuppe i... i dag bruker jeg dem til is. koooseis. Ikke mauleis.
    Jeg har også malt en teakskjenk med bengalakk. Skjenken lå på finn. Hadde den vært fra mine besteforeldre hadde jeg aldri vurdert det en gang...

    SvarSlett
  3. Elisabeth: enig, og enig!
    Siri: men hva skjer hvis mannen også har en kirsebærutstener, og om en generasjon sitter sønnen der med to stk, og hans nye samboer har med sine to?
    Selv kjøper jeg forresten broderier på loppis, klipper de opp og lager fjas og fjås av de. Det ville jeg aldri gjort med noe hjemmebrodert.

    SvarSlett
  4. Akkurat dette har vi tenkt mye på denne helga; vi driver og rydder i leiligheta etter svigerfar som gikk bort for noen uker siden. Det er mye "skit". Men skit min mann og hans søsken har et forhold til. Gode minner. Men de prøver etter beste evne å bruke hård hånd. Vanskelig.

    SvarSlett
  5. Det finnes ting man (jeg) har i hus som glatt hadde blitt forbigått på et loppemarked. De er i hus kum pga minnene, og selv om de SER like ut som de på loppemarkedet så ER de ikke like. I en nostalgikers øyne. :-)

    SvarSlett
  6. Trine: Det må være vanskelig å rydde ut et hjem, jeg innbiller meg at det emosjonelle tilknytningen blir enda sterkere da enn når man bare tar et skap i ny og ne.
    Elin: Dette burde jeg kanskje ikke skrive; men jeg har sagt et par ganger til kritikeren her at "jammen, det er fra hjemme" når det egentlig er fra et loppis...

    SvarSlett