onsdag 22. juli 2015

Learning to fly

Onsdag kl 9.30
"Jeg er glad i deg" hoier jeg nedover stien og ser skuldrene synke sammen inni motorsykkeljakka. Han snur såvidt på hodet og nikker oppgitt allerede før jeg fullfører med "send en tekst når du kommer hjem". 

Jeg var så glad for tre uker siden, da han stod der med midlertidig førerkort og hadde bestått oppkjøring på lett motorsykkel. Lettere for alle, tenkte jeg, nå kommer han seg på trening selv og kan kjøre til skolen. Det jeg ikke tenkte på er den innebygde utferdstrang som de fleste sekstenåringer besitter. Plutselig dukket det opp planer om å møte noen her og noen andre der, og å kjøre med meg til hytta var heeelt uaktuelt. Dit kunne han ihvertfall kjøre selv. Nåja, han kjørte sammen med far oppover. 

Så nå sitter jeg her på hytta. Sønnen har startet på sin første langtur alene. Fire timer på lett motorsykkel, i sommertrafikk med kuer i veikanten, bobiler, campingvogner, syklister med all verdens tid og motorsyklister uten all verdens tid. 

Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på kjøkkengulvet og strigråte da jeg hørte  motorsykkelen starte og så sønnen vente på klar veibane og svinge ut og kjøre fra meg. 


Onsdag kl 13.45
Hmmm. Hvis han har kjørt jevnt og pent og tatt en pause bør han være hjemme nå. Han skal ha parkert, låst seg inn og sett at alt står bra til med huset. 
Jeg har sydd alle knapphull som skal syes, jeg har drukket seks kopper kaffe, gått noen både rundt hytta og med meg selv, jeg har bitt alle negler og bedt stille bønner om at alt går bra.


Onsdag kl 14
"Hjemme"
Vi har snakket om dette, at sms er priset pr melding, ikke pr tegn. Enn så lenge holdes meldingene på et minimum. Men hva gjør vel det når budskapet er at turen gikk fint, huset står og alt er vel?


Vi vil ha voksne barn, vi vil at disse små vi bysser og bærer skal vokse opp og bli enestående, selvstendige og gode mennesker. Vi vet må slippe dem fri og prøve vingene sine. Vi kan ikke løpe etter med nett for å fange dem hvis de faller eller ta støyten hver gang de krasjlander. 
Men det gjør så vondt i morshjertet når de vokser ut av armkrok og sofakrok.

Det er ikke lett å være seksten år. Det er ikke lett å være mamma til en sekstenåring heller... 

PS.
Sønnen har kjørt mye, veldig mye, med far. Han er vant til å kjøre motorsykkel og er en fornuftig fyr. Engstelsen er mer basert på at jeg generelt engster meg og at det var første langtur alene enn på hvorvidt han er i stand til å kjøre alene eller ikke. Hvis far ikke hadde syntes dette var gjennomførbart ville det ikke blitt noen firetimers tur på egenhånd for den håpefulle. 



1 kommentar:

  1. herregud her kjente jeg meg igjen .... her fyller junior atten om en knapp måned, denne uken bestod han teori på bil. jeg får magesår.

    SvarSlett