det som ligger i oss

Fiolinspilleren skal spille konsert i morgen og behovet for pene sko har vært prekært.
Og med pene sko tenker mor at de bør være flate, slik at man stå på en scene uten å vingle, enkle, slik at man ikke blir lei etter en gangs bruk og likevel pene nok til at de kan brukes til jul og på julefest for sjette og syvende klasse…
Queenie selv er mest opptatt av at skoene skal være uten så mye som en paljett, sløyfe eller noe-som-helst-fjas-overhodet.
Vi ble enige om modellen - ballerinasko. Vi var i fem skobutikker. Vi så på sko. Kan vi ta av sløyfa på denne? Er disse fine, de er da ganske enkle? Kunne du ikke ha noe med bare en liiiten sløyfe? Skal vi gå videre?

Til slutt fant vi skoene som oppfylte alle krav. Og da vi forlot den sjette skobutikken ytret Queenie følgende visdomsord jeg slekter ikke på deg når det gjelder pensko
Nei. Hun gjør ikke det. Og selv om hun definitivt er sin fars datter så dukker det opp små glimt her og der. Små tegn på at hun som ville vært verdens beste tante ikke er helt borte.

Der kan være det blikket man ser hos Queenie når spillelærer finpusser hvor fingre skal plasseres. Irritasjonen over å bli irettesatt på ørsmå detaljer.
Det kan være den intense irritasjonen over å ha helt unødvendige småfeil i en skoleprøve.
Det er klær som av udefinerbare årsaker er helt feil. Fordi de strammer litt i halsen, ikke sitter helt der de burde i livet eller o, skrekk og gru - de er for pyntet. Perler, paljetter, sløyfer, skjørt i utide - glem det.

Og selvsagt viljen til å jobbe med skole og spilling og å sette seg klare mål.
Men det er de små glimtene, det som ingen har fortalt henne om som samtidig er så sårt og fint. Det som ligger der, inni henne et sted, og som alltid vil være med. Og som jeg alltid vil se, fordi jeg trenger å se det. Jeg trenger å se blaffet av irritasjon når jeg vifter med en paljettbestrødd kjole. Blaffet som går over i et lurt smil når hun skjønner at mor tuller.
Jeg trenger å se en skygge over øyebrynene når det for n-te gang blir korrigert tre millimeter på høy tredjefinger. Og jeg trenger å høre elleveåringen si ( hvis mor ymter på logistikken med lekser, øving, trening, middag ) du, dette ordner jeg selv.

Det har vært, og er fremdeles, viktig å huske Storsøster som et helt menneske. Det har vært viktig å ikke bare huske de aller beste sidene hennes. Fremdeles er det situasjoner hvor jeg undres hva hun ville rådet meg til ( og mest sannsynlig ville jeg ikke fulgt rådet henens med en gang…men antakelig etter en stund ).
Og når jeg ser glimt av henne i barna mine, da vet jeg det. Hun er med, som hun alltid har vært. Og alltid skal være.