Jeg husker noen tiår tilbake, til en tid der det eneste saliggjørende var Levis 501, Milletjakke, Lacoste eller Kappa genser og Isba-støvletter med syltetøystrikker isteden for snøring.
Det eneste jeg drømte om, var å ha det alle de andre hadde. Og foreldrenes vennlige innspill om hva som var vitsen i å være som alle andre, når man egentlig var unik ble møtt med tomt blikk.
Det eneste jeg ville var å forsvinne i mengden, være akkurat lik alle de andre og på denne måten være kul.
Nå, som voksen kan jeg se hva foreldrene mente. Jeg kan se at det faktisk ikke er spesielt viktig eller riktig å være akkurat som alle andre. Jeg ser også at det ikke finnes en fellesnevner, annet enn det at vi alle er mennesker. Men fremdeles kan jeg huske hvordan det var å stå der, i en ganske så kul og fin jakke, og vite at den i sin navnløshet likevel ikke var billetten inn i gjengen.
Jeg led ingen nød. Vi hadde klær. Jeg ble ikke mobbet heller. Vi ble ikke mobbet fordi vi ikke hadde de riktige merkene. Men vi var ikke med heller, vi som vaket rundt i utkanten, med en t-skjorte her, et par sko der, en skoledagbok, eller en lebepomade. Litt, men aldri nok.
Nå er det jeg som er mor, og mine barn som har ønskene. Noen ganger sier jeg nei. Andre ganger tar jeg meg tid til å huske den hudløse lengselen etter en blå dunjakke med skinnfargede lapper på skuldrene og hvor inderlig misunnelig man kunne bli om en venninne plutselig dukket opp med en Pringle-genser.
Og derfor sier jeg noen ganger ja. Derfor kjøper jeg noen ganger merkeklær til barna mine og føyer dem. Ikke fordi jeg ønsker å paradere dem som små skjødehunder på en utstilling, men fordi jeg også har vært en ungdom med gråtkvalt lyst på en dyr ( men forhåpentligvis effektiv ) inngangsbillett til Soria Moria.
Og jeg sier, som mine foreldre og sikkert tusen andre foreldre, at det er ikke dette som gjør deg hverken lykkelig, populær eller på andre måter hever livskvaliteten din over tid. Jeg er voksen. Jeg vet det er sant.
Nå vet jeg også at de som hadde de riktige klærne faktisk ikke var så mye kulere eller så mye tryggere på seg selv . Det jeg også vet, er at akkurat det kunne foreldrene fortalt meg hver time, hver dag på ungdomsskolen og jeg ville fremdeles ikke trodd dem. Jeg måtte finne det ut selv.
PS. Isbaene som ble vurdert som både slitesterke og praktiske av foreldrene viste seg å ha en enorm stayerevne, så de er fremdeles med. Men syltestrikkene er nye.
Husker også følelsen. Ei bukse var liksom ikke nok... Men kom godt ut av det i andre enden. Her satser jeg på at ungene kommer ut som fornøyde individer i andre enden selv om skapet er fylt opp av HM og Cubus. Og en og annen greie fra WOW...
SvarSlettJeg kom også ut i et helt stykke, uten dyre vaner og med min egen mening om klær. Klesbudsjettet er ikke sykelig høyt her i huset, men noen ganger går det an å kjøpe noe med logo på ( på salg ).
SlettJeg husker også det, og strakk meg langt noen ganger da ungene ba om noe. Samtidig tenker jeg at det har gått for langt - særlig synes jeg de dyre ballkjolene er verst.
SvarSlettEnig. Det er stor forskjell på klær man kan ha nytte av lenge og slikt dyrt fjas som bare er til å bruke en gang. Nå ser det heldigvis ut til at trenden snur, ihvertfall her, skolene oppmuntrer til måtehold og noen foreldregrupper har tatt initiativ til bruktsalg.
SlettHm, jeg er en grusom og nådeløs mor - barna mine har ikke fått dyre merkeklær. De har lært å være kreative (ønske seg penger til jul - kjøpe dunjakka på salg etter jul for eksempel). Og jeg syns foreldre har et ansvar for å lære barna sunne prioriteringer - plutselig en dag skal de jo greie seg selv. Sportsutstyr, derimot, har vi vært ganske rause med. Det blir en prioriteringssak - familier er jo forskjellige. Men jeg syns det er galskap når barn (og voksne også, for den del) får dunjaker til 8000 kroner.
SvarSlettJeg er enig i at dunjakker til 8000 er galskap. 4000 også, for den saks skyld. Og det meste av klær her handles på salg, både til barn og voksne. Det går fint an å ønske seg noe mer enn tre minutter…
SlettOg da vi var i USA i sommer handlet vi en del ( ikke ekstremt mye, men bukser og gensere og rerningstøy ) på outlets og på salg.
Det gjorde vi og, da vi var i USA. Og nå som "barna" er voksne og lever på studielån, er det jo godt å se at de har fått med seg et snev av økonomisk sans - det kommer godt med. Tror det kommer godt med, jeg, at vi foreldre etter beste evne går foran med et godt eksempel :-)
SlettJeg kjenner godt igjen det du skriver - selv om jeg nok hadde lite peiling på hvilke merker eller hva det nå egentlig var som var det "rette" den gangen. Men jeg følte nok at jeg var ganske på sida av det hele.
SvarSlettMine bryr seg lite om merker - men ser farger og stiler og ønsker seg ting. Og det er stort sett veldig moderate og helt realistiske ønsker som kan gjennomføres. Hettegenser, trange bukser, noe lilla.... Jeg synes ikke jeg har noen som helst voksenrett til å si at det er likegyldig hva de har på seg. De skal ha lov til å føle seg vel - ikke bare varme og tørre på beina. Men det er mange måter å føle seg vel - og seg selv - på. Tiåringens yndlingsantrekk om dagen (over ullundertøyet) er en rød kimono kjøpt på loppemarked over trange stretchdongeribukser som jeg har sydd til henne (fordi hun ønsket seg det), mørkeblå pulsvanter og ullsjal sydd av mormor, den to år gamle røde boblejakka fra Cubus og lilla lue som jeg strikket i fjor fordi hun ønsket seg en lilla lue...
Så ja - ungene må få være med å bestemme hvordan de skal være kledd - men når det gjelder priser, så må vi voksne sette en standard. Og der finnes det mye meninger for tida, ja.
Åja! De må være med og bestemme. Det er viktig, og hvis de får lov til å finne sin egen stil er det også mye lettere å stå imot forventningene i klassen / nærmiljøet om diverse dyre klær.
SlettJeg orker ikke hisse meg så volsomt opp over hvem som gjør hva og hvor dyre jakker noen kjøper til ungene sine, men jeg vil at mine egne barn skal ha et bevisst forhold til hva de kler på seg.
Der tror jeg vi er ganske like!
Jeg fikk den første etterlengtede Levisbuksa da jeg gikk i 7. klasse, og før den tid gikk jeg i arvegods fra tanta mi eller klær fra Sparkjøp. Takk og pris har jeg aldri blitt mobbet, men det eneste i hele verden jeg ønsket meg, var de samme kule klærne som de andre hadde. Jeg var heldigvis "dum nok" til å ikke forstå AT man kunne bli mobbet og gikk med hodet hevet uansett hvordan jeg så ut. Det gjør jeg heldigvis enda. ;)
SvarSlettGodt innlegg fra klok frue. Takk. :)
jeg fikk vel min første kjøpebukse, som ble kjøpt til meg, i syvende klasse. Før det var det arvet og hjemmesydd. Og jeg var strålende fornøyd, enn så lenge. Perioden hvor jeg ønsket meg det " alle de andre " varte ikke lenge, kanskje bare halve niende klasse. Men lenge nok til at jeg husker følelsen.
SlettEnig. Jeg gir etter når det føles riktig, og når jeg ser at det virkelig gjør VONDT å ikke ha. Den der "alle andre har" funker ikke. Kjenn ditt barn! Og ikke sett i gang for tidlig med dyre innkjøp, da får du et monster på ungdomsskolen. Men åååå som jeg husker gleden da besteforeldrene mine spleisa på dunjakke til jul!! Og klumpen i magen da skolens mest forhatte pøbel entret morgenbussen iført nøyaktig lik modell... Jaja. vi har skikket oss vel begge to, viser det seg.
SvarSlettJa, vi har også ventet til de har bedt om det. Bortsett fra et par ganger når jeg har vært på supersalg eller gjort loppiskuppp.
SlettSå snille besteforeldrene dine var!
godt skrevet.
SvarSlettDette var veldig gjenkjennelig. Jeg var nok et ganske forståelsesfullt barn og tenåring, og aksepterte at jeg ikke fikk merkeklær, men jeg ønsket meg veldig dunjakke og Ball-genser som "alle andre" hadde. Tror jeg gikk på lærerskolen da jeg kjøpte min første Levis-bukse jeg. ;o) Men derfor skjønner jeg også gutta mine når de har sine ønsker, og det hender de får innvilget noen av dem. Likevel, aldri til prisene som har versert i media de siste dagene. Det er galskap!! Og det hender titt og ofte at gutta mine må spytte i mellomlegget selv om de insisterer på å kjøpe noe dyrere merke enn en HM-bukse. Jeg tror de har godt av å lære seg hva ting og tang koster, og slik sett lære seg noen prioriteringer.
SvarSlettEnig! De skal lære å prioritere og ha et visst forhold til at ting koster. Om noen år flytter de ut, og da er det ikke så lett om de er oppvokst med dyre vaner på ale bauger og kanter.
SlettDette innlegget kunne jeg skrevet selv. :-)
SvarSlettJeg husker enda den dagen det gikk opp for meg at jeg alltid fikk merkeklærne jeg ønsket meg - sesongen etter at de hadde vært populære, og jeg egentlig ønsket meg noe annet... Og den Moncler dunjakka jeg så på i månedsvis i vinduet i sportsbutikken på vei til trening, som jeg aldri fikk. Så, ja - det hender jeg sier ja til mine - fordi jeg kan, og fordi jeg husker. Men alt med måte. ;-)
Ja, alt med måte. De kan godt få oppleve gleden i å få noe de virkelig ønsker seg også, og oppleve at ikke alt kommer rekende på ei fjøl.
Slett