onsdag 20. november 2013

om goodwill-kontoer og nedadgående spiraler

Noen ganger er det fint å ha dagkurs; for da drar jeg hjemmefra etter de søte små og kommer hjem før dem.
Noen ganger er det fint å ha kveldskurs; for da slipper jeg unna deler av den evinnelige planleggingen og leggingen. Eller ikke legging nå lenger, men påminnelser om legging.
Og noen ganger er det fint å ha helgekurs; for da slipper man unna både det ene og det andre ( og så er kurset ferdig i løpet av to-tre dager ).

Men så er det de andre dagene da. Når det ene barnet er sykt og burde vært hentet på skolen. Eller den kvelden der det er to foreldremøter og en fotballkamp. 
Eller den helgen hvor vi blir bedt i middag fredag kveld og vielse lørdag ettermiddag. 
Da er det lett å glemme all friheten man har og alle mulighetene til å forme egen arbeidsdag og man  kan savne det å kunne ringe inn en sykt-barn-dag og vite at en annen gjør jobben din og at ikke åtte bunadentusiaster må varsles i løpet av en halvtime slik at de ikke ankommer lukket og låst kurslokale. 
Man savner det å ha en stand-in som stiller opp, ikke nødvendigvis i stunder av dypeste mørke, men på dager der man har bihulebetennelse eller soppsporeallergi eller en annen ikke smittsom og ikke altfor synlig lidelse. 
Det er pluss og minus ved alle arbeidssituasjoner. Noen ganger tar jeg meg i å drømme om fast jobb. Andre ganger er jeg aldeles strålende fornøyd slik jeg har det nå. Noen ganger drømmer jeg om en stand-in, andre ganger er dette min store skrekk.

Hvorfor min store skrekk? Joda. Her skal dere med utgangspunkt i et helgekurs  få et innblikk i hvordan det går an å tenke:

- Vi får invitasjon til vielse. 
Hurra. Stas! Vi liker at folk gifter seg. Men oj, nei. Den helgen er det jo satt opp kurs og kurs bekreftes ikke alltid før ca fjorten dager før kursstart. Jaja. Vi får se, vi får sende beskjed om dette og varsle om ufint sen endelig tilbakemelding.
Hmmm. Hadde vært fint om vi kunne gått i vielsen. Kanskje slutte tidlig lørdag og jobbe lenger søndag?
Nei, det blir for slitsomt. Seks timer pr. dag er nok. Både for elever og lærer. 
Det blir kurs. Jeg skal jobbe, Høvdingen skal i vielse.
Kunne jeg hatt en vikar noen timer ? 
Nei, ikke så lett det heller. Jeg kjører mitt opplegg. Tenk om hun gjør ting på en helt annen måte.

Fire dager før kursstart blir vi invitert i middag fredag kveld. 
Joda. Høvdingen og de søte små kan. Jeg kan ikke, jeg jobber. Jaja, alle kan ha jobbekvelder innimellom. Vi sparer litt middag og kanskje rekker du dessert? Kan du gå litt tidligere?
Hmmm. Middag hadde vært hyggelig. Kanskje kunne jeg hatt en vikar?
Nei, da kan jeg like gjerne sette bort hele kurset til en annen lærer. 

Og hva da? Tenk om elever og alle involverte synes denne andre ( som hittil bare finnes i mitt hode ettersom jeg ikke er velsignet med en plan b ) er mye, mye flinkere, blidere, kulere, mer pedagogisk og i det hele tatt mye mer vellykket? 
Da ville kanskje hun få tilbud om å holde kurs til våren? Og neste høst…Og i all framtid. 
Og så er jeg ute i kulda…Huff. Det gikk den jobben føyken…Kanskje hun tar bunadkursene også...

Jada. Det er alltid fascinerende hvordan man helt på egen hånd klarer å skru seg godt fast i en nedadgående spiral… Selvsagt kan jeg flytte en kursdag, dytte en time her eller der. Selvsagt kan jeg det. Men samtidig tenker jeg at den goodwill-kvota kan være god å ha. En dag vil jeg trenge den, om ikke hele så i det minste et kvarter her eller en halvtime der. 
Så, jeg sparer og sparer…Og tenker ikke på at det veldig sjelden er de samme som går kurs etter kurs etter kurs, så elevene har rett og slett ingen anelse om at kurslærer gnikker og gnur på en slik konto. 

Og ja, tanken har slått meg - jeg har i perioder for god tid til å tenke…Kanskje det er på tide å lese stilling-ledig igjen…

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar