Etterlysning!

Vi venter og lengter, og lengter og venter. Nå må da snart neste Harry Potterfilm komme på kino?

Glad i håndarbeid

Brodert av en ung Frøken Storlien. En av klassens dårligste i håndarbeid men med en ukuelig optimisme og vilje til å lære broderisting. 

Så, om vi hadde brukt litt mer tid på engelsk broderi og litt mindre tid på staver og luftmasker hadde kanskje ikke karakteren i håndarbeid trukket ned i en ellers god karakterbok og veilederen på ungdomsskolen hadde kanskje ikke blitt så dypt rystet over at man i det hele tatt vurderte en sømutdannelse...

Flink i håndarbeid?

- jeg hatet håndarbeidstimene
- lærerinnen gjorde narr av meg
- mor strikket ferdig sokkene mine og la opp skjørtet
- da jeg gikk ut skolen tenkte jeg at jeg aldri mer skulle sy et sting

Disse og lignende utsagn har Fruen hørt mange ganger. Dame etter dame forteller om traumatiske møter med håndarbeidsopplæring, kjedelige materialer, spydige lærerinner og deretter manglende glede over å utføre håndarbeid. Men, det tankevekkende er at disse utsagnene ikke bare kommer mens vi står halvvåte og heier på barnas fotballag, står i kassekø eller sitter på kafe. Disse utsagnene kommer også fra godt voksne damer som går på kurs. De broderer de vakreste bunader, monterer bunad til barn og barnebarn, eller de syr om sine egne bunader. For stikk i strid med hva de lovet seg selv da de var unge og forlot folkeskolen så har de i voksen alder funnet en glede i dette med å lage noe selv. På et eller annet tidspunkt skjønte de at en dårlig opplevelse i skolen, eller en mindre pedagogisk lærer ikke var ensbetydende med et liv fylt av ferdigsydde klær.

Derfor revudererer Fruen for tiden sitt relativt negative syn på dagens håndarbeidtimer i grunnskolen. For selv om den oppvoksende generasjon ikke lærer hælfelling, rynkehode med belegg eller gleden ved skråtråkling, lærer de noe mange av våre eldre ikke lærte - de lærer glede. Glede ved å lage noe. Og om det blir skakt og skjevt så blir produktet i hvertfall ikke hengt opp på tavlen til allmenn forlystelse...

Det viktige Fruen lærer av disse damene, er viljen til å stå på. Hvis man er motivert nok til å lære noe, mestre noe, da får man det til. Og om viljen er til stede kommer tålmodigheten av seg selv. Gleden i å se et broderi vokse, og gradvis bli enda penere, er en så stor motivasjon at en og annen knute på tråden ikke blir et uoverstigelig hinder, men en spore til ekstra innsats.

Det er ikke alltid det vi likte best på skolen vi ender opp med å arbeide med, og kanskje skulle vi alle være flinkere til å prøve ut om det vi faktisk ikke var mer enn måtelig flinke til kanskje har blitt litt lettere når årene har gått og motivasjonen har endret seg?

Symaskinen - venn eller fiende

 Har du en symaskin som du ikke bruker særlig ofte? En symaskin som knurrer når du slår den på, lager knute på tråden og spiser opp stoffet du skal sy fine puter og plagg av?

Synes du det er på tide å vise denne elendige maskina hvem som egentlig bestemmer? 

Isåfall kan det kanskje være en ide å gå på kurs?

Helgen 15. til 17.oktober arrangerer Sogn Husflidslag kurset "bli venn med symaskinen". Her gjennomgår man pleie og vedlikehold av symaskiner, syr et enkelt plagg og har muligheten til å plukke opp et og annet tips som øker sygleden. 

For mer informasjon, les her, eller send kontakt kurslæreren, fru Storlien.

Høstlig håndarbeid

Sommerens pliktstrikk er vel overstått, og Queenie farter rundt i Mariustunika. Man er derfor i gang med noe så uhørt som et strikkeri til seg selv, en liten jakke av det hvite garnet på bildet.
Med ujevne mellomrom drar Fruen og en venninne til København på garntur, og siden det nå er omtrent halvannet år siden sist er det på tide å jobbe seg gjennom garnet som da ble innkjøpt! Det kunne jo hende sjansen byr seg til en ny garntur om ikke så altfor lenge.

Hawaiian sunset

Når det regner som verst kan man alltids

-  ta på seg fine pins som ble innkjøpt på Hawaii da Fruen var i sin grønne ungdom 

- se på bilder fra samme tur (og innse at javisst var håret mørkere før).

- lese en god bok

- bake noe som lukter godt

- gå tur i skogen med Laika og lukte myr og våt hund etterpå

- rydde i klær og sko

Eller, har dere andre forslag til hva man gjør på en regnværsdag?

Det er ikke lett å pakke når man skal på helgekurs og ikke kjenner så veldig mange av de man skal kurses sammen med. Pene&praktiske klær er ikke Fruens sterkeste side, og tanken på å kanskje skulle bedrive teambuilding i regnvåt skog legger en demper på pakkingen.
Nå har man imidlertid tatt mot til seg og sjekket at kurset vil foregå innendørs, men likevel; hva skal man ha med? Hva er fornuftig å ha på? Hvor kaldt er det? Bør man ha prektige sko, eller kan det være lurt å putte et par ordentlige sko i kofferten? Tenk om man søler? Hva om alle kler seg pent til middagen?
Å spørre Høvdingen er dødfødt. Han er i stand til å reise bort en uke med bare håndbagasje, og skjønner ikke sin kones virring mellom koffert og skap.
Det eneste som er sikkert, er at strikketøyet må være med...

Det visste du ikke...

Det er godt å bli sett, både i dagliglivet og her. Man føler at det man gjør har en viss verdi og at bloggingen ikke bare er tanketomt skvalder fra en støvete systue. 

Denne awarden er fra Flinke pike, og settes stor pris på. Embla er en av de Fruen synes hun har blitt kjent med gjennom blogging, og helt klart en av de man har veldig lyst til å treffe "sånn helt på ordentlig". 

Det å få en slik award er imidlertid ikke bare fryd og glede; syv hittil ukjente fakta om en selv skal blottstilles ( skremmende, skremmende) og syv nye bloggere som sprer glede og inspirasjon skal nomineres( hyggelig).

Så, etter mye om og men og mental sensurering, her er de syv harde fakta:

1. Jeg leser stilling ledig hver dag. Noen der ute må da ha behov for en oppvakt dame med kjennskap til bunader, søm og formidling av fag?

2. Jeg kommer ladri til å oppnå et all-white hjem med glitrende flater og gjennomførte detaljer. 

3. Jeg bruker altfor mye tid på å lete etter billige flybilletter på nettet, og lage fiktive reiseplaner.

4. Jeg er alltid kjempenervøs når jeg skal snakke i forsamlinger eller starte opp et kurs. Dette skjules dårlig ved å fremstå som overlegen.

5. Jeg kan kaste lasso

6. Jeg kjøper altfor mange neglelakker som blir liggende i en skuff.

7. Jeg kan tidvis få en sterk trang til å geipe til folk, eller sparke dem hardt på skinneleggen. Heldigvis har impulskontrollen holdt meg i skinnet de siste 33 årene.

Og så; her er de syv som awarden går videre til, fine bloggere som beriker hverdagen når man er selskapssyk, trenger oppmuntring eller rett og slett bare må ha en god latter eller noe å tenke på:

Synline, underveis, alt godt, sulvis, miaimyra, mamma og mer, akeleiedamen

Passe egne barn?

 Avisene er smekkfulle av diskusjoner om hvorvidt fedrekvoten skal økes eller fjernes eller minskes. Unge kvinner og menn mener for og imot, politikere argumenterer og vi som er over småbarnsstria rister på hodet og er glade vi slipper å engasjere oss personlig.
Her hadde vi den klassiske løsningen, Fruen hadde det meste av permisjonene og Høvdingen hadde sine tilmålte uker. Når far kom hjem fra jobb jublet og siklet de søte små ( og mor, jublet altså), og når vi ser tilbake kan intet i de søte smås utvikling tyde på at skjevfordelingen i kvalitetstid med foreldrene har hatt noen ødeleggende effekt.

Samtidig haddde vi venner der han var mest hjemme, og venner som delte likt.
Men det vi alle hadde felles, er at vi var i stand til å finne løsningen som fungerte best for oss, aldeles uten hjelp fra velmenende politikere.

Det å få barn er for de aller fleste et bevisst valg som planlegges. Da bør vi vel tiltros at man kan vurdere hvordan permisjonen skal fordeles. Så vidt Fruen har skjønt er det vel ikke slik at menn som ikke tar ut sine uker gjør det fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan?

Som man roper i skogen

Fru Storlien lever sitt liv, både her og i det virkelige liv. Med barn, bikkje, høvding, bunader og diverse andre livsviktigheter. Noe av det som skjer "på ordentlig" gjenfortelles her, annet forbigås i mutt taushet.
Noe av det man beretter om vekker engasjement, annet kunne man likegodt latt være å skrive om...

Et kjapt blikk på søkeord viser at mange kommer hit fordi de har spørsmål om bunadskjorter; hvordan de skal vaskes og stelles, strykes og rulles. Det er hyggelig, og Fruen håper de som søker den slags visom har forlatt åstedet med fornyet visdom og visshet om at bunadskjorter er til for å brukes og vedlikeholdes.

Men man lurer på, du som ankom Fru Storlien etter å ha søkt på følgende Å ha Esben Ester Pirelli Benestad som fastlege, fikk du bedre hjelp et annet sted? Vi håper det! Og om du ikke fant det du skulle på det store nettet synes Fruen absolutt du skal forsøke nevnte person som fastlege. Det går nok bra!

Om skjørtekledde hunder og kjærlighet

Man vet aldri hva livet byr på. Noen ganger griper skjebnen inn og sender en skjørtekledd hund ut foran en syklende ungpike. Å møte en skjørtekledd hund vil selvsagt være såpass oppsiktsvekkende at ungpiken kommer i snakk med eieren, som ikke bare er guddommelig kjekk men også i stand til å sy et dongeriskjørt til sin hund. Og så tar det ene det andre, og vips har ungpiken og skjørtesyeren vært gift i 44 år.
Hunden er forlengst borte og sykkelen er kassert, men kjærligheten er der.


Det er godt å vokse opp med foreldre som er glade i hverandre.

Snakke om sorg

Det å oppleve dødsfall i nær familie er aldri lett. Spesielt vanskelig er det når man har barn som skal ivaretas. På lørdag var det vår oppgave å sette oss ned med de søte små og fortelle at farfar hadde dødd om natten, etter å ha fått en alvorlig kreftdiagnose i sommer.
I dagene som har gått siden lørdag har livet på mange måter gått sin gang. De leker med venner, de har vært på de aktivitetene de pleier å gå på. men, det har vært perioder med vondt i magen, og kvelder med mange spørsmål. Og det viktige for oss voksne, det er å være til stede når de trenger å snakke. De gangene Fruen har tenkt at nå, nå setter vi oss ned og snakker sammen, da passer det sjelden for de søte små.
Så gjelder det bare å huske at dette er ikke fordi de ikke sørger, for sorgen er der, de må bare få styre det selv.
I går var vi i begravelse. Det var en trist dag, og en fin dag. For midt i sorgen er det godt å være samlet, hele familien og venner av farmor og farfar. Vi snakket om det i går kveld, dette med at man først er i kirken hvor alt er trist, at man følger kisten til graven og alt fremdeles er trist og så drar man til et minnesamvær hvor det er mat, vi synger og snakker og har det hyggelig.
Synes de søte små at det er rart, skulle man vært trist lenger, eller hva gjør man? Men som Queenie sa; det er jo slik farfar var. Han likte at det var masse folk.
Og det er godt å være del av en stor familie, det er godt å være samlet og snakke om gamledager, om farfar som ikke bare har vært farfar, men far, ektemann, bror, kollega og onkel.
Og så snakker vi om andre vi har mistet, og som vi savner. Vi snakker om at sorgen aldri blir helt borte, men at minnene har vi med oss, bestandig. De døde trenger ikke bli borte for oss, og som foreldre har vi en viktig jobb i å avmystifisere døden, for den vil på et eller annet tidspunkt berøre enhver familie. Ved å snakke med barna om hva som skjer, hva som skjer etter døden, og å vise at man sørger, gjør man det lettere for dem å stille egne spørsmål.
I vårt samfunn, hvor døden har blitt fremmedgjort, oppfatter mange barn døden som skremmende og farlig. Det krever tid, tålmodighet og en viss porsjon kaldt blod å snakke med barn om død, for midt i en lang og hva man selv tror er en fin samtale kan spørsmålet om barne-tv dukke opp, eller det uunngåelige spørsmålet om hva som skjer med kroppen etter begravelsen ( og ikke minst hvor kort tid det tar). Da gjelder det å bevare fatningen, eller om man må, be om tid til å finne ut av det de lurer på. Eller rett og slett innse at nå har de fått nok informasjon, nå må det fordøyes. Så får man heller beregne litt ekstra tid på sengekanten, forberede seg på hva vi oppfatter som morbide spørsmål, og svare som best man kan.
Samtidig er det faktisk helt ok å si at man synes det er vanskelig å forestille seg Storesøster som en knokkelhaug, og at det derfor er vanskelig å snakke om akkurat det.

Ferdig

Om noen skulle påtreffe Fruen i dag så har altså ikke halsen blitt lenger siden sist. Derimot har skuldrene senket seg til normal høyde. Manus er levert! Nå skal andre pusse og flikke og mene både det ene og det andre og så blir det nye runder med nål og tråd for å sy dette sammen til noen så fantastisk som - en bok.
Woody lurer på om penger vil regne inn over oss som gresshoppene over Egyptens land, Queenie lurer på om mac nå er midlertidig tilgjengelig for Go supermodel, Høvdingen lurer vel på om kona skal dukke frem fra sitt asosiale hi og Fruen - hun lurer ikke på noe som helst akkurat nå.

Finfint

Kan vi ikke bo her? Sa Queenie i sommer

Nei fyttirakkern. Sa den grumme moder

Jeg synes du er litt lite fleksibel i tankegangen. Sa det lille barnet

Jo takk du

Telefonen ringer.  og Mor fra Barndommens dal lurer på hvordan det går med manusarbeid. Med lett og lys stemme svarer man at Joda, det skrives og klapres, og saker og ting og tekster og kommaer faller på plass.
Huff sier Mor, jeg synes du er så fæl til å utsette. jeg begynner alltid i god tid og setter min ære i å gjøre meg ferdig til avtalt tid.
Da koker det i en allerede frustrert Frue, for hvem har sagt at det ikke er tilfelle? Det er fremdeles både døgn og timer til jobben skal leveres, og om noen arbeider best under press og andre må ha måneder og år på å flytte kommaene frem og tilbake, hva er det riktige? Og dessuten, hva vet hun om hva som er gjort og ikke gjort. Når en frist er satt så jobber vel de fleste frem til den fristen? Om manus hadde blitt levert forrige uke ville man vel like friskt kommet på nye detaljer, nye løsninger, nyekommaforflytninger.

Men det er noe med mødre, de har en helt egen evne til å påføre døtre dårlig samvittighet. Hytta kunne vært bedre vasket, ja for noen brukte jo alltid en dag på å vaske når familien hadde vært der. Julegavene kunne vært ferdige i november, lett å si for den som setter bort de fleste av innkjøpene. Noen klatret over hagegrinda på vei til drosjen som skulle kjøre henne til fødeavdelingen. Noen har alltid nyvaskede gardiner uten fingeravtrykk, og en hund som tekkelig ligger i gangen når den er hjemme.

Spennende kan det bli, å følge egen utvikling i kunsten å gi døtre dårlig samvittighet. Muligens burde man allerede på et tidlig tidspunkt bestemme seg for å emigrere når de søte små er i ferd med å etablere seg i voksenlivet, slik at hvert gjensyn er en fest og akkurat for kort til at man absolutt må mene noe om alt mellom himmel og jord.
Og forresten, Fruen vet at det er et par kilo for mye her og der.  Man er også smertelig klar over at den relativt nyopererte far i Barndommens dal tråkker og går lange skogsturer.  Det er ikke nødvendig å nevne dette mer enn en gang i uka...

Huhei som det går

Side på side fyllast med ord. Frua trakkar jamnt mellom kjøkkenbord og systue, med kamera, målband, sytråder på skjørtet, vilt blikk og blodsmak i kjeften.
Kvar gong ein trur eit kapittel er ferdig kjem nye idear poppande fram, nye prosjekt som skulle og burde vera med. Så er det å klippe og lime, og møysommeleg arbeide saman nye og gamle tekstar,  Ei og anna pausa vert det tid til, nokre runder på strikketyet som ligg midt i sofaen og skrik etter ny vekst. Dei søte små held seg klokeleg unna mesteparten av tida, men så  kjem dei tuslande, med litt te, forslag om kjeks, for å fortelje noko som har hendt eller snakke om noko som kan hende ein gong i nær eller fjern framtid.
Slik er det, slik er livet. Og sjølv om Frua innimellom har aldeles gråtkvalt lyst til å stuve saker og ting og skriveutstyr ned i ein enorm koffert og reise bort, så går det bra. For nokre gonger gjev desse søte små akkurat den ideen som mangla, eller det å få servert ein oppsmuldra gjendekjeks kan redde eit kapittel frå den sikre død. Så, gode er dei der dei vakar rundt og lurer på når dette verket skal leverast, når det skal slutte å henge over mor deira som ei mørk sky.

No er det ikkje mange dagane att, faktisk berre fem.
Og når manus er levert skal Frua ha gode mammadager, og ein fridag i Tigerstaden.

En bunadtilvirker på tur

Vi klarte å gjennomføre fjorten dager under Spaniens sol uten at Queenie erhvervet seg en eneste polyesterglitrende Senoritakjole. Men mens vi vandret gatelangs i oksefrie Pamplona kom vi over denne gruppen innfødte som hadde en oppvisning i lokal dans. Fruen plantet seg sporenstreks i fremste rekke og observerte følgende;

1. det finnes visse likheter mellom mange europeiske folkedrakter.
2. hodeplagg har en tendens til å skli av også i andre land
3. gjennomsnittsalderen på folkedansere er høy.

Det viste seg etterhvert at disse klærne var såpass bunadaktige, som frøkna kaller det, at hun ikke hadde noe som helst ønske om å fylle kofferten med den slags ullete klær. Og kanskje er det like bra, de spanske aner fra 1600-tallet holder nok ikke til at man ifører seg fullt spansk utstyr. Men spennende er det uansett å se andre lands nasjonaldrakter. Det vil alltid være noen likheter, for som en venninne sier - det er vel ikke så mange måter å sy sammen firkanter på. Og så er det ulikheter, for selv om utgangspunktet er omtrent det samme så vil temperaturer, lokal tilgjengelighet på stoff og andre faktorer spille inn.

Svart på hvitt

Noen ganger lærer de søte små det vi vil de skal lære, andre ganger lærer de det de selv vil lære. Og innimellom dukker det visst lærdom opp fra det store intet, for hvem i all verden kan vel ha bidratt til at det yndige minstebarnet skal ta den slags uttrykk i bruk? Og så med stavskrift da...

Og apropos den slags ord; som flere var inne på - det var kommentaren om den usymmetriske som førte til dyster stemning her forleden...Et og annet som ikke synes ved bruk av "vanlige klær" kan fort bli veldig synlig ved måling og innprøving, og i slike situasjoner kan det helt klart være lettere å sy til vilt fremmede enn til mennesker man kjenner ganske, men ikke veldig, godt...

Huff da

Noen ganger er det bare å innse at kjeften ligger lenger fremme enn hjernen, og at utsagn blir deretter. Dette kan tidvis skape leie situasjoner og laber steming. Eksempler på hvordan man ikke innleder en samtale er:

1. Oj, hunden din ser ut som en vrengt polvott.
2. Har du sluttet å farge håret? Eh, du ser så blass ut, nei jeg mener, du hadde mer hårfarge før.
3. Attpåklatt på gang?
4. Jeg har aldri tenkt over hvor usymmetrisk du er
5. Hva, er du ikke eldre!
6. Er det mannen din, han er jo såå kjekk!

Og så kan dere kanskje tenke dere hvilken av disse som skapte anspent stemning på systua....

skulle, burde, ville, måtte

Fiks ferdig manus skal leveres om tretten dager. Da passer det kanskje ikke så godt med total skrivesperre, økende behov for å lese lettbent smuss, murrende influensa og minimal kreativitet. Derfor brukes kvelden i kveld til å se vekselsvis misunnelig og håpefullt på alle fantastiske, inspirerende, kreative og allerede-utgitte håndarbeidsbøker man har liggende og stående rundt omkring i hjemmet. Og mens man kikker og blar hvisker den lille djevelen i øret hvorfor skal du prøve deg på noe sånn, alt er jo utgitt allerede? Fruen venter på den lille optimistiske stemmen som skal hviske inn i det andre øret - bare vis dem du, dette blir bra!

i dag

Du skulle vært her i dag Storesøster. Du skulle fylt 43 år. Du skulle fått bursdagskort med skakke bokstaver fra tantebarn. Vi skulle drukket kaffe, eller du skulle vel drukket te, og snakket om hvor godt vi har det. Du skulle vært her.