Snakke om sorg

Det å oppleve dødsfall i nær familie er aldri lett. Spesielt vanskelig er det når man har barn som skal ivaretas. På lørdag var det vår oppgave å sette oss ned med de søte små og fortelle at farfar hadde dødd om natten, etter å ha fått en alvorlig kreftdiagnose i sommer.
I dagene som har gått siden lørdag har livet på mange måter gått sin gang. De leker med venner, de har vært på de aktivitetene de pleier å gå på. men, det har vært perioder med vondt i magen, og kvelder med mange spørsmål. Og det viktige for oss voksne, det er å være til stede når de trenger å snakke. De gangene Fruen har tenkt at nå, nå setter vi oss ned og snakker sammen, da passer det sjelden for de søte små.
Så gjelder det bare å huske at dette er ikke fordi de ikke sørger, for sorgen er der, de må bare få styre det selv.
I går var vi i begravelse. Det var en trist dag, og en fin dag. For midt i sorgen er det godt å være samlet, hele familien og venner av farmor og farfar. Vi snakket om det i går kveld, dette med at man først er i kirken hvor alt er trist, at man følger kisten til graven og alt fremdeles er trist og så drar man til et minnesamvær hvor det er mat, vi synger og snakker og har det hyggelig.
Synes de søte små at det er rart, skulle man vært trist lenger, eller hva gjør man? Men som Queenie sa; det er jo slik farfar var. Han likte at det var masse folk.
Og det er godt å være del av en stor familie, det er godt å være samlet og snakke om gamledager, om farfar som ikke bare har vært farfar, men far, ektemann, bror, kollega og onkel.
Og så snakker vi om andre vi har mistet, og som vi savner. Vi snakker om at sorgen aldri blir helt borte, men at minnene har vi med oss, bestandig. De døde trenger ikke bli borte for oss, og som foreldre har vi en viktig jobb i å avmystifisere døden, for den vil på et eller annet tidspunkt berøre enhver familie. Ved å snakke med barna om hva som skjer, hva som skjer etter døden, og å vise at man sørger, gjør man det lettere for dem å stille egne spørsmål.
I vårt samfunn, hvor døden har blitt fremmedgjort, oppfatter mange barn døden som skremmende og farlig. Det krever tid, tålmodighet og en viss porsjon kaldt blod å snakke med barn om død, for midt i en lang og hva man selv tror er en fin samtale kan spørsmålet om barne-tv dukke opp, eller det uunngåelige spørsmålet om hva som skjer med kroppen etter begravelsen ( og ikke minst hvor kort tid det tar). Da gjelder det å bevare fatningen, eller om man må, be om tid til å finne ut av det de lurer på. Eller rett og slett innse at nå har de fått nok informasjon, nå må det fordøyes. Så får man heller beregne litt ekstra tid på sengekanten, forberede seg på hva vi oppfatter som morbide spørsmål, og svare som best man kan.
Samtidig er det faktisk helt ok å si at man synes det er vanskelig å forestille seg Storesøster som en knokkelhaug, og at det derfor er vanskelig å snakke om akkurat det.