Blank pels, blanke øyne

Vi leser aviser, papirutgaver og på nett, og vi følger med i nyhetssendinger i radio og fjernsyn. Og atter en gang preger pelsbransjen forsidene og skaper store overskrifter. For det er trist og vondt å se dyr lide, det er det ingen tvil om. Heller ikke en buntmaker synes det er stas å se rever som mangler et bein, eller mink med bittsår over de store blanke øynene.
I samtaler med pelsmotstandere hjelper det lite å appellere til sunn fornuft og vise til at dette dreier seg om ferske sår hos dyr som venter på behandling, at de fleste dyr trekker seg unna ukjente og at et flertall av farmerne behandler dyrene sine pent.

Faktum er at de fleste pelsfarmere har valgt dette yrket for å ha en inntekt, enten som hoved- eller biinntekt. Denne inntekten avhenger av hvor salgbare skinnene er, og dyr som behandles dårlig får dårligere pels. Ergo; dårlig stell, lite lønn. Da sier det seg selv at de fleste gjør jobben sin ordentlig.
Dessverre er ingen regel uten unntak, som i resten av det norske landbruket. Det som derimot er forskjellig, er at når det avdekkes kritikkverdige forhold innen pelsbransjen skrikes det opp og hele bransjen forlanges lagt ned. Men når det samme skjer hos f.eks. en sauebonde kalles det en personlig tragedie og ingen ville finne på å forlange all norsk sauedrift fjernet fra dagens samfunn.
Nå kan man selvsagt komme med argumentet om at pels er unødig luksus, mens sauedrift er fornuftig forvaltning av naturens goder. Og det er sant, det er ingen ting i vårt samfunn som tvinger oss til å bruke pels. Men pels vil alltid eksistere, mennesker har kledd seg i pels siden tidenes morgen, og pelsbruk forsvinner ikke. Samme hvor mange kjendiser som skriver seg på diverse anti-lister vil det alltid omsettes pels.
Det som kan skje, er at den norske bransjen legges ned og at all produksjon av pelsplagg baseres på importerte skinn. Det er lite trolig at de andre landene som fremdeles tillater burdyr behandler sine dyr bedre, eller at de har bedre tilsyn med sine farmere.

Det er viktig å kontrollere tilstandene på norske pelsfarmer, men like viktig er det med jevnlige kontroller i resten av det norske landbruket. Tragedier finnes overalt, men skal man la enkelttilfeller ødelegge for seriøse aktører i samme bransje? På den andre siden, det er kanskje på tide med flere uanmeldte visitter fra Mattilsynet? De fleste som har jobbet i butikk eller i restaurant har vel opplevd å plutselig ha en kontrollør stående i døra, og som oftest går det bra. Slik er det vel for landbruket også, men en ting  er sikkert; overraskende besøk avdekker kjapt feil og mangler.