om bøker og broderi

Kristin sa intet,men hun lo da hun gikk til kisten sin og drog i sin gullgule silkeserk. Hun hadde aldri båret den før, og  den kjentes så bløt og sval da den fløt nedover hennes kropp. Den var vakkert utsydd med sølv og blå og brun silke om halsen og nedover brystet, så meget som skulle sees over kjolens utskjæring. Det hørte ermer til av samme slaget
Fra Kransen av Sigrid Undset

Det skal de ha ros for, foreldrene i Barndommens dal,  de ikke var redde for å la barn lese bøker. Jaja, bortsett fra Knut Faldbakken da. Mor satte foten ned og inndro E18 da hun fant den på en meget ung Frues nattbord. Da man leste den om igjen for noen år tilbake skjønte man jo forsåvidt det...
Men, Kristin Lavransdatter, hun har alltid vært med, siden det første møtet da Fruen var åtte år. Et og annet gikk jo hus forbi, det var for eksempel lettere diffust hva Erlends hånd gjorde ovenfor Kristins kne, og problemet med kåpedeling var heller ikke lett å forstå.
Men til tross for et noe vagt kjennskap til hva voksne mennesker bedriver tiden med etter mørkets frembrudd gjorde triologien om Kristin Lavransdatter enormt inntrykk, og er en stadig kilde til inspirasjon og fordypelse.
En bok kan leses om igjen og om igjen, særlig når den omhandler et helt liv. Når et barn leser vil det oppfatte alt fra sitt ståsted, mens en voksen forstår mer av helheten. Å lese om Kristin som småbarnsmor er noe annet enn å lese om henne som nyforelsket, og når man en gang i tiden opplever at de søte små begynner å etablere egne liv vil opplevelsen atter en gang endre seg og gi en annen innsikt.

Men beskrivelsen av klærne gjør like stort inntrykk hver gang, og for Fruen er det tankevekkende å se tilbake og skjønne at avsnitt som det over har gitt et så varig inntrykk at man fremdeles, mer enn tredve år etter førstegangs lesning, tenker på unge Kristin når man trer silketråd i nåla og broderer.