hva tjener du?

Hva er en lønnsom jobb? Og hva kan man leve av?
Og hvorfor er det enklere å stille en håndverker med enkeltpersonforetak slike spørsmål, enn f.eks. en advokat, en lærer eller en prosjektleder? Og ikke minst, hvorfor føler man at det er nødvendig å svare...
Kanskje er svaret på sistnevnte at man føler seg som en hjemmeværende kone med hobby som gir lommepenger når dette dukker opp?

Det er klart at om ønsket om stødig månedlig inntekt er den sterkeste drivkraften anbefales ikke jobben som selvstendig sydame, og muligheten for berømmelse, bonuser og sluttpakker er relativt minimal. For i motsetning til en og annen bedriftsleder man har lest om, så får ikke sydamer betalt for de dårlige jobbene de gjør.
Om Fruen skulle tenkt inntjening, inntjening og atter inntjening ville det fort blitt slutt på fruebroderte bunader. Antakelig ville også monteringsjobber blitt avvist. Bytting av glidelås og opplegg av skjortermer ville man ledd høyt og hånlig av og avsluttet telefonhenvendelser med et snøft.
Og så ville man sittet her og sydd bunader inn og ut, og sakte men sikkert kjedet vettet av seg. For sydamer, som andre damer, trenger faglige utfordringer. Og derfor sier man noen ganger ja til jobber der timelønna blir lav ; bare fordi man har lyst.
Bortsett fra glidelåser og ermeopplegg da, det skjønner man i ettertid aldri hvorfor man sa ja til....

Dessuten må jo noen kunnne dette også, og Fruen baserer seg på at det om en 10-15 års tid er så få sydamer igjen at man kan bevege seg opp på samme timepris som enkelte andre håndverkere.

Finn eller forsvinn

En gang var jeg liten og vill, og annenhver dag truet matmor med å annonsere meg på Finn, eller andre salgskanaler. Det har også hendt at hun, når jeg har gaflet i meg tilstrekkelig mange sko, har truet med andre og mer endelige løsninger.
Til slutt skjønte jeg at om jeg skal ha muligheten til å leve lenge i landet måtte endringer til. Nå har jeg ikke spist sko på flere år, listverk og knivslirer får være i fred for mine skarpe tenner og hasardiøse klatreturer opp på bord og benker er en saga blott.
Og det hjelper. Nå er jeg myk og god og får sitte på fang og ligge i armkroker. Alle er enige om at jeg er den beste attpåklatten en familie kan drømme om, og ingen har nevnt hverken Finn eller forsvinn på lenge, lenge. Jeg er med!
Men likevel, det hender jeg drømmer om den frie ungdomstiden min, da jeg fritt og freidig fulgte mine instinkt. For selv om jeg passer akkurat på et storebrorfang, og nesten ikke tar noe plass under en myk dyne, så smakte de godt de skoene...Så det jeg lurer på mens jeg sitter her og er myk og god, er hvor langt jeg kan tøye strikken? En sko? En veskehank? Eller to sko, fra hvert sitt par? Jeg lurer på om de skjønner det, at innerst inne i myke meg finnes et skoknaskende villdyr med instinkt som langt overgår kotelettgnaging og jakten på et og annet lemen...

her og nå

Vinterferie;
Ligge litt lenger om morgenen, ha god tid med de søte små, kose med Laika, gå tur, brodere litt, lese, sende oppbyggelige tekstmeldinger til han som er på jobb, strikke, bli lest høyt for, planlegge resten av ferien, kjenne lukten av hjemmebakst fra kjøkkenet...
Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne - livet er slettes ikke verst!

er skaut flaut?

Råndastakken er en av bunadene som ikke har noe skille på hodeplagg. I Barndommens dal er det skaut for alle uansett alder og sivil status. Eller, det fantes enkelte varianter. Odelsjentene hadde sin egen måte å knytte skautet på, slik at unge optimister lett kunne blinke seg ut gifteklare emner på kirkebakken.
Andre steder er det annerledes, for eksempel i Telemark hvor ungjenter vipper håret mens gifte kvinner dekker seg til med skaut. Hva det vil si å vippe? Jo, i gode gamle dager da håret var enhver kvinnes pryd og fikk vokse seg langt, ble et vevd bånd snurret rundt håret som deretter ble lagt pent rundt hodet.
Nå til dags hvor vi er mer kortklipte er vippene ferdigsydde og settes oppå håret. Det synes å være en viss uenighet om hvor langt ned i panna den skal plasseres, men om man har i bakhodet at dette opprinnelig var en del av håret og ikke et pannebånd, er man på rett spor. Gifte kvinner vippet også håret, men bar et skaut over. For det var slik at den dagen man stod brud var den siste dagen håret kunne bæres utslått. Bare såkalt falne kvinner kunne vise håret, og hvem ville vel fremstå som en fallen kvinne...Et sted i Norge fantes et eget hodeplagg for ugifte mødre, et såkalt skammeskaut. Det aner Fruen at det var mer stas for barnefaren, han fikk en farget innfelling i sin lue ( type en fjær i hatten)

Skikken med hodeplagg har holdt seg. Men nå har vi nye problemstillinger. For hva gjør vi med de samboende, de skilte, de enslige mødrene, eller de som lever lykkelig som single hele livet. Er det et eget skaut for de som har tre barn med to fedre, de som er skilt og gift på ny? Hvordan skal de kategoriseres...
Kanskje skal man rett og slett sette en alder, og si at det hodeplagget som før gjaldt for unge, ugifte kvinner nå er gyldig fram til man fyller tyve, og så overtar frueverdigheten etter det?

Det er  tankevekkende hvor lenge denne skikken holdt seg. Bondekonene dekket håret til et stykke utpå 1900-tallet, og helt til femtitallet var det ansett for lite dannet å vise seg utendørs uten hodeplagg. Nå flyr vi friskt ut, uten luer og hatter og skaut, og okker og akker oss over burkaer og andre eksotiske plagg. men, de fleste av oss har oldemødre som ikke forlot huset uten å dekke håret...

Queenie er forøvrig lite interessert i bunader og draktskikk, og vil heller gå glipp av småoppdrag som bunadmodell enn å vise seg offentlig med skaut. Hittil har hun bare gjemt frueskautet en gang for å unngå den totale ydmykelse i å måtte vise seg med  en mor utkledd som teskjekjerring. Da lærte hun at noen har minst to egnede hodeplagg, og engasjementet er nå kanalisert til nytt kampområde; å få mor til å anskaffe ny bunad med mindre flaut hodeplagg.

50-50

For tiden svever Fruen litt rundt i bloggelimbo. Det skulle vært en bunadblogg dette her, med små innslag om andre håndarbeid. Tanken var god nok den, og bloggen hadde sikkert vært  både fin og faglig. Men så er det alt det andre da, barn og bikkje, sorg og savn, bøker og blonder, det sniker seg inn.
Og selv om man aldri kommer til å havne der oppe blant Norges mest leste, så er man da med, trygt plassert på en tue i utkanten av bloggverdenen.
Jo, jeg tror jeg fortsetter en stund til jeg.

psss. tallet over følgere er antall besøkende hittil, en gang i formiddag. Ordnung och reda, det liker vi!

Fra barndommens dal

Skoleveien i Barndommens dal...To kilometer nedoverbakke om morgenen, to kilometer oppover bakke etter skoletid. Om høsten smugspiste vi rips på veien, om våren plukket vi kortvokst vårpengeurt og ørsmå fioler.
På kalde vintermorgener ble vi kledd i ull fra topp til tå, og som en siste finish smurte mor ansiktene våre med et beskyttende lag LdB. Den stivnet som en maske før vi svingte ut porten og tinte, med sin umiskjennelige eim, i midten av første skoletime.
Vi hadde ullgensere, i vårt tilfelle ensfargede ettersom mor aldri har vært spesielt stø på mønsterstrikk, hjemmestrikkede ullsokker og luer av solid ull.
Luene hadde den egenskap at de varmet, og klødde. Etter en halvtimes tid med hjemmestrikket lue var behovet for peeling av panne borte, ja rent bortsett fra at vi på den tid ikke ante hva peeling var da...

Denne lua er ikke fra Barndommens dal, men fra Høvdingens barndomshjem. Målet er å kopiere den, men da helst i et noe mindre stikkete garn. Det er rart hvordan vi venner oss av med det som for en liten generasjon siden var en selvfølge, kløete ullplagg, en havtimes barne-tv, nyhetsoppdateringer en gang i døgnet. Noe savner man, men ikke alt.

I tillegg til dette med minimal barne-tv savner Fruen et par-tre salighetsting fra oppveksten:
1. Tip-Top; saftisen med to pinner. Som skapt for å dele.
2. Å løpe over til naboen og få julekake med smør og geitost og fersk melk, og fri tilgang på nyhetssidene i lokalavisa. Og selvsagt, hjerte-smerte-føljetongen på nest siste side.
3. Å leke brødrene Løvehjerte med Storesøster, iført fars ullundertøy.

under lokket

Mange saker små må ha et hjem. Og om det for noen fortoner seg som ulogisk at Hennig-Olsen inneholder perler eller at en blårutetet matboks er proppet full av strikkepinner, så har Fruen for lengst vent seg til sitt eget system. Enkelte av disse matboksene gjør også tjeneste som syskrin og følger med Fruen på kurs og møter. Det får så være at man fremstår som en slukhals når man ankommer med en enorm matboks i neven - når lokket åpnes er det tydelig nok at innholdet er godsaker for øyet, ikke ganen.

Eller, de kan brukes som smykkeskrin...Junk samlet gjennom et langt og jålete liv trenger ikke campere sammen med ekte vare, og trives helt fint på uttrekkbare plater som en gang i tiden var ment for lekre smørbrød.

Honningboksen på det øverste bildet kan inneholde hva som helst. Fruen har spolert flere negler, en neglefil og en saks i desperate forsøk på å få opp lokket. Hittil har alle forsøk vært mislykkede, og man håper inderlig at ikke honning fra syttitallet  ulmer under lokket.

lange dager og korte arbeidstimer

Det er vinterferie...Ihvertfall for noen. Mens Høvdingen nøster opp løse tråder på sin jobb fester Fruen løse trådender. Etter at man flyttet arbeidsplassen hjem går man gang på gang i fella og tror man skal få lagt inn noen effektive arbeidstimer både her og der mens de søte små beskjeftiger seg selv med vettuge aktiviteter. Dessverre er det ikke alltid slik, ihvertfall ikke her i huset. Det å ha mor tilstede innebærer en viss forventning om at mor finner på et og annet, legger opp til spennende prosjekt og skaper kos og feriestemning.
Da ender det gjerne som på bildet, to tobeinte og en firbeint slanger seg i sofaen mens mor iltert syr franske knuter og demonterer bunader. Og mens man ilsk napper ut tråder og tvinger knappenåler inn i tykke lag med stoff tenker man hardt på lesegleden som forsvant...
Mye jobb kan kombineres med det å være til stede, og det er en gave og en glede. Men noen ganger er det en vel så stor gave å kunne stenge seg inne på systua og jobbe en time uten av verden utenfor går i knas grunnet urettferdighet og misforståelser av den sort som bare søsken kan koke sammen.

om leseglede

Du må lese Olav Duun, sa far. Det var etter at han hadde utstyrt Fruen med De tre musketerer, og etter at bilturer i Barndommens dal var fylt av stedshenvisninger til Vera Henriksens romanserie om Bent Jonsson. Ingen skriver som Olav Duun, sa han. Og når du har lest Olav Duun, da skal du lese Hamsun. Det er ingen som beskriver mennesker som Knut Hamsun. 


Leseglede er ikke medfødt, det er noe man får av foreldre, lærere og venner. Fruen ble lest for, lenge etter at lesekoden ble knekt og mange gode minner ble skapt i hjørnet av syttitallets furusofa med rødt og stikkete trekk. Der stod vi, to lamslåtte jenter, og så mor strigråte da Heidi ble sendt til byen, Astrid Lindgrens vidunderlige verden åpnet seg for oss og vi sølte sjokolade med kirsebærlikør i Røvet av vikinger. Når Far var hjemme fra fjellet hentet vi H.C. Andersens eventyr.  Mor som var hjemme med oss hver dag lot seg ikke påvirke av våre tårevåte bønner, og holdt seg til bøker med kortere kapitler. Senere ble lesingen flyttet til leggetid ( og etter leggetid). Vi valgte bøker selv, byttelånte Frøken Detektiv med venninner og beveget oss sakte over i kategorien voksen litteratur.
Drømmer ble skapt, referanser dukket opp og vanen med å lese ble dannet.

Nå er det Queenie som hver kveld går til sengs med leselys, bok og notatblokk. Sistnevnte i tilfelle hun kommer over ekstra viktige setninger hun kan ha glede av siden. Woody som er inne i en eksistensiell pre-teen fase fornekter ethvert behov for lesing av annet enn utenriksnyheter og sportsresultat. Planen er å sette ham i gang med John Irving. Både far i Barndommens dal og Fruen setter han og hans tidvis merkelige univers svært høyt, selv om han på ingen måte kan sammenlignes med Knut Hamsun...
Nå leser Fruen Ulvetid av Hillary Mankell, og den er rett og slett så fantastisk at man for en gangs skyld somler med lesingen. For selv om det er fristende å smugkikke på siste side for å finne ut hvordan det går med den godeste Cromwell, så er boka og skrivestilen i seg selv så fantastisk at den må tøyes.

om pølser og medhundelighet

Jepp, jeg er en kompakt liten hund. Men det skyldes ikke spekk, bare muskler og jernvilje. Så om dere skulle treffe meg i skiløypene, i ujevnt trav og med tunga som et slips, så er jeg lykkelig der jeg er fremst i båndet. At jeg hveser og peser skyldes at jeg blir så ivrig, så ivrig, for hvem vet hva som befinner seg bak neste sving. Jeg er slettes ikke noen sprengt pølse, eller en sofagris på tur , jeg er bare lystige og lykkelige Laika som utforsker skog, snøfonner og gjenglemt mat.
Det eneste som kan hindre meg i min bredbente galopp er sånne superfamilier som har bål og pølser like ved siden av skisporet. For disse familiene mangler en ting for at idyllen skal være fullkommen; de mangler meg.
Og da kryper jeg opp på et fang eller ned i en sekk. Ikke fordi jeg er frekk men fordi jeg så hjertens gjerne deler av min omtanke og medhundelighet. Dessuten er jeg redd de skal forspise seg på pølser og kjeks. For alle vet at det er tungt å gå med en mage fylt med mat. Så slik jeg ser det gjør jeg dem en tjeneste. Ikke en bjørnetjeneste, men en hundetjeneste. Så snill er jeg! Dessverre er ikke alle enige, og da er det godt å være i bånd og bare bli korrigert inn i skisporet igjen, vennlig men bestemt. For det skal de ha, denne gjengen min, de passer på meg... Så husk det, om du plutselig har en kjekk og grei og stutt-tjukk hund på fanget, det kan være meg. Og jeg er grei.

tilfeldigheter?

Livet er fullt av tilfeldigheter. I går puttet Fruen en pakke Cheerios i handlekurven i anledning vinterferien. Og så kommer man ut i bilen, slår på radioen og ut ljomer The Monroes og Cherio, det må jo være en sammenheng. Eller hva?

En gang på tredvetallet kom en trønder til Barndommens dal for å bestyre sagbruket der. På nabogården traff han en sjarmerende frøken fra sørlandet, sendt til slektninger for å friskne til etter sykdom før hun skulle til Paris og lære modellsøm. De ble gift, de fikk tre jenter på rappen og under krigen flyttet de til hans familie for en tryggere hverdag. Før de flyttet lovet han henne en hytte der oppe i fjellene.
Årene gikk, og da de tre døtrene var i tenårene ble det hytte. Post ble hentet på en lokal fjellstue, og når de tre døtrene syklet dit passerte de gjeterhytta. En dag satt en av gjeterne på trammen og rundt han svinset en skjørtekledd hund.
De kom i snakk, og den yngste av de tre endte med å gifte seg med reingjeteren.
Og så, mange år senere, når neste generasjon døtre har sommerjobb på en annen lokal fjellstue, åpner døra seg en dag og inn kommer en kjeledresskledd og lyslugget NAF-sjåfør.

I tre generasjoner har yngstejente i familien funnet sin store kjærlighet i en og samme dal, innenfor en distanse på tre mil. Vi har alle kommet fra forskjellige landsdeler og møttes på ganske tilfeldig måte.
Det store spørsmålet er nå; hva gjør vi med Queenie om en 10 - 15 års tid?

Lave skuldre, høye tær

Uff da, har man skapt inntrykk av å være et luksusdyr som med beina trygt plantet på sofabordet gasser seg med tv-serier på boks mens andre må jobbe og slite for det daglige brød?
Virkeligheten er ikke akkurat slik. Eller jo, om noen titter inn stuevinduene ville det visst sett slik ut. Men ta en titt på de viftende Fruehendene, de er ikke aktivisert med bretting av konfektpapir. De strikker. Maske etter maske føyer seg sammen og skal etter hvert bli en kjole. Det er tungt å strikke store plagg, og med en gang Fruen tenker tanken om at dette er jammen tungt og jeg håper armene holder, så kjenner man ganske riktig at armene begynner å knirke og at nakken strammer seg.
Da setter Fruen med verdens beste samvittighet på en dvd. Med en gang kjenningsmelodien til Mad Men ljomer ut i stua senker skuldrene seg, pusten blir roligere og all energi man har brukt på å slappe av ( uten særlig hell) kan brukes på strikkingen.
I mange jobbsammenhenger er avslapning og arbeidsstilling viktig. Noen ganger er det å sitte med beina høyt og skuldrene lavt helt riktig. Slappe av, la roen senke seg og tankene fly.
Men om telefonen skulle ringe mens man sitter klistret med strikketøy og tv, så dempes lyden. Det får da være måte på å virke useriøs...