Loreto

For noen år siden var familien på bilferie i Italia. Det gjør vi gjerne igjen! Et av stedene vi besøkte var Loreto, hvor jomfru Marias hjem står, til stor glede for et enormt antall katolske pilegrimer. I følge legenden ble steinhuset fløyet hit på englevinger. Ifølge andre kilder ble det fraktet hit av korsfarere. Hver og en får velge sin versjon...
Barna var med inn i kirken som er bygd rundt selve huset, og gikk i prosesjon gjennom Mariahuset. Queenie var tre år, så hun ble fort med Høvdingen ut igjen. Hun hadde alt skjemt oss grundig ut ved å høylytt kommentere Venezias møkkavann ( og det finnes definitivt andre norske turister i nærheten når man minst trenger det).
Woody og Fruen ble igjen inne i huset, Woody var oppslukt av å muligens være i et 2000 år gammelt hus. Så oppdaget han at alle de andre knelte og gjorde korsets tegn. Lille , lyse tassen med de blå øynene ned på kne med en gang og gjorde korsets tegn og vi hørte et lavmælt italiensk kvinnekor A que bello.
Etterpå spiste vi is.

Mormor

Da mormor ble enke flyttet hun til Barndommens dal, og bodde der til hun døde. Fruen var vel tre år da hun døde, så minnene er vage. Men man husker hendene hennes når hun vifter en hund ut av gangen, å sitte på kjøkkenbenken når hun steker krumkaker ( sesk som en liten frøken kalte det) og hyggestunder når man var på overnatting og egentlig skulle sove. Mormor hadde fjernsyn, og hvis man var våken litt lenger enn planlagt syntes mormor det var bedre å ta småfrøkna på fanget enn å la henne stå bak gardinet og kikke på naboene.
En venninne tipset henne om å skaffe seg postboks, slik at hun kom seg ut av huset hver dag, med strømper og make up. Men tiden ble lang, og selv om hun sydde til oss og stelte hus og hage trengte hun flere aktiviteter. Hun begynte med billedvev, og var godt i gang med dette bildet da hun ble syk. Nå har det stått urørt i 36 år, så om det står urørt noen år her også går vel det bra!
I dag kom vevramma, resten av garnet i original Husfliden-pose anno 1970, kartong og lærebok i billedvev.
Dette kan bli moro, eller det kan bli en påminnelse om alt man vil selv om tiden ikke strekker til. Vi får se.

Brudd på avtalen

Woody og Høvdingen har fisket i diverse elver og fjellvann i sommer. De har en avtale om at den yngste i familien skal sveive inn eventuell fangst, for å spare den eldre garde for store belastningsskader. Da Høvdingen fikk denne på kroken ble avtalen brutt... Som han sa, jeg trodde det var mose.

Takk til Woody som orket å bære fangsten hjem slik at mor fikk noe å fnise av!

ditt-og-datt-fnatt

Det var definitivt på tide med en aldri så liten husvask, og deler av dagen har blitt tilegnet denne aktiviteten. Queenie har ryddet og tørket støv og plapret fritt om alt hun tenker på. Og det er slett ikke lite, man har vært innom flere viktige temaer som sminke, Harry Potter, kjærlighet og utedoer.
Hun fant etterhvert ut at vi hadde ganske mye rart liggende, og når man rydder dukker jo gjerne dette frem i dagens lys. Hun konkluderte med at vi har bra mye av både ditt og datt, og Fruen måtte da vedgå at dette tidvis kan gi henne fnatt.
Vi har derfor innført et nytt ord i familiespråket:
ditt-og-datt-fnatt.
Hvis flere kjenner følelsen - værsågod!

Fruens broderi

Som tidligere nevnt var det en felles broderiseanse i sofaen her forleden. Queenie er lei, og vil fullføre prosjektet i høstferien. Fruen har ikke den muligheten. Når man skal brodere bunad kan man enten velge å brodere ferdig ett og ett felt. Eller man kan gjøre seg ferdig med et bestemt mønster, som gjentar seg over plaggdelen. Nå har Fruen brodert åtte røde blomster, av typen øverst i bildet. Det var en ren lettelse å gå over til annet motiv og annen farge. I kveld skal man gasse seg med diverse rosa nyanser.
Fordelen med Fruens metode, synes hun da, er at stingene er like, og så sitter man gjerne igjen med ganske små felt å fylle til slutt - og da går jo avslutningen som en vind ( eller noe sånn).

Apropos støvsuging

En gretten Frue har tilbrakt deler av kvelden i ro, med den ene foten høyt og baderomsvinduet på vidt gap. Nå er det jo mulig at andre er mer årvåkne enn undertegnede, men man kommer med et par tips innen støvsuging uansett:
1. Hvis man skal flytte en baryton i koffert, sjekk at lokket er forsvarlig festet. En baryton er tung, og selv om den ser uskyldig ut har den skarpe kanter.
2. Neglelakkflasker er skjøre saker. Ikke bli altfor oppildnet av å komme til oppå skap før alle løse flasker og flakonger er inne i skapet med dørene lukket.
3. I tilfelle man slumser med punkt 1 og 2; pass på at ingen barn er i nærheten da stygge ord kan trille ut som erter på en snor for å så å bli gjenfortalt ved en senere og upassende anledning.

Hytteidyll

Morfar var en praktisk mann.I tillegg til den praktiske sansen hadde han kone og tre pertentlige døtre. Det sier seg selv at vann var ønskelig på
hytta og man er derfor velsignet med et sinnrikt system som gir vann i springen om sommeren. I tillegg har man anledning til å dusje utendørs. Dette er hva eldre kvinnebøker definerer som kald avrivning...

Det skal ha vært svært varmt svært lenge før dette vannet når noe som ligner kroppstemperatur.

Men dusjen står der, og med jevne mellomrom prøver man seg jo, med ferdig innsåpet kropp og mulighet for oppvarming i etterkant.

Gunstig er det da om de søte små bedriver gruvedrift. Som vi har lært i løpet av sommeren trengs det bål for å utvinne hva nå enn man ønsker å utvinne, og når man likevel har et bål kan man jo alltids svi noen marshmallows. Sånn for sangstemmens skyld altså...

Den bibelsprængte billedveverske

Vel har man solgt vevgarn, renningstråd, spiraler og annet vevutstyr i sin tidligere yrkeskarrière, men det har ikke direkte inspirert til egen innstas i vevstolene. Man har en viss oppfatning av billedveversker som godt voksne damer som sprenger seg på fulle busser med vevrammene som rambukker, nekter å vise initiativ i garnhyller og er generelt nedlatende mot folk ( som fruen) som ikke er inne i terminologien og er blanke på forskjell på renningsgarn 10/3 og 16/5.
Men i dag ringte vevtanten og lurte på om mormors billedvevramme kunne være noe for den eneste av barnebarna som kan tenkes å gjøre noe med utstyret. Den har stått urørt siden 1973, med et halvferdig veveri i. Man blir litt engasjert, det er en del av arv og oppvekst. Kanskje man rett og slett bør takke ja, lagre saken på loftet og gå alderdommen trygt i møte?
Og tittelen, den henspeiler på en dame fra øverste del av Barndommens dal. Hun levde på 1600-tallet, var ihuga billedveverske med egenfarget garn og stor kjennskap til bibelhistorien. Man vet ikke mye om henne, annet enn at vevingen var sterkt preget av nevnte historie og at hun var en fantastisk veverske.
Kanskje man skal avslutte lesingen om Marcello Haugen, gjenoppta bibelstudiene og gå i hennes fotspor? Eller satse på fri billedvev? Eller takke nei?

Dagens broderi

Det er fordeler og ulemper med å ha den daglige arbeidsplassen innen husets fire vegger.
Fordelene er opplagte:
- Minimal tid går til spille på reise til og fra jobb.
- Man er stadig tilgjengelig for barn som kommer hjem fra skole/ er hjemme pga skolefri.
- Man slipper å ankomme jobb og oppdage at viktigheter ligger gjenglemt hjemme
- man kan jobbe når man vil
Ulempene er også opplagte:
- Man er stadig tilgjengelig for barn som kommer hjem fra skole/ er hjemme pga skolefri.
- Man går glipp av en del kontakt med jevnaldrende ettersom Høvdingen ikke har sin arbeidsplass i hjemmet
- Man kan når som helst mens man jobber bli invadert av selskapssyke søte små
- I Fruens tilfelle, inntekten er sterkt variabel. Man merker at det har vært nærmere to måneder med stor grad av barnevennlighet...

I dag avsluttet Høvdingen ferien, Woody er i Barndommens dal og familiens damer regjerer i hjemmet. Lystige Laika er grei, hun sover. Queenie er hakket mer våken. Hun har derfor blitt aktivisert med et nytt prosjekt - fritt broderi. Det innebærer broderiramme, stramei, medgjørlig ullgarn som ikke deler seg og butt nål. Man sitter side om side i sofaen, Fruen med seriøs jobb og Queenie med et minst like konsentrert uttrykk. Man aner en begynnende håndarbeidsglede.

Telefon

Fruen broderer, Woody ringer fra Barndommens dal for å berette om dagens fangst.
Woody: Vi gikk der hvor vi går på snarefangst vet du. Og så fant jeg to horn.
Fruen: Bukk eller simle?
W: Bukk. Simlehorn er skraphorn så de tar vi ikke med.
F: Men hvordan ser du hva som er hva? Har de ulik farge eller?
W: Mamma da. Bukkehorn har en rosenkrans nederst på hornet. Det er da sånn man vet.
F: Er det?
W: Unnskyld altså. Ikke rart morfar ikke gidder ta deg med på tur, du har jo ikke peiling. Når du kommer oppover skal jeg lære deg å se forskjell, og så kan du lære hvordan man finner ut hvor gamle dyrene er.
F: Er det ikke bare å telle taggene?
W: Du da, det er elgen det. Kan du ingen ting?

Jo tenk, man kan litt av hvert. Men man takker nei til å gå opp til eksamen i bedømmelse av reinshorn. Hvis noen der ute er mildt interessert i denne spisskompetansen kan Woody sikkert bistå!

Er dette moro?

Definisjonen av store opplevelser er variabel. Queenie og Fruen er enige om at å kjøre Trollstigen opp og ned er risikosport, og således unødvendig, mens enkelte andre i familien synes dette er skikkelig stas. Da vi kom oppover dalen hørtes bare et lite, jamrende kvink fra frøkna, mens Woody var hakket mer begeistret. Fruen strikket frenetisk hele veien opp, og meldte seg helt frivillig til å sitte i bilen med småkvalm Queenie mens familiens menn begav seg ut på et ørnerede av en utsiktsplass.

Før man startet ferden nedover igjen ble det lovt dyrt og hellig å varsle når man ankom bunnen, slik at Queenie kunne holde øynene forsvarlig lukket hele veien.

Det eneste forbehold hun tok, med sin syvårige realisme, var at hun muligens gløttet på øynene hvis hun skjønte at vi hadde falt av veien.

Det ble strikket intenst nedover også...

Gode minner, gode vaner

Reinsgjeterfar er kjent i fjellet. Han har ikke utpreget sans for å kreke seg opp på de høyeste toppene, men vet hvor det er fint å gå. Han var en tålmodig turfører for småjenter og visste alltid om de fineste stedene å vasse, spise mat og pukke blomster og bær. Han visste navnet på hver en bekk, hver en blomst og forklarte oss på sin sindige måte hvorfor ryper skifter farge, hvordan man ser alderen på en mogop og tusen andre viktige detaljer.
Nå er det Fruen som skal være tålmodig turfører i Barndommens dal. Man kan slå fast at ikke all kunnskapen sitter, enkelte navn på bekker og blomster har flagret ut av hukommelsen, men noe husker man.
Og en ting er sikkert; så lenge det er en dag med oppholdsvær skal man opp på et bestemt fjell, nyte utsikt oppover en dal, nedover en annen dal og innover et vann eller flere . Og av naturlige årsaker må en bestemt type kjeks medbringes og nytes på toppen. Det blir ikke sommer ellers!
Heldigvis er Woody igjen i Barndommens dal og nyter godt av kunnskapen morfar velsigner ham med.