Forrige uke gikk startskuddet for kveldskurset og i går startet dagkurset. Før har jeg ofte skrevet litt om hva de ulike deltagerne skal jobbe med, men i år går jeg litt bort fra den detaljerte delen og nøyer meg med at det er atten deltagere og totalt seksten ulike bunader. Vi snakker brodering og montering, omsøm og reparasjon. Fullt hus og stort sett stormende jubel.
Det snakkes mye om bunadbransjens utfordringer, hvordan vi skal demme opp for produksjon i utlandet, hvordan vi skal få godt nok betalt, hvordan, hvordan, hvordan. Jeg har ikke alle svarene og noen ganger føles det som om jeg ikke har noen svar i det hele tatt for dette er så sammensatt.
Vi har noen leverandører som har delproduksjon med tett oppfølging utenlands, vi har noen leverandører som produserer med tilsynelatende liten oppfølging og med litt vage rettigheter ( for å sid et mildt) til det de forhandler. Noen leverandører jobber aktivt med å rekruttere nye delprodusenter i Norge og tro meg, det er ikke slik at hverken brodøser eller hosebåndknyttere står i kø for å levere til en bedrift som skal selge videre når man kan selge selv.
Men, i dag skal jeg ikke skrive om Kinabunader. Jeg vil skrive om hvor viktig det er å
A. Holde kurs
og
B. Gå på kurs
I løpet av høsten skal jeg, i skrivende stund, hjelpe nærmere førti kursdeltagere i arbeidet med å sy en hel eller deler av en bunad selv. Og det er det viktige; det å hjelpe de som gjerne vil sy men som mangler den faglige tryggheten til å sette i gang på egen hånd.Jeg pleier å si at bunad som er sydd på kurs er en bunad som ikke er sydd i Kina. Og dette er bare den kortsiktige effekten for ved å oppmuntre til å sy selv og la så mange som mulig forstå at dette er tradisjonshåndverk som krever kunnskap, fingerferdighet og tålmodighet får vi ikke bare en økt respekt for arbeidet som utføres og en enorm stolthet over å ha sydd selv. Vi får også en helt annen forståelse for at bunaden er et kostbart plagg og noe man investerer i. Derfor oppmuntrer jeg også ofte kursdeltagere som syr til andre om å danne seg et visst bilde av tidsbruken slik at man kan formidle det til mottaker på en hyggelig måte. Dette er fordi mange av oss damer har en lei tendens til å effektivt snakke ned egen innsats og feie bort utallige arbeidstimer med utsagn som det var så hyggelig og jeg er jo så glad i deg.
Og det er sant, bunader til barn, barnebarn og andre familiemedlemmer blir sydd med kjærlighet og omtanke. Men gi likevel en pekepinn om tiden det tar, for når disse mottakerne en gang i tiden skal skaffe bunad til neste generasjon igjen vil de lettere forstå hvorfor en skjorte koster sjukt mye penger som en kunde sa eller for å sitere en annen - hvorfor har du så gammel bil når du selger så dyre bunader.
Ting tar tid, håndverk tar tid og om du bruker tre eller fire arbeidsdager på å brodere livet til en Gudbrandsdal festbunad så er det ikke fordi du er treg, det er rett og slett fordi arbeidet består av mange små sting, mange farger og mange detaljer og det skal du være stolt av å ha fullført.
Så dagens oppfordring på en solfylt septemberdag er å enten gå på kurs og sy selv. Eller vel så viktig hvis du faktisk kan sy bunad, fingre hosebånd, slå nupereller eller har god kjennskap til en annen smal, sær og aldeles fantastisk teknikk ; meld deg som kurslærer. Delt kunnskap blir aldri borte.
PS.
Selv holder jeg kurs via Norges Husflidslag. Det gir en ekstra trygghet både for meg som lærer og deg som elev. Hvis du er misfornøyd kan du ta kontakt med lokallag eller fylkeslag og få støtte og hvis ( eller når) jeg lurer på noe kan jeg snakke med studieleder eller en annen i laget som arrangerer kurset. Jeg slipper å tenke på det formelle og kan stort sett stille nyvasket og blid ved kursstart mens lokallaget tar seg av inn- og utbetalinger, gode lokaler og andre formaliteter.
Så kjekt å titte innom her av og til :-)
SvarSlett