søndag 5. april 2015

hytte-meg-tu-påske?


 ideell påske; snø, sol og lekende barn

 Noen ganger kan man som mor ( og sikkert også far) ha stor nytte av å tenke noen tiår tilbake i tid og prøve å huske hvordan det var å være tenåring.

Det måtte ihvertfall vi en kveld i den stille uke da vår førstefødte erklærte at han overhodet ikke hadde lyst til å være med oss på hytta og at han selvsagt kom til å klare seg aldeles glimrende hjemme. Første innskytelse var, og jeg er sikkert ikke den eneste mammaen som har tenkt dette, å tvinge ham med, muligens ved hjelp av bestikkelser av både økonomisk og følelsesmessig sort. Neste innskytelse var, og jeg er sikkert ikke den eneste mammaen som har tenkt dette heller, kjære vene, hva vil folk tro? Vil folk tenke at vi er ansvarsløse og ute av stand til å ta vare på ungene våre og ikke minst - hva galt har de( altså vi) gjort når tenåringen ikke vil være med på hytte fra onsdag til søndag?

Etterhvert, når diskusjonen hadde kjørt seg godt og grundig fast, og sønnen forsvant inn i sin egen hule ble vi sittende igjen. Selvsagt kunne vi tvinge ham med, men tanken på å ha med en muggen tenåring fristet lite. Tanker som at han blir sikkert blid bare han kommer ut og han pleier jo å trives på hytta forsvant også. Til slutt satt vi igjen med det ene - kunne vi la ham sitte igjen her hjemme?
Kompromisset ble å la ham komme etter med buss langfredag, mot at han svarte på meldinger og tok telefonen hvis vi ringte. Noe nølende ble det godtatt, tross alt er det bedre enn ingenting. Vi snakket med et par naboer, fylte matskapet sånn noenlunde og lot det stå til.

Halvveis til fjells kom vi på at det kanskje hadde vært lurt å tømme barskapet, men vi innså at vi ihvertfall ikke skulle tekste "hold deg unna alkoholen"...
Onsdag gikk fint, vi måkte oss inn og fyrte, han svarte på meldinger. Torsdag gikk fint, han svarte på meldinger og tok telefonen. Litt utpå kvelden begynte vi å innse at kanskje hadde han hatt et poeng når han mente det ble mye reising og lite tid på hytta, og kanskje skulle vi la ham velge? Så, jeg sendte en tekst - vil du komme oppover som avtalt og da blir vi superfornøyd, eller vil du heller være hjemme? Svaret kom sporenstreks - tuller du?
Etter litt om og men valgte han selv å bli hjemme, men det var ganske tydelig at valget var vanskeligere når vi lot det være helt opp til ham å velge.

Jeg innledet med at det kan være lurt for oss foreldre å tenke noen tiår tilbake, og huske hvordan vi selv synes det var å vokse opp. Det er ikke alltid så veldig stas å være sammen med foreldre og det føles som om alle andre får enormt mye mer frihet og ansvar enn det du får.
Den sommeren vi var seksten år gikk jeg og en venninne fra hytte til hytte i Jotunheimen, med telt og full oppakning. Vi visst at mine foreldre og Storesøster skulle gå noenlunde samme rute, men motsatt vei og jeg visste vi kom til å møtes et eller annet sted i løpet av turen. Min store skrekk var at dette skulle skje et sted vi skulle overnatte, slik at vi måtte være sammen med dem og ikke med alle de usedvanlig kule fjellfolkene vi kom til å møte hvert sted ( som om det skjedde...). Heldigvis møttes vi på en sti, mellom to fjellhytter.
Jeg tror ikke dette er en unik opplevelse, og jeg tror de fleste av oss kan hente fram den indre tenåringen innimellom og huske hvordan livet var når man var seksten-sytten år. Og nei jeg mener ikke at du skal danse hoiende rundt og agere Madonna eller spille luftgitar rundt midnatt en lørdagskveld, men du kan huske litt på hvordan det er å gjerne ville være litt voksen og bli betrodd bitte litt mer enn forrige år.


I dag kom vi hjem. Det er fremdeles mat i skapet og alkoholen er urørt. Det er støvsugd og han har tømt søppel ( men det er ikke mistenkelig rent) Han har hatt besøk, og vært sammen med kamerater. Han har rett og slett hatt en flott påske.
Og vet dere - det hadde vi også. Det var rart å kjøre fra barnet og skulle på ferie, det var rart å vite at det er en nattestengt fjellovergang mellom oss og den håpefulle og det er rart å svare at nei, han er hjemme han når folk spør om ikke eldstemann er med. Men det var godt å vite at han var fornøyd og følte seg hørt.
Og så får vi bare innse at kjernefamilietiden i første omgang er over, men at om vi er litt smarte nå så vil han kanskje være med neste gang vi skal på hytta.

PS.
og så må vi visst vise ham hvordan han starter oppvaskmaskina, for det er det søren meg ikke lett å forklare over telefon.

10 kommentarer:

  1. Høres fornuftig ut! De trenger avstand og selvstendighet.

    SvarSlett
  2. Vi var vel lenge mer bekymret for hva andre kunne finne på om det ble kjent at huset var nesten tomt. Uinviterte gjester hadde vi hørt om. Men det gikk bra, og det gjorde det for dere også.
    Vi skal ha vår første felles ferie på 14 år til sommeren. Da inkludert to svigerbarn og to barnebarn. Og jeg tror at alle gleder seg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var også mer bekymret for hva andre kunne finne på, og har jo hørt om noen skrekkeksempler i den retning.

      Ferien deres høres hyggelig! Lykke til:-)

      Slett
  3. Det samme har jeg også tenkt. Og så har jeg også lurt på om mange har helt glemt hvordan det var å være ung. Jeg husker det godt selv, jeg synes nemlig det er skremmende kort tid siden jeg var 18-20 år... Jeg har hatt min egen ungdomstid ganske klart for meg når jeg har gitt mine egne barn friere tøyler, både på godt og vondt. Jeg har vært veldig klar over hva jeg ville holde igjen med og hva som har vært helt greit å la dem få lov til. Mange syntes vi var litt gale da vi lot vår 17-årige datter dra på sykkeltur i Danmark sammen med ei jevngammel venninne sist sommer. Det gikk veldig greit!

    Nå er to av mine myndige, og man må faktisk slippe gradvis opp og gi dem mer og mer ansvar. Så får man satse på at de gode verdiene man har prøvd å formidle ligger der når det trengs. Som Åshild sier: jeg er mer bekymret for hva andre kunne finne på.

    SvarSlett
  4. En muggen tenåring på hytta høres ikke hyggelig ut. Synes dere løste dette fornuftig.

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe, nei muggen tenåring er omtrent like ille som muggen tenåringsmor. Som i mor til tenåring, ikke mor som tenåring.

      Slett
  5. Klokt skrevet, om vanskelig tema. Vi har hatt noen slike diskusjoner idet siste, hatt delte ferier(som i være med noen dager, reise hjem før/komme senere) hatt ferie foreldre og barn på hvert sitt sted og på samme sted. Det eneste som er sikkert, er at det ikke finnes fasitløsninger. Vi setter også krav om å svare på meldigner og telefoner, vi allierer oss med kjente som er hjemme(og dermed har bakvakt) legger ned forbud mot å invitere venner via Facebook +++, og etterhvert som de blir større, skjønner de mer og mer av våre innvendnger.
    I påska har vi alle vært hjemme første del(minus eldtsmann som var på tur med venner) og alle på familietur til besteforledre, både på mor og fariside, siste del. der har vi truffet både tanter, onkler, søskenbarn og diverse. Det ble en god påske! Og ca en time etter at vi kom hjem, var det venner på besøk her!

    Gode hverdager venter heldigvis!

    SvarSlett
  6. Min unge vil heldigvis fortsatt være med ;-) Men jeg husker meg selv som tenåring... og før det også. Løsningen var at jeg fikk ha med meg en venninne. Vi hadde liten bil, så fra ti års alder ble vi sendt alene med toget til Otta og hadde fine dager i påskefjellet delvis sammen med familien. Vi ville jo gjerne være alene...
    Ellers har ikke kua glemt hvordan det var å være kalv. Kua husker så altfor godt...

    SvarSlett