mandag 1. desember 2014

Syv år med Laika

I dag er det syv år siden en liten firbeint lodott inntok huset. Hun gråt ynkelig hele veien fra barndomshjemmet og snek seg beskjedent og ubesluttsomt langs veggene den første tiden.

Hun sluttet fort å være beskjeden og overtok med den største selvfølge sofa, stoler, senger, dukkevogner og gjorde i tillegg noen heltemodige og nesegrusende forsøk på å innta kjøkkenbenk og spisebord. Hun spiste mat, gulvlister, sko og belter. Hun spiste tyggegummi med bringebærsmak og gummigodter så lenge det ikke var antydning av lakris.
Ikke bare var hun over alt hele tiden, men hun var også under, bak, foran og mellom. Hun var rett og slett urimelig energisk og det hendte vel en gang eller to ( eller tre ) at jeg truet med å annonsere lodotten på Finn.
Det har blitt bjeffet på postmannen, sønnen til naboen, katta til den andre naboen, løvet som falt ifjor, kundene som skal på systua og hundeglam fra fjernsynet. Sofaryggen er hunderumpeformet foran utsiktsvinduet og hvis den hunden kunne snakke ville vi visst alt som skjer i gata. Andre hunder bejubles, så sant de ikke er schæferlignende, og hun tar sitt mulige vertinneansvar alvorlig og byr intenst på seg selv.

Men gradvis, nesten uten at vi merket det, skjedde det noe. Brikkene falt på plass, og hunden innså at det ikke var tvingende nødvendig å være så på absolutt hele tiden. Gradvis ble det hyggelig å bare ligge, foran ovnen, i sofaen, i en stol, under senga, i senga, på et fang, i en armkrok. Hun er den vi alle hilser på hver gang vi kommer hjem, hun er den vi alle sier hadet bra til før vi går. Hun får kos, alle har en klapp, et smil eller en runde mageskvalpende kløing å by på.

Det følger arbeid og ansvar med det å ha en hund i hus. De skal mates, luftes og oppdras. De må på feriekoloni når vi skal på ikke-hundevennlige aktiviteter og de vil minst en gang spise noe de ikke burde spist. Og da tenker jeg ikke bare på sånn de blir syke av, men sånn som vi faktisk hadde tenkt å servere ( middag, kaffemat, pepperkakefotballbane).

Men alt i alt, syv år med Laika kort fortalt - jeg blir stadig overrasket over at det kan følge så mye glede med en som er så liten ( og som snorker så høyt).



 


 


           

          


Men om jeg skulle hatt hund igjen ville jeg valgt en omplasseringshund. Selv om alle lister er erstattet og skohylla forlengst er fylt opp igjen har jeg absolutt ingen ønske rom å gå gjennom en valpeperiode til. Og selvsagt, det er ikke basert på ren egoisme og skokjærlighet altså, det er sørgelig mange fine, snille, stuerene  hunder som trenger et nytt hjem. 


4 kommentarer:

  1. Jeg savner fortsatt den hunden vi hadde - nettopp fordi det var så mye selskap. Den hunden mannen låner for å gå tur med er ikke noen erstatning. men vi skal ikke ha noen ny selv, det er for mye ansvar og styr når vi ikke er hjemme.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det blir ikke det samme med lånehund. Og helt enig - det er mye ansvar og styr når man ikke er hjemme, eller blir forsinket på vei hjem.

      Slett
  2. Katten min ble fanget opp fra gata av Dyrebeskyttelsen. Han har et hakk i hvert øre, og tar med seg skogsmus og spurver hjem noen ganger hver måned. Han har fast utkikkspost i vinduskarmen, og hver morgen ligger han på fanget til mannen i ti minutter før han (mannen, altså) må dra på jobb.

    En av fordelene med å adoptere et voksent dyr som trenger et hjem, er at du kan velge et dyr som har en personlighet du liker. Det er ikke så lett å vite hvordan en kattunge eller en valp vil bli med årene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det med personlighet er viktig og riktig! Det første året med Laika gav ingen pekepinn om at hun skulle bli en slik stuegris/varmepute og jeg hadde heller ikke trodd hun ville bli så gjennomført sosial som hun faktisk er.

      Slett