mandag 24. februar 2014

små venner




Joda. Vi så Rosettasteinen, mumier, byster av Livia Drusilla og keiser Tiberius. Vi så ryggen på mennesker som tok bilder av mumier og steiner. Vi beundret smykkearbeidet til etruskerne ( hvordan i all verden klarte de å fikle sammen disse intrikate detaljene?). Vi drakk te og la igjen litt penger i museumsbutikken. Vi oppdaget at avdelingen for europeisk middelalder åpnet kl 15 denne dagen, og innså at det å vente i tre timer ble litt i meste laget. 
Men noe av det man husker best fra British museum, er disse små dukkene som hang på en vegg vi bare skulle gå forbi. Og dette er noe av det fine med å være flere til å se; vi finner ikke det samme. Disse dukkene halset Fruen forbi, for å kartlegge sine vandrende barn, men takket være en observant mormor ble man tipset om å se på de på returen. De er små, de er litt lurvete og de er visst ikke særlig gamle heller…Men de er sjarmerende. 

På British Museum har de et spennende prosjekt i retning av Ta på en gjenstand. Vi så en eldre, engelsk dame med cardigan og tekkelig fremtreden fortelle levende og med enorm innlevelse om hva steinalderfolkene brukte øksene sine til. Og visste du at det kunne ta 4000 timer å slå et øksehode i stein i øksehodefasong? Bare tanken er nok til å gi ømme skuldre, eller hva?
Det er sikkert ment å være rettet mot barn - vi var minst like mange voksne som stod og måpte… Selv er man ikke av de som er dypt og altoppslukende opptatt av de politiske retninger opp gjennom århundrene eller følger filosofiske tankesprang med den største selvfølge. Man kan rote med kongerekker, blande faraoer og sliter med å holde styr på enkelte religiøse retninger. Men hevrdagslivets små utfordringer og gleder - det fascinerer. Hva de laget og hvorfor. Håndverk og praktiske løsninger.  Alt de må ha visst. Det er spennende.


2 kommentarer:

  1. Fine dukker. Og jeg kan faktisk ikke tenke meg å bruke 4000 timer på noe som helst enkeltprosjekt..... Imponerende innsats får man si.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke jeg heller. Bare tanken er nok til å gjøre meg uvel. Men det som fascinerer er hvordan de i det hele tatt kom på å sitte og klaske stein mot stein for å lage noe de ikke hadde sett før.

      Slett