mandag 14. januar 2013

Om å glede seg over livet

Det var dette med å leve i nuet, det å være takknemlig for hva man har. Nyte livet her og nå...
Være tilstede i denne akk-så-korte perioden av barnas liv...

Alt det vi med lett hjerte sier til nybakte foreldre og til tidsklemte småbarnsmødre som bekymrer seg over alt de synes de burde presse inn i en vellykket permisjonstid.
På innlegget den gode mor kom det en kommentar, eller det kom mange fantastiske kommentarer, men den det skal handle om nå er denne:


Og hvis vi tar oss tid til, i tillegg til bringing og vasking, å møte ungdommen vår med vidåpne ører og interesse for det DE bryr seg om, er muligheten for gjensidig aksept tilstede. Hvor ofte er det ikke et MEN eller en motforestillinger vi byr dem, enda vi vet at det de trenger er å bli sett som det de er; superdupre:). Det blir ikke ryddigere på et rom du ikke husker gulvbelegget på, av at det mases om det hver dag. Spar energi, lån sperrebånd fra katastrofeetaten og lukk døra! De lærer å rydde når de flytter for seg selv. Nyt å ha en rotete, ustrukturert og selvsentrert ungdom i huset!

Man trenger slike påminnelser innimellom, når sønnen som er på kompisbesøk har mistet togbilletten, når gangen flyter av sko, skittentøy havner under senga og ingen noensinne faller for fristelsen i å si takk, snille mamsen som ordner og fikser, mikser og trikser.
( akkurat som om man sa det selv i den alderen...)

 Det er så lett å bli irritert, frustrert, føle seg misforstått og ikke minst - la seg forlede til å tro at man er en dårlig mor fordi man sier nei, nei, nei. Og det hender man kjenner et savn etter tiden hvor de lot seg legge kl 19.00. Og enda mer; et savn etter tiden hvor de konstant var på samme alder gjennom en hel samtale. En treåring glimter sjelden til med innspill verdig en 25-åring, eller utviser dømmekraft som en pensjonist. Tenåringen derimot kan i løpet av en samtale svinge fra høye fjell til dype dal. Vi kan begynne på topp, vi kan snakke om det viktigste, det mest tankevekkende på jord og virkelig ha den fantastiske samtalen. Og så skjer det, et eller annet, og alt går i oppløsning, alle argumenter faller på steingrunn og avkommets verden faller i grus. Og før du helt har forstått hva som skjedde og hvorfor du  tilsynelatende snakker med et toåring, svinger pendelen igjen og foran deg sitter en überkul og gjespende tenåring og fikler med telefonen.

Det er dager der man ondsinnet gleder seg til de søte små skal flytte for seg selv og oppdage hvor forrykende festlig det er å ha ansvar for god middag hver dag ( ikke kebab eller risgrøt annenhver dag), egen økonomi ( nei, du trenger ikke flere jakker nå), rydde ( kanskje matboksene dine er på skolen/ i sekken), holde orden på rommet og støvsuge, transportere skittentøy til vaskerom/skittentøykurv. Det er dager hvor man må forklare ( igjen ) at selv om ikke mors sminke er låst inne i en safe er det likevel mors sminke og ikke ment for lek og moro. Og om man bruker mors sminke, så er det for guds skyld ikke nødvendig å tørke av seg på håndklærne ( og hvorfor vet mor dette - gjett tre ganger...)

Men kanskje er det på disse dagene mest av alt at vi bør tenke på det grusomme i det at om ikke veldig mange år flytter de faktisk ut. Kanskje flytter han på fjorten om fire år?
Og hva gjør vi da? Hvor ofte vil de ønske å komme hjem?
Kommentaren fikk meg til å tenke på dette med lykke, det å være til stede i hverdagen. Jeg prøver, virkelig, å være fornøyd med det jeg har. Men jeg ser at det er et stykke igjen å gå og at jeg har mye å jobbe med.
Kanskje blir ikke livet bedre om alle skoene står på geledd og vi har tellekanter i kjøkkenskapet akkurat nå. Det blir tidsnok tid til å finpusse den slags flisespikkeri.
Akkurat nå trenger jeg, som mor til ikke fullt så små barn, å ta inn over meg mitt eget velmenende og lett belærende råd til foreldre med yngre unger. Jeg må rett og slett nyte det at jeg faktisk har unger. For selv om de alltid vil være barna mine, så vil de en dag i ikke veldig fjern fremtid flytte ut.

Og jeg må minne meg selv på at selv om det er dager der alt tilsynelatende går til skogen; huset er en slagmark, sekkene er fulle av glemte beskjeder, man har muligheten for å vaske tretten maskiner med tøy og alle skuler olmt på hverandre så er det også andre dager. Dager hvor detaljene faller på plass, samtalene flyter, det ryddes frivillig og man føler seg ikke konstant akterutseilt og teit.

Om ti år sitter jeg kanskje her, i et tomt og ryddig hus og savner tiden med trass, sure sokker og hormonstormer. Og da ville det faktisk være ganske trist om jeg hele tiden tenker, hvorfor gledet jeg meg ikke mer over den tiden? Hvorfor brukte jeg den tiden av deres liv på å savne småbarnsperioden? 


6 kommentarer:

  1. Takk for nok et klokt og ærlig innlegg! Som tenåringsmamma kjenner jeg meg igjen i hvert ord! Når jeg tar meg i å glede meg til de flytter ut, har jeg lurt på om jeg er den eneste, og derfor den dårligste!, mammaen som gjør det. Men, som du sier, det er trist om man i hver fase av livet skulle ønske man var i en annen. Sånn vil jeg jo ikke ha det. Så selv om det er lov å bli lei, skuffet og sint over barn som ikke gjør som du vil, er det også viktig å være tilstede i livet her og nå. Nyt det som nytes kan!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror ikke vi er de eneste på denne jord, gitt...Men det er vanskelig å snakke om, og jeg føler noen ganger når jeg klager og syter over helt banale skitdetaljer så har jeg selv spilt falitt fordi jeg ikke har klart å lære barna mine et snev av folkeskikk og empati.
      OK, litt på spissen akkurat det, men når du er 10 + bør det være mulig å ta en matboks ut av sekken og sette den på kjøkkenbenken. Og lignende.
      Og joda, det er en far her, absolutt. Men jeg tror ikke fedre evner å skjemmes på samme måte som mødre.

      Slett
  2. Tusen takk for fin blogg og fine innlegg!

    Vi har ikke tenåringer, men tre på 1, 3 og 7 år. Jenta vår på 7 er imidlertid før-pubertal om det er noe som heter det. Vi har uendelige diskusjoner om alt fra klesvalg (ull eller ikke), hårfrisyrer (kan du fikse håret mitt mamma -rett før vi skal gå ut døra), kropp (er det lov å si at noen er tjukke?), pålegg (kan jeg ha sjokoladepålegg, de andre får jo?), lekser (vil heller spille på DS), utetid (jeg får aldri være med vennene mine, jeg hater deg!) etc.

    Når dette kommer i tillegg til 3 åringens trass så blir det "litt" myte i blant. Det er lett å kjenne seg utilstrekkelig. Det at man ikke får trent, jf. diskusjonen i forrige uke, stikker ikke så dypt hos meg. Det er kanskje derfor det provoserer, fordi det er mange andre viktige områder man kan føle at man ikke strekker til. Fikk jeg tatt den samtalen med 7 åringen? Fikk 1- åringen nok oppmerksomhet i dag, eller var det storebroren som igjen klarte å få mammas og pappas fulle oppmerksomhet gjennom raseriutbruddet? Burde vi tatt med ungene på ski? Eller fikse vinduet som lekker? Eller??

    Derfor er det kjekt at det finnes mammaer der ute som skriver godt og som er villig til å dele med oss andre :-)Og som minner oss på at denne tiden går fort og at vi må leve i nuet. Nemlig.

    AnnePanne

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei AnnePanne.
      Aller først - det heter pre-pubertal og ja det finnes...Det lærte vi da minstebarnet gjennom gikk dette i barnehagen. De ansatte påstod at de som har en sterk slik fase vil slippe lettere gjennom selve puberteten. Jeg har trodd på dette ganske lenge, men nå nærmer hun seg elleve og jeg er ikke like sikker lenger.
      jeg er enig i det du skriver; det er ikke treningen som er det viktigste men alt det vi bekymrer oss ove ri hverdagen, det noen kanskje synes er små detaljer men som ikke er det likevel, fordi det er ungene våre det handler om.

      Slett
  3. Så flink du er til å skrive!!! Sitter å leser, og føler du har et storsinn som vi er heldige at du deler med oss andre! TAKK!!! Ro i sjelen...

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Eva og tusen takk for gode ord:-)
      Og du, jeg er mye greiere på papir enn i det virkelige liv ( jeg har to sannhetsvitner her i huset)...

      Slett