mandag 10. september 2012

ny sesong



Det er seks år siden man tok de første, skjelvende skritt inn i et kurslokale for å stå foran forsamlingen.
Fruen var, for å si det mildt, særdels ukomfortabel med settingen og kjørte oppmuntrende dialog med seg selv i bilen til og fra. Og først den siste kvelden turte man å innrømme for elevene at dette faktisk hadde vært debuten.
I dag er det på´n igjen og en ny kurssesong braker løs. Selv om det nærmer seg tretti kurs, av type dag-, kveld- og helg er det alltid litt spennende og litt skremmende.

Og det hender, på slutten av en sesong, at Fruen tenker at nei, dette gidder jeg ikke. Nå vil jeg har fri på kveldene. 
Men så er det stille noen måneder og så begynner det å rykke litt, man følger med på antall påmeldte, gelder seg over å se velkjente navn dukke opp igjen og er spent på de nye.
Og i bakhodet ligger en liten tanke og gnager - det er jo dette som er moro. Det er så mye mer givende å dele fagkunnskap og bunadglede enn å sitte og sy. 

Hmmm, kanskje på tide med en liten revurdering av hva som er viktigst og riktigst å jobbe med? Det har vært gode år med arbeidsplass i andre etasje / kjøkkenbordet/sofakroken. Det har vært fine kunder og stor frihet. Men er det dette man skal jobbe med resten av livet eller er det på tide å skifte retning?

Og, hvor ofte kan man egentlig skifte retning...Fruen er inne i en fase der mye skal avklares, mange tanker og ideer skal på plass. Det er en fase der man aller mest kunne ønske seg en god fe som svinger tryllestaven og forteller eksakt hva man skal fokusere på, hva man er aller best på og bør satse på.

Men siden slike feer tydeligvis bare finnes i eventyrene blir det smått med inspirerende stjernestøv og det blir stadig mer tydelig at det er Fruen selv som må bestemme seg.

8 kommentarer:

  1. Kan man ikke skifte retning så ofte man vil? Man er jo uansett summen av det man kan, i slike sammenhenger. Og man får ikke gullklokke for lang og tro tjeneste i våre yrker uansett.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo, vi kan skifte retning. Men siden jeg alltid finner et eller annet å bekymre meg for, er jeg nå bekymret for å fremstå som en vinglebøtte. Og siden det tok tid å bygge opp systue, er det jo litt kjipt å legge ned.

      Slett
  2. Heisan syntes dette var en spenende blogg jeg.
    Jeg tenkte også og prøve meg i bloggeland,innen søm og bunad og noe
    dill og dall.Legger meg til som følger.Lykke til
    Knette

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Jeg iler inn og leser hos deg:-)

      Slett
  3. Tror vi har godt av å tenke ut nye veier underveis. Jeg tenker i alle fall sånn og skulle mye heller ha levd av noe mer kreativt enn dagens lønnede arbeid. Men så er jeg for feig, for fantasiløs og for avhengig av fast inntekt til å skifte retning. Du er heldig som får drive med noe artig og skapende.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo, jeg er heldig. Veldig heldig. jeg må bare finne en måte å presse meg lenger inn i markedet for kule kurslærere! Det er mye morsommere å kurse enn å sy.

      Slett
  4. Kanskje du er klar for nye faser, nå? Livet er vel ganske annerledes nå enn den gangen for seks år siden. Ungene er MYE større. Det gode familielivet og tilgjengeligheten og roen i hverdagen kan oppnås på nye måter.
    Men hold på noe kreativt!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har et veldig godt poeng. Det er ikke behov for meg hjemme på samme måte som for seks år siden. Ungene synes det er deilig å komme hjem til tomt hus noen ganger ( men ikke hver dag gitt). Og jeg trenger noen andre å snakke med ettersom det er noe med at ungene blir mindre meddelsomme etter hvert som de vokser til.
      Kreativt må det være, jeg blir ganske gretten om jeg ikke får skape noe. Rettelse, jeg blir veldig gretten.

      Slett