soccer mom

Forrige gang man var på en fotballkamp av en viss størrelse var cupfinalen i 1988, og fotballinteresse er vel ikke hva folk flest forbinder med Fru Storlien. Derfor har det vakt en viss munterhet at Fruen nå pakker og drar - på fotballtur. Midt i høysesongen...Men det er noe med disse barna, deres drømmer og ønsker og hva vi mødre lar oss inspirere til å finne på.
At det i tillegg er et prinsebryllup på gang, at vi kan se dette på storskjerm både her og der og få utallige muligheter til å kjøpe pene tekopper med hjem til den royalt engasjerte Queenie er en ekstra bonus som også gleder Fruen.
Man ser også for seg muligheten til litt shopping av typen ikke-royale suvenirer og ikke-fotball-relaterte suvenirer. Som mor har man for lengst lært seg forhandlingstaktikk på høyt plan og antall minutter brukt på kamp skal omsettes i samme antall minutter brukt i mødrevalgte butikker.
I sannhet, det ser ut til å bli en strålende helg og Fruen håper denne kampen blir like underholdende som de man har bivånet som en av tyve hylende sidelinje-mødre de siste årene.

det usagte

Det er ikke alltid like lett å være barn og henge med i svingene når de voksne prater, prater, prater. Mye informasjon ligger mellom ordene og kan være vanskelig å snappe opp for små ører. I barndommen tok det derfor noe tid før Fruen klarte å koble en viktig detalj, nemlig at den mannen med stort skjegg som bodde sammen med bestemor og som på alle mulige måter fremstod som en gammel mann ( muligens grunnet skjegget) var den eldste broren til ens egen far. Vi har aldri omtalt tanter og onkler med annet enn navn, og man husker en vag forvirring over at bestemor ikke var gift med denne mannen.

Og det er noe med dette at vi voksne antar at de søte små skjønner så mye, at de fornemmer og vet hva vi snakker om helt til man får en a-ha-opplevelse eller to, og innser at dette stemmer visst ikke helt likevel. Det kan være små detaljer de ikke har fått med seg, ord de ikke har hørt før eller betegnelser som går dem hus forbi.

Her forleden fikk vi et godt eksempel på dette...Det har vært en snøfattig påskeferie og i den anledning sa far i Barndommens dal at så lite snø hadde det ikke vært siden ´42. Når han sier noe slikt er det ingen grunn til å betvile påstanden. Enten har han vært der, eller han har snakket med noen som travet rundt i fjellet for omtrent sytti år siden. Men, hva var det egentlig han sa? Noen dager etter lurte Queenie på hvor gammel far er, og hvordan han kunne vite hva som hadde skjedd for så lenge siden.

Fruens forklaringer om dette med å kjenne og snakke med folk hjalp ikke. Den søte lille var skeptisk.

Etterhvert demrer det for Fruen at der vi sier 1942, sier han ´42. Og dermed har noen regnet ut at morfar har stålkontroll på hvordan snømengden var for nærmere 2000 år siden...

Så er det lett å le, og tenke at dette burde hun da ha skjønt. Men samtidig er det en vekker, for noen ganger spør de, andre ganger ikke. Og da kan man jo undres hva de egentlig forteller på skolen og til venner...

Ny bunadskjorte?

Det kommer endel nye lesere til, lesere som har søkt på bunadsko og vask og stell av bunadskjorter. Innleggene fra i fjor og året før ligger pent på høyre side, og er like gyldige i år . Det skal derfor ikke skrives mye om akkurat dette her, men noe er det alltids å tilføye om bunadskjortene:

Bunadskjorter slites fortere enn en bunad. De kan få gule flekker under ermene grunnet deodorantbruk ( eventuelt manglende deodorantbruk), de slites i nakke og frynser seg på mansjettene. Noen ganger holder det å skifte deler. For ja, de broderte delene kan sprettes av og monteres på ny skjorte.
Andre ganger må hele skjorta skiftes ut. Enten fordi den er slitt eller fordi den har blitt for liten.
Uansett kan det oppstå en fargeforskjell, bestående av to hvitnyanser. Du kan også oppleve at den nye skjorta føles stivere enn den gamle. Dette er ikke galt, det er slik stoff oppfører seg. Vask og bruk sliter på tekstiler, de blir mykere, fibrene trekker seg sammen og stoffet vil bli tettere i vevingen.
Det samme med fargen, mange skjorter syes i halvbleket lin som har noe lengre holdbarhet enn helbleket lin. Den helblekede varianten har vært utsatt for en ekstra behandling for å bli kritthvit, noe av det samme oppnås ved vask.
I de tilfeller der skjortebroderiene er utført med hvit lintråd på halvbleket skjortelin vil broderiet være hvitere enn selve skjorta ( som kan se lettere gul ut). Også dette utjevnes ved vask og bruk.

Så fortvil ikke du med ny skjorte. Det går seg til. Og den skjorta du nettopp har skrinlagt, den du har brukt i tredve år...Den var kanskje ikke fullt så myk den heller da den var ny?

da verden ble liten

Verden var så stor før...Vi skrev brev til slekt og venner i det store utland, så fjernsynssendinger fra eksotiske himmelstrøk og hadde det ganske så bra der oppe i Barndommens dal. Så da det begynte å komme meldinger om en atomkraftulykke et sted i Sovjetunionen, et sted som het Tsjernobyl, så angikk ikke det oss. Det var tross alt så langt brote.
Helt til nyhetene endret seg. Fjellene i Barndommens dal viste seg å være av områdene som ble rammet, ord som bequerell og nedbrytningstid ble en del av det vi snakket om på linje med det daglige været. Og vi trodde virkelig at dette skulle gå over, et år eller to og så skulle alt gå tilbake til normalen.
Samtidig en nagende uro, for hvordan påvirket dette oss? Ville vi bli syke eller få deformerte barn? Kunne ikke radioaktivt nedfall ødelegge arvestoff, påvirke oss og etterkommerne våre?

Reingjeterfar fikk nye oppgaver. Den som tror at tamrein er tam har ikke prøvd å få en reinflokk til å svelge tabletter som bryter ned radioaktiviteten...År etter år ble alt slakt destruert, hverken mennesker eller dyr burde spise kjøttet. Noen år gikk bequerellnivået ned, da ble vi optimistiske. Og så steg det igjen, og alt rykket tilbake til start med måling av hvert enkelt dyr for å vurdere salgbarheten.

Nå har det gått 25 år. Før hver høstslakting foretas det testmålinger, og det store samtaletemaet er hverken vær eller flyforhold for helikopter. Det viktigste spørsmålet er ; hvor høyt er det nå? Og, det andre; Når skal dette ta slutt?

Og vi sitter så langt unna. For selv om verden har krympet og alt er tettere på oss nå enn for 25 år siden, så er det likevel fjernt. Og det ganger litt i samvittigheten dette emd at vi sliter og klager her, vi ødelegger kjøtt som burde vært solgt og spist. For tanken er der, hvis det ble slik her, hvordan har de det der borte rundt Tsjernobyl, og i Fukushima? Hva skal de slite med?
De valgte det ikke de heller.

skomakerens barn

Nei, dette skal ikke handle om bestemor som var datter av en bygdeskomaker. Derimot skal det handle om det kjedelige faktum at der det går bunader ut av huset har det en tendens til å bli få bunader igjen i huset. Og selv om Høvdingen i flere år har iført seg både bunad og bunad light ved festlige anledninger, så har han ligget noe etter på utstyrsfronten.
Selve bunaden kom som en ikke spesielt overraskende gave ved forrige runde år, med ferdigsydd skjorte i bomull. Linskjorta som skulle broderes og monteres av Fruen har det drøyd lenger med.
I år fikk han materialer i bursdagsgave. Jubelen stod vel ikke akkurat i taket da han pakket ut to meter lin, men vant som han er med måltakinger og prøvetimer på diverse ukurante tidspunkt innså han at denslags ikke syes på gefühlen alene.
Problemet har vært som følger; når setter man av tid til hyggelig, men ulønnet arbeid?
Svaret gav seg selv da det forrige uke ble stilt spørsmål ved hva slags håndarbeid Fruen hadde tenkt å fordype seg i i påskeferien. For, det skal ikke stikkes under en stol at selv om Fruen synes det er aldeles strålende å sy eller strikke kveld etter kveld, så synes enkelte andre i den nære og kjære familie at det er lett frustrerende å se pannebrasken til sin nære og kjære kveld etter kveld. Derfor fant man ut at det ideelle påskearbeid for sene hyttekvelder ville være Høvdingens stasskjorte. For hvem ville vel klage når innsatsen kommer en selv til gode?

Og om dere undres på hva man mener med bunad light; bunadslipset fra Sptzbrgn! Ideelt i situasjoner der Fruen drar på seg bunaden mens Høvdingen synes det blir for mye ull og tull.

med og uten

Storesøster stortrivdes på hytta. Hun kunne være der i ukevis, hun gikk turer, hentet vann og måkte med glede frem nedsnødd utedo hver vinter. Hun bodde der mens vi begge jobbet på en av de lokale fjellstuene mens Fruen som var noe mer rastløs takket pent nei til å spare trekk for kost og losji og bodde i betjeningsboligen.
Det ble tomt på hytta etter hennes død. Stiene ble tomme og minnene ble for mange. Det har tatt mange år å venne seg til å være der, og mange år å glede seg over fjellene igjen.
Men det har gått seg til, og nå deles minnene med de søte små. De vet hvorfor det heter Gunhildhaugen, Hakkebakkeskogen og Topsytreet. De vet hvorfor noen gjenstander må stå der de alltid har stått og hvorfor det noen ganger må være litt stille rundt mammaen.
Nå er hytta vår. Vi skal skape nye minner, ta med egne spill, bøker og ullgensere dit. Vi kan glede oss over de gamle stiene, finne noen nye og lage egne tradisjoner der oppe.
Men samme hva som skjer vil en stor del av hyttelivet være forbundet med minnene om den gode tiden da man var to søstre sammen.

dagens sjåfør

Hjem fra påskefjellet; en av de utallige bilene som snegler seg mot lavlandet. I jakten på noe å være takknemlig for, sånn i tillegg til at det er kort arbeidsuke foran oss og fine feriedager bak oss, dukket denne sjarmøren opp langs vår vei.
Og takknemligheten steg til nye høyder, for gjett om vi var glade for at han hadde kaffepause akkurat samtidig med oss. Slike sjåfører vil vi heller møte på en rasteplass enn i en rundkjøring.

En smak av lemen

Egentlig burde jeg bodd på fjellet. Ikke bare en sommeruke i ny og ne og noen helger her og der. Når jeg svever over lyng og småbusker i høye hopp, med ørene bakover og vind i skjegget, da føler jeg meg fri. Fri og lykkelig.
Helt til jeg hører skumle lyder. Da piler jeg tett inntil et bein, åler meg fremover og ser tøff og snill ut samtidig.
Nå har vi akkurat hatt noen avslappende dager på hytta. Siden det nå er vår hytte føler jeg en økt frihet og legger meg med den største selvfølge midt i sofaen, i senger og der det ellers måtte passe.
men der jeg helst vil være, nemlig i vinduskarmen, der får jeg ikke sitte. Der legger matmor ekle håndarbeid, plasserer radio og lysestaker for å sperre for mitt virke som vaktbikkje.
Og i år har det vært et og annet å jakte på. Jakte og slakte faktisk.
Denne gjengen min snakket med meg før vi dro og påstod at fjorårets lemensesong var et ettårig fenomen. Haha, særlig tenkte jeg. Når jeg først har fått smaken på lemen ville det vært direkte ufint å skru igjen krana. Og hvem hadde rett? Jeg!
For å si det som det er; jeg har ihvertfall gjort mitt til at de ikke skal formere seg altfor intenst utover sommeren.
Men en ting skjønner jeg ikke; De jubler hver gang jeg tar et av disse små krekene. Men vanligvis når jeg  har gjort noe fint og får sitte på armen og bli klappet og klødd, er det lov å slikke dem litt til gjengjeld. Det er ikke lov nå. Du lukter lemen, sier matmor og truer med tannpuss og dusj. Nei takk, tenker jeg. Gi meg heller et griseøre jeg kan gnage av meg bakteriene på!

om vassing og drømmer

De lange vårkveldene i Barndommens dal...Syklene kom ut av garasjene, vi tilbrakte timevis hviskende og tiskende på sofasteinen, breking fra nyfødte lam og putrende smell fra nyoppussede mopeder. Uheldige forsøk på å brenne bråte, skrubbsår på knærne etter ukontrollert sladding på grusveier og litt for små sko fra i fjor.
Og i ukevis, vente på gjøken. For når gjøken gol kunne vi gå barbeint og vasse i bekken ved myra. Offisielt altså. Vi hadde gjerne vasset og gått barbeint flere uker før vi skulle, kommet hjem med fuktige sokker og syltynne unnskyldninger om å ha plumpet i en dam. Heldigvis var mor stort sett overbærende ovenfor det faktum at vi aldri hadde våte sko, bare våte sokker...
Noen år ble vi så lei av å vente på gjøken at vi byttet på å sitte bak hundehuset og gale ko-ko, ko-ko mens mor hang opp klesvask.
Noen år senere ble behovet for vassing erstattet av behovet for å ønske seg noe om man skulle være så heldig å sitte under det treet gjøken oppholdt seg i. Vi syklet frenetisk rundt og jakten på kilden til ko-koingen, uten hell. Helt til en vår man startet sommerjobbsesongen tidlig og hadde kaffepause utendørs. Dagdrømmene ble avbrutt av en intens ulyd rett over hodet, og alt man kunne tenke på var - hold nå kjeften ditt krek.
Da pausen var over og man atter var trygt installert på kjøkkenet stilte kokka følgende spørsmål; du ønsket deg vel noe fint nå da, du som satt under gjøktreet?
At man noen uker senere traff han som skulle bli Høvdingen, skyldes vel mer et fingert motorhavari enn gjøkens hjelp ( til tross for at en stor del av dagdrømmene på den tiden handlet om dette med den store kjærligheten)

et sikkert vårtegn

Det er utvilsomt vår. Like årvisst som at snøen forsvinner og løvet spretter er dette;
Fruen tripper ut av huset i småsko og kommer luntende hjem med føtter som  ser ut som dårlig surrede svinesteker.

Alene hjemme

Det har vært usedvanlig stille i huset denne helgen. Ingen solslikkende hund, ingen snakksomme unger, ingen Høvding å være sammen med. Bare en frue utstyrt med arbeidslister, målbånd og stoffbiter.
Status hittil er tilfredsstillende;
faldet et Nordlandsforkle, sydd en lue til Gudbrandsdal festbunad, foldelagt en stakk til Rogalandsbunad, satt på linning og montert den på livet, foldelagt stakk til Gudbrandsdal festbunad og montert den til livet, foldelagt og kantet forkle til Rogalandsbunad, demontert en Vestfoldbunad, tråklet en cape, demontert en Nordlandsbunad og rynket stakken til en annen Nordlandsbunad.
Og drukket kaffe.
Sannelig, det ser ut som om det blir en kort arbeidsdag i morgen!

om å velge bunad

Er det nok å like en bunad for å velge den? Eller bør man kartlegge slekt i tre generasjoner for å forsvare valget? Er det mors familie, fars familie eller skal den nygifte kone kle seg etter mannens tradisjon?
Meningene er mange, argumentrekkene lange...
Noen er heldige. De bor i, eller kommer fra, et område med en bunadtradisjon de liker, og som de føler seg vel i. Noen arver en bunad de er stolte av og som de føler seg vel i. Atter andre har vokst opp i trygge hjem, de har hatt en god oppvekst og ønsker å vise sin tilhørighet ved å velge bunad fra hjemtraktene.
Men hva med de andre? Noen liker ikke den lokale bunaden, men synes nabodalens er fantastisk fin. Hva gjør de? Skal de tvinges eller overtales til å gå for lokal tilhørighet, eller skal de velge fritt?
Og de som ikke har hatt en god oppvekst,de som flytter mye rundt og som føler seg rotløse samme hvor de er? Er det fødestuas adresse som skal bestemme, er det en mor eller en far de ikke lenger snakker med?

Både på kurs og på systua dukker problemstillingen opp med jevne mellomrom. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si. For selv om det er en imponerende mengde utflyttede telemarkinger på Oslos vestkant, så kan det jo hende at noen av de har en bestemor fra Bø. Andre igjen har kanskje sine lykkeligste minner fra venners hytte i indre Telemark, og ønsker å vise takknemlighet ved å kle seg i bunaden derfra.
Det er mange skjær i sjøen og mange meninger om dette. Men det viktigste er å foreta et valg man selv kan stå inne for. Og det gjelder ikke bare bunad, det gjelder alt.