en døende bransje?

Hvordan står det egentlig til med den norske bunadbransjen? Finnes den, eller er den snart en underavdeling av Norsk Eksportråd? Flagger flere og flere ut, i jakten på rask profitt eller finnes det en fremtid for fag og tradisjon her til lands?

I siste nummer av Norsk Husflid spår Bunadspolitiet, en nystartet forening, en snarlig død for bransjen og hevder at det er stadig færre som syr bunader her til lands. Jeg er alltid glad for at fokus settes på forskjellen på bunader produsert i Norge og andre land og viktigheten av å bevare norsk tradisjonshåndverk og en levende bunadkultur. Jeg er også positiv til at tekstiler merkes med produksjonsland og enkelte andre av kampsakene til Bunadspolitiet, men jeg er ikke enig i at bransjen er på vei nedenom og hjem.
Samtidig kan det jo hende at min oppfatning er sterkt påvirket av at jeg etterhvert kjenner mange i bransjen, men en rask opptelling gir meg navnet på minst ti bunadtilvirkere i Oslo og Akershus som ikke fantes for ti-femten år siden.

Det er ikke alltid like lett for kunder, som ikke helt vet hvor de skal begynne å nøste for å få tak i rette vedkommende for hverken omsøm eller nysøm og jeg ser mange etterspør hjelp med bunadsøm blant annet på facebook. Det fine her er at det tar svært kort tid før kommentarfeltet fylles med navn på firmaer og personer som kan sy, som kan hjelpe eller videreformidle, som er faglært eller innehar en kompetanse på det det blir spurt om. Kort sagt, det finnes produsenter.
Da jeg begynte å holde kurs, for rundt ti år siden, var det en overvekt av bestemødre på bunadkursene. De sydde til barn eller barnebarn, og hadde stor glede av å videreføre håndverket. Det er fremdeles mange bestemødre på kurs, men samtidig er det et økende antall mødre som syr til egen konfirmant og som ønsker å oppretteholde en tradisjon med familiesydd bunad.
Forespørsler om konsulenttimer kommer jevnlig, og mange ønsker å sy selv. Dette er mennesker som ikke har noe ønske om å sy profesjonelt, men som ønsker å bevare den norske bunadtradisjonen.

Samtidig ser jeg at den modulbaserte bunadopplæringen har gledelig stor pågang. Her er det ekstra kursrekker, ventelister og sterke ønsker om tilleggsmoduler. Også her har gjennomsnittsalderen sunket og vi som underviser opplever at stadig flere av deltakerne ønsker å bruke modulene som en del av en utdannelse og har som mål å etablere egen virksomhet.  Gjennom denne kursrekka oppnår deltakerne en grunnleggende kunnskap innen viktige kompetansemål innen faget, men nesten like viktig er kontakten med andre utøvere av faget.  Samarbeid og utveksling av erfaringer er gull verdt for både nye og erfarne utøvere av fag. Noen av disse møter jeg igjen i prøvenemndsarbeid, og det er alltid en glede å se nye svenneprøver ende med en bestått.

Slik jeg opplever bunadbransjen så har det skjedd en endring de siste årene. Det er større fokus på norsk produksjon og flere ser viktigheten av å bevare kunnskapen om hvordan bunader skal tilvirkes.
Jeg opplever også at stadig flere produsenter ønsker å bevare produksjonen innenlands, og mange jobber aktivt for å beholde de hjemmeprodusentene  de har og å skaffe nye. Kanskje har vi færre produsenter enn for femti år siden, men antallet er økende og blir stadig mer profesjonelt. Antall produsenter med svennebrev og mesterbrev er økende, noe som gjør bransjen mer synlig ettersom utdannelse er noe mange kunder etterspør.
Jeg er ingen blåøyd optimist og vi trenger alltid flere gode håndverkere, men bransjen ligger definitivt ikke nede med brukket rygg og det jobbes aktivt med rekruttering til bunadtilvirkerfaget.