Wuthering heights - det tapte manuskript

Neste år fyller boken Stormfulle høyder 200 år.

 I den anledning har den britiske kunstneren Clare Twomey tatt initiativ til å gjenskape

the lost manuscript ved å la besøkende til The Bronte Parsonage skrive hver sin linje fra boka i en spesiallaget bok som skal oppbevares i museet for ettertiden.

Jeg hadde ikke hørt om prosjektet før vi besøkte The Bronte Parsonage, og skjønte ikke hvorfor folk plutselig begynte å stimle sammen i dannet engelsk kø. Da jeg fikk spurt meg litt rundt og lest oppslaget på veggen syntes jeg først det var litt merkelig - hva var vitsen i å sitte der og skrive en linje hver i en håndlaget bok? Helt ærlig, jeg syntes det var litt teit. Men så er det noe med denne følelsen når alle andre stimler sammen og venter på tur...Så ja, jeg stilte meg i kø jeg også, satte meg pent på plass, fikk vakten til å ta det obligatoriske bildet og skrev mine ord fra Wuthering Heights.

Og etterpå er jeg glad jeg gjorde det. Det er noe så uendelig fascinerende over søstrene Bronte, deres korte liv og store forfatterskap. Og broren, som liksom aldri tok helt av.Hvordan var det å være Branwell Bronte og være omgitt av så mye kreativ skriving? For tiden leser jeg en biografi om familien, men det går i rykk og napp og jeg blir jevnlig minnet på min manglende entusiasme for litterær analyse på videregående ( eller som jeg kalte det - slakting av åndsverk).

     

Gjengen, de fire søsknene som vokste opp. 

Jeg tror de hadde det ganske fint sammen selv om de ser litt olme ut hver.

Prøver å se dypt andektig ut samtidig som jeg ignorerer telefonen som vibrerer frenetisk i veska ettersom reisefølget hadde gått i forveien og lurte på hvor jeg var blitt av.

Klærne var fra en BBC-serie om familien Bronte. Husker dere forresten hvordan NRK pleide å sende engelske serier i romjula? Jeg tror det var en om Anne Boleyn, og en som het The mill on the Floss? Jeg synes absolutt NRK burde anskaffe denne serien og sende den i romjula.

Jeg har fremdeles, selv om det begynner å bli noen måneder siden besøket, ikke helt klart å finne den kunstneriske betydningen av prosjektet. Men, jeg har skjønt at jeg ikke trenger forstå det  helt og fullt, det holder med opplevelsen og tankene den har satt i gang. Og å reflektere over hva som er kunst kan være utfordrende nok. Og best av alt - jeg ble skikkelig inspirert til å lese Stormfulle høyder om igjen.