onsdag 13. mai 2015

Sjukt fin?

 

Hardanger og Telemark; to av draktområdene som oftest er innom systua.
I tillegg er de blant de draktområdene som tilsynelatende har hatt mest diffuse grenser.

Hardangerbunaden gikk under navnet nasjonalen rundt forrige århundreskifte. Beltestakk omtales også som Oslo 3-bunad og sammen med kvinnebunad fra Øst-Telemark brukes den av mange med              
heller diffus tilknytning til Telemark. Råndastakken har hatt det samme stemplet, en kjekk sak som alle kan slenge på seg ( og ja, da jeg jobbet på Husfliden jeg nektet en dame å kjøpe en slik festlig sak som hun kunne bruke på hytten med en jumper inni).

Hva synes du? Bør det være en sammenheng mellom bunad og bunadbruker? Eller holder det at bunaden er sjukt fin og fremhever fargen på øynene?


23 kommentarer:

  1. En viss tilknytning må det være, synes jeg. Selv valgte jeg bunad fra farsslektas arnested, i steden fra der jeg selv vokste opp. Men det er da noe. Noen synes det er feil også.
    Jeg kjenner ei som bladde gjennom bunadsleksikonet og fant seg en lekker en... det blir feil, synes jeg. Men viktigst er det vel at man pønter seg og føler seg fin, tross alt.
    Og alle har vel en tipp eller tipptipp i Østerdalen?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, viktig å føle seg fin! Farsslekta er innafor, det er jo sted og folk du har tilknytning til:-)
      Østerdlen er faktisk et av områdene jeg ikke har noen tilknytning til.

      Slett
  2. Jeg må nok en gang lene meg til det jeg kan litt mer om, nemlig koftebruk. Om noen kommer i karasjokkofte men viser seg å være fra Snåsa, blir alle kjempeforvirret. Kofta viser hvor DU kommer fra. Men om noen kommer i sognebunad eller beltestakk forventer jeg ingenting annet en at de har klart å spa fram en tipptipp. Fra noe sted. Og jeg tror det er for sent å reversere den trenden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Og da må jeg krype til korset og stille (antagelig superteite ) spørsmål om koftebruk:
      Språkene er veldig ulike, nord- og sørsamisk. Er det store ulikheter på kultur også? Og vil det være verre om en nordsame kommer i sørsamekofte enn om en nordsame kommer i "feil" nordsamekofte?

      Slett
    2. Det er omtrent like feil. Men jeg tror det er mer vanlig at de som har både nord- og sørsamisk slekt, sånn halvt om halvt, har kofter fra begge, mens de som for eksempel har en mor fra tana og en far fra kauto, gjerne går i kofta fra den slekta som er sterkest eller det området man bor i. Men her tror jeg også det er litt generasjonsforskjeller.

      Slett
    3. og ja, kultur...det er forskjeller. Men det er store forskjeller også innenfor det nordsamiske området, det har bare blidd litt sånn at indrefinnmark får dominere litt når man snakker om hva som er trdisjon og ikke. Akk, den nordsamiske kulturimperialsimen.

      Slett
  3. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt delt når jeg leser spørsmålet ditt. I prinsippet synes jeg bunaden bør være fra det stedet man føler sterkest tilknytning til. Det er bare det at noen, meg selv inkludert, ikke er så ubetinget begeistret for bunaden fra hjemstedet. Da bør det være akseptert at man gjør litt slektsgransking og velger en bunad fra f.eks bestefars eller oldemors hjemsted. Siden bunaden er det fineste og mest kostbare stasplagget man har, så er det viktig for meg å velger noe jeg vil føle meg flott i.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er helt enig. Bunad skal være noe man føler seg vel og det er ikke særlig stas å traske rundt i noe man ikke liker. Men som du sierr, slektsfroskning går fint an, og å gå noen generasjoner tilbake i tid må være greit. Det er heller ikke alle som har like gode minner fra stede hvor de vokste opp og derfor vil ha en annen bunad.
      Det er mange årsaker som ligger bak et valg. Men akkurat den med at en bunad er sjukt fin synes jeg er litt tynn.

      Slett
  4. Noen av oss er litt trekkfugler og har røtter flere steder. Selv har jeg arvet mormors vakre hardangerbunad (som hun giftet seg i, oioi, det er moro å vite!) og det er trolig en arvebunad etter hennes søster på vei nedover i slekta til snuppa mi. Men hun har da aldri vært i Hardanger noen gang, og oldemor døde før oldebarnet ble til. Vi har bodd flere steder som det kan være naturlig å velge bunad fra, så jeg er spent på valget om en ti års tid. Mulig hun ikke vil ha en gang ? Selv syntes jeg det var vanskelig som femtenåring å velge, det er et stort valg for en femtenåring å ta stilling til et slikt stasplagg som er en investering i tid og penger. Jeg ble litt lettet da jeg kunne arve, for da slapp jeg å velge bort de fine jeg kunne tenke meg pga tilknytning.

    Apropos det å velge som ung, jeg hører mange må sy ut og inn og ymse siden kroppen ikke nødvendigvis er helt utvokst som femtenåring. Jeg skulle gjerne bedt sydama om å ha mer sømmonn i vesten, da hun tilpasset den fra mormor til meg. Jeg skulle gjerne reist tilbake i tid og bedt femtenårige Merete om å ikke holde inn magen når sydama kom med målebåndet.

    SvarSlett
  5. Jeg har valgt bunad fra mitt fylke da jeg syns det er mest riktig. Heldigvis er det flere bunader å velge på i vestfold så jeg valgte den jeg likte aller best. Ellers er det jo utrolig mange flotte bunader. Lene

    SvarSlett
  6. jeg synes i utgangspunktet det bør være en tilknytning. Samtidig har jeg en forestilling om at hardanger, telemark og setesdal står i en særstilling blant bunadene våre, ved å representere en ubrutt, levende tradisjon, i motsetning til de rekonstruerte bunadene, og da synes jeg det er ok å være litt mindre streng, for det viktigste tenker jeg er å holde disse tradisjonsbunadene sterke. Selv har jeg rogalandsbunad, og selv om jeg synes den er mindre spennende og mindre kledelig enn telemarksbunadene, så er jeg likevel evig takknemlig for at jeg likevel valgte den da jeg endelig fikk bunad i førtiårsalderen, for tilknytningen er sterk, og det er svigermor som har brodert den, og den familien har enda sterkere tilknytning. Jeg kunne arvet en vesttelemarksbunad fra farmors tante da jeg var i tjueårene, men idag er jeg glad det ikke ble noe av, for jeg har vel strengt tatt bare kjørt gjennom Telemark....Derimot har jeg veldig sterk tilknytning til agderfylkene, og kunne gjerne hatt en Åmlidrakt, men jeg kompenserer med arvet åmlisølv til rogalandsbunaden, og er fornøyd med det.

    SvarSlett
  7. Sånn slektsmessig kunne jeg hatt sognebunad og jeg kunne vel hatt en fra Hedmark, men det er mest naturlig at jeg har den relativt trauste Buskerudbunaden som ikke engang hører helt med til det gode selskap.

    Flesbergstakken har også en ubrutt brukslinje helt fram til slutten av 1950-tallet. Siden det nevnes andre slike lengre opp. Jeg synes ikke at det skal være noen grunn til at disse bunadene derfor skal være mer "lovlige" for alle.

    SvarSlett
  8. Åh, dette var et spennende spørsmål! Som utlending må jeg si at jeg iblandt føler meg ekskludert av dette tilknyttingsdiskusjonen, den dagen jeg ender opp med norsk bunad/festdrakt føler jeg at jeg må ha et batteri med argumenter for å ikke få stygge blikk. Så er det dette med fin/ike fin. Vi kler oss i bunad for å være fine/pynte oss til fest, men hvis en velger drakt først og fremst etter estetiske prinsipper så er det feil. Jeg sjønner poenget, men synes likevel det rimer ille.
    Så er det dette med ubrutt tradisjon kontra rekonstruert bunad som Marie nevnte. Hvis du er heldig nok å komme fra "riktig plass" og "har lov" å ha en fin bunad kan du også få ekstra poeng hvis det er fra et tradisjonsrikt område. Jeg mener at de forskjellige bunadene blir vurdert forskjellig, om de er "fine" eller ikke og om de er "ekte" eller ikke. Og hvem som får lov å ha det ene eller andre, det er helt vilkårlig, altså hvor du er født.
    Jeg er kjempeimponert over Norge som har klaret å få en slik bredde på bunadbruket. I et større brukermiljø er det selvfølgelig bredere disskusjoner enn i f eks hjemmelandet mitt. Jeg respekterer alle sine standpunkt og følger debatten med spenning!
    /Carin

    SvarSlett
  9. Siden bestemor ikke hadde noe slekt fra utenfor Oslo-området, valgte hun faktisk bare en bunad hun syntes var fin. Jeg har en bunad fra der jeg er fra. Så synes jeg at en skal velge en bunad fra i hvert fall ditt fylke, men hva når en er som min bestemor og ikke har slekt fra et sted med bunadstradisjoner? Eller hva om foreldrene dine kom fra Pakistan til Oslo på 80-tallet, og du som aldri har bodd noe annet sted ønsker deg en bunad?

    SvarSlett
  10. En gang i tiden studerte jeg folkemusikk, på Rauland. Da var det veldig sånn at du måtte spille den musikken som kom fra ditt eget tradisjonsområde. Litt vanskelig for meg som er fra Kirkenes, og joik gjalds ikke, så jeg valgte egentlig bare fritt. Og det var forsåvidt greit, om jeg bare var underforstått med at det aldri kunne bli BRA. Mange foreslo at jeg skulle se litt mer på målselvstradisjonen, for det ville bli mer riktig for meg. Selv om Målselv ikke engang er i samme fylke og tar nesten tolv timer å kjøre til om du har bil. Men der er liksom nordpå da. Jeg tror det er bra at det ikke er på helt samme måte med bunad. Det finnes en tilknytning og en diskusjon rundt dette, men det er ingen egentlig aktiv ekskludering på noe nivå.

    SvarSlett
  11. altså, det jeg prøvde å få frem med det jeg sa om de tradisjonsrike bunadene fra Hardanger, Telemark og Setesdal, er at jeg på en måte ser på disse som nasjonalskatter som tilhører oss alle,som opprinnelige eksempler på norsk håndverkskultur.( Men likevel bakket jeg ut da jeg selv hadde muligheten til å skaffe meg en telemarksbunad selv, til tross for en tilknytning som antagelig ville blitt "godkjent" (farmor og hele hennes slekt er fra Telemark), så det er komplisert dette her.)

    SvarSlett
  12. Ser til min skrekk bilder av Hulda Garborg i Hallingbunad! Hun kom da fra Stange i Hedemark og bodde hele sitt voksne liv i Oslo og Asker. Mannen var fra Jæren. Er det noen som vet hvor besteforeldrene (eller oldeforeldrene) var fra? Hun må jo ha hatt en forbindelse til Hallingdal, ellers er det jo nærmest skandale 😱.
    😉

    SvarSlett
  13. Jeg bærer min Hardangerbunad med stolthet. I byen jeg vokste opp, hadde "alle" den, barnetoget var en bølge av rødt, hvitt og blått. Ingen andre bunader var å se, og vi kalte den heller ikke bunad, men nasjonaldrakt. Jeg var dypt fasinert av perlebroderiene. Denne barndommen er den lengste tiden jeg har bodd ett sted. Da jeg endelig, i voksen alder, kunne skaffe meg bunad, var valget enkelt. Det var ingen annen drakt jeg følte større tilhørighet til. Jeg er så utrolig glad i den. Men i dag har den hengt i skapet, for min far, den siste jeg hadde igjen, døde for 3 dager siden. Men jeg håper jeg finner glede ved å bære den neste år. Og - selv om det finnes utrolig mange vakre rekonstruerte drakter fra 20-årene, så er min mer enn bra nok. Jeg synes å merke at den blir litt nedvurdert, men det er faktisk Norges eldste uendrete bunad. Sånn er det bare.

    SvarSlett
  14. Å ha bunad fra et sted der man har røtter er en fin tanke. Men det er også litt snobbete og ekskluderende. Dette med røtter og tilknytning er så mangt i våre dager. Og det med å skaffe seg bunad er en svært personlig ting. Jeg syns ikke noen andre kan mene noe om hvilken bunad man "har lov til" å ha. Må man ha flere generasjoners røtter på et sted? Være født der selv? Holder det å ha bodd der et år? Folk flytter og gifter seg og skiller seg og har sammensatte familier. De innvandrer og utvandrer og har sammensatte identiteter. Føler man tilknytning til et sted, så har man det. Vil man delta i en tradisjon, så bør man kunne gjøre det.

    Veldig interessant det frk. Figenschou skriver om folkemusikk og hvilken slags man har "rett til" å spille.

    SvarSlett
  15. For meg er dette et ganske vanskelig spørsmål. Innerst inne tilhører jeg de som mener at du skal velge bunad eller festdrakt fra der du kommer fra. Men så er jeg selv en av disse som ikke liker den drakten som hører til der jeg kommer fra. Og skulle jeg velge helt fritt uten noen form for dårlig samvittighet så ville jeg helst hatt en drakt som har ubrutt tradisjon fordi jeg er glad i historie. Så sitter jeg her da og har lyst på en bunad, men føler ikke at jeg kan velge den jeg har lyst på med god samvittighet og vet at jeg ikke vil føle meg vel i den som jeg kan velge med god samvittighet. Jeg er født og oppvokst i Trondhjæm by, det var lenger til marka enn til sentrum. Det er trønderbunaden jeg «skal» ha. Men den liker jeg altså ikke. Det er ett eller annet med fargene i tøyet som ikke passer mine naturlige farger, jeg vaskes ut, og føler meg derfor bare stygg i den når jeg prøver den. Jeg synes Sælbu drakta er fin, de mørke fargene passer meg og den har en ubrutt tradisjon. Men selv om jeg er oppvokst i Trondheim så har jeg ingen slektlig tilhørighet til Trøndelag og i alle fall ikke Sælbu. Synes dermed det blir helt feil og kjøpe bunad derfra. Foreldrene mine er fra Nord-Norge. Mamma var fra Tromsø og jeg har familie der, så jeg føler at jeg kan velge Tromsø bunad med samvittigheten i behold. Dessuten synes jeg den er riktig fin, men den er et sammensurium av rekonstruerte plagg. Kanskje er det overfladisk, men jeg synes det trekker ned. Mamma hadde Nordlandsbunad, siden besteforeldrene mine var fra Norlandskysten og slekta der går langt tilbake. Den er flott, men den er designet, annet aspekt, men samme problem som med Tromsø bunaden. Pappa er fra Senja. Senjadrakten er designet… og vi er i gang igjen… Går du tilbake til tipp-tipp oldefaren min så var han en av disse som utvandret fra Nord-Gudbrandsdalen til Nord-Norge i stede for Amerika. Etternavnet mitt kommer fra en gård der som man vet har vært bosatt siden steinalderen. Herfra finner du kanskje de draktene jeg synes er finest. Liker både Råndastakk med rutaliv og Trykkstakk. Råndastakken har jo også ubrutt tradisjon. Men jeg synes det er vel lang tilbake i slekta for å kunne velge den med god samvittighet. Så hvilket kompromiss inngår du når du skal gjøre en innvestering for resten av livet? Noen ganger er jeg fryktelig misunnelig på de som bare plukker en drakt de liker fra bunadsleksikonet. Andre ganger er jeg misunnelige på de som har en nær tilknytting til noe med lange ubrutte tradisjoner. Men noe nærmer et valg kommer jeg ikke.

    SvarSlett
  16. Jeg har Vest-Oppland bunad, siden familien min på begge sider il ange baner kommer derfra. Fikk den første som 9 åring etter en slektning som fikk sydd sin like etter krigen og den var knekort = kjekk jentebunad. Til konfirmasjonen ble det ny (den jeg har nå) og mange ganger tenkte/drømte jeg ikke om en annen bunad, aller finest var jo de fra Telemark...... Så var jeg i konfirmasjon på Sørlandet og alle så meg som skilte seg ut og du verden å fin jeg var/er. Så for meg er det Vest-Oppland som er MIN bunad, for det viser meg og mitt.
    I vår familie så er det mulighet til å velge iom mannen er fra Solør. Så eldste jenta har Solør-Odals bunad og den andre har Vest-Oppland. Og det rare var at nå den 17. mai så hang Solør-Odals bunad hjemme men andre jenta ville ikke bruke den for det var ikke henne.
    Kari

    SvarSlett
  17. Var ikkje tvil at det vart trønderbunad på meg når valget sto framfør meg. Søstera mi hadde blå trønder, men den gongen var det ikkje grønn å få, så då vart det raud på meg. Min familie har bodd i Trondheim i 3 generasjoner - har familie frå Gildeskål I Nordland og Uttian i Frøya kommune, men ingen av dei hadde bunad før oss. Søstera mi og eg var dei første i familien som fikk bunad, og då var det naturleg for oss å velje der vi kom frå, ikkje slekta i 4 og 5 ledd.

    No er det ikkje dermed sagt at eg ikkje bryt 'bunadloven', for det gjer eg i stort monn. Eg har nemleg brodert konelinet til meg sjølv, utan nokon gong å ha hatt giftering på fingeren. Når 40 nærmar seg med stormskritt, er ikkje pikehuva akkurat det som fengjer mest, men konelinet til trønderbunaden er skikkeleg staseleg.

    SvarSlett