tolvåring i huset

Vi har ikke små barn lenger. Woody er femten og på lørdag fylte Queenie tolv år. Om et år er hun tenåring og han futter (raser) rundt på lett motorsykkel.

Jo eldre de blir jo vanskeligere er det å innlemme de søte små i blogghverdagen. Ikke fordi de ikke er delaktige i det som skjer her hjemme, men fordi de er mer og mer bevisst hvordan de fremstiller seg eller blir fremstilt av andre på nett.
Søte utsagn, ramsalte bemerkninger, episke misforståelser er søtt og sjarmerende når de er to og fem. Nå er det bare sårt og ugreit å få slikt beskrevet på nett.

Det har ikke så mye å si om mor skriver med kjærlighet og glimt i øyet, det er en tynn linje mellom en spøkefull tone og raljering. Alle vi som har vært gråtkvalt usikre ungdommer bør som foreldre ta oss tid til å kjenne litt på den følelsen, ikke fordi den er spesielt god men fordi den er en god ledesnor i oppdragelsen.

Derfor, de er her men de synes ikke like godt lenger.