tirsdag 21. januar 2014

moskusdag


I anledning den internasjonale klemmedagen er det en ting å si:

Respekter de av oss som med stiv rygg og bratt nakke prøver å komme seg unna med æren i behold.  Ha respekt for at det finnes moskuser blant oss. Moskuser som tause forvandles til uskjønne klumpedumper når  man skjønner at en velmenende klem nærmer seg…
Du trenger ikke være statsminister for å foretrekke stive skulderklapp. Den tause moskusen kan være hun som syr om bunaden din, barnet ditt, tanta di eller kurslæreren din. De kan være smilende. blide og på alle måter omgjengelige, men de sklir gjerne, og helst umerkelig, unna utstrakt fysisk kontakt.
Det er ikke noe dermed galt med moskusene, ingen ting tilsier at  de har vært utsatt for leie og fæle og unevnelige hendelser. Men som enhver moskus-guide bør  fortelle; en moskus har en intimsone på seksti meter og vil selv velge hvem som skal slippes innen for den magiske grensa. Familie ja, enkelte venner, ja. På en god dag slippes noen inn som definitivt bør holde seg åtti meter unna på andre dager.

Utfordringen nå er å vite hvem som klemmer og hvem som ikke klemmer. Fordelene med  de ekte moskusene er at de er lett gjenkjennelige, små, kompakte og hårete står de og skuler olmt mot deg. Slik er det ikke med de tobente moskusene…De er hverken spesielt små, kompakte eller hårete. Det eneste de har felles er en tendens til stiv nakke i visse situasjoner...

Men fra spøk til alvor. Det finnes klemmere og ikke-klemmere. Du er ikke et bedre eller dårligere menneske om du er i den ene eller den andre kategorien. Evnen til å vise omtanke er ikke sammenfallende med viljen til å dele ut klemmer, like lite som komplimenter likestilles med kjærlighet.
En ikke-klemmer har mest sannsynlig nøyaktig like stort følelsesregister som en klemmer, og vil trolig føle seg både tung, treg og teit fordi han eller hun stivner som en hjort foran frontlyktene til en bil hvis det legges opp til utstrakt klemming.
Og en klemmer som befinner seg i en forsamling med ikke-klemmere trenger ikke nødvendigvis sniffe seg diskret under armene eller fundere på om det fremdeles er svake spor av makrell-i-tomat-ånden fra i går kveld. Det er ikke noe galt med deg.

Så i dag på den internasjonale klemmedagen; klem i vei, men ikke nødvendigvis på meg!





10 kommentarer:

  1. Veldig godt og gjenkjennelig beskrevet, og godt å høre at det er flere av oss!

    SvarSlett
  2. ah. Jeg er også en moskus.
    Heldigvis vet de fleste det.

    SvarSlett
    Svar
    1. jeg har begynt å si det - det hjalp veldig å gi det et navn; moskus er bedre enn særskalle.

      Slett
  3. Haha, takk! Klapp på skuldra fra en annen moskus.

    SvarSlett
  4. Klapp til deg. Jeg tror jeg med tiden har gått fra å være en kjempemoskus til å være en bitteliten Moskva som i allefall mye oftere enn før synes det er helt greit med en klem. Men skal jeg velge mellom grupper søker jeg meg nok fortsatt til moskusflokken..

    SvarSlett
    Svar
    1. jeg har nok gått motsatt vei, så det kan bli spennende å se hvrodan jeg er når jeg runder åtti.

      Slett
  5. Jeg er den største klemmeren jeg kjenner og klemmer alle så fort jeg får anledning til det. "Vil du ha en klem?" pleier jeg å si til kolleger - mest fordi jeg har lyst på en selv kanskje, men jeg liker også å gi.

    Jeg har klemt deg og jeg oppfattet ikke at du var en moskus. Dog var jeg litt forvirret på det tidspunktet, men om du er en moskus så liker jeg deg uansett, jeg er tross alt vokst opp med dem rett rundt hjørnet ;)

    KLEM!

    SvarSlett
    Svar
    1. Men der og da var det jo riktig med en klem!

      Jeg er jo ikke helt einstøing bak ei krasafaren steinbu, men jeg blir lett satt ut av klemmerunder i forkant av møter, når man treffes på butikken( uten å ha sett hevrandre på noen måender), tre klemmerunder når man sier hadetbra etter en hyggelig kveld og den typen klemmer.

      Og som du sier, du SPØR. Det er fint, vilkårlig klemming derimot, det sliter jeg med.

      Slett