mandag 27. januar 2014

Hva er den travle tiden?

Helgen er over og en ny uke står for tur. En ungdomsskolelev skal komme enda litt nærmere beslutningen om linje- og skolevalg neste år og barneskolebarnet skal henge med i svingene som TL-representant og stand-in i skoleavis.
I tillegg er det to fotballtreninger for den eldste, mens den yngste går inn i en uke der det er både individuell spilletime, orkesterøvelse, konsert, fotballtrening og skitrening. Vi voksne skal også jobbe, mest på dagtid men også en kveld og vi kunne godt tenke oss å trene litt og planlegge helgens bursdagsfeiring.
Og det jeg tenker, her jeg sitter mellom sekker, gymbager og huskelister, er at jeg noen ganger savner den tiden som stort sett defineres som den travleste av alle, nemlig småbarnsperioden.

Jeg husker, ti år tilbake, når den ene løp hit og den andre dit og ingen var det minste interessert i å være på mammalaget når vi var i butikken, på vei til barnehagen eller på vei mot kveldsmat. Jeg husker matnekting, ilske hyl og en lillesøster som lappet til storebror med en tresko. Jeg husker tidlige morgener med svart kaffe mens man ventet på avisbudet, en dobbeltseng fullere enn en grisebinge i mai og fortapte kosedyr som kunne få en verden til å falle i grus.
Men jeg husker også små never i min, varm sovepust på kinnet, kosestunder foran barne-tv, eventyrlesing på stuegulvet og de eviglange voksenkveldene etter at ungene hadde sovnet.

Og jeg husker fem år tilbake, med en femteklassing og en førsteklassing. Kampen om leksene, motviljen mot å skrive pent og sitte rolig, nisten som kom halvspist hjem, ren trass fordi man ikke vil hentes på SFO helt ennå  og parlamentering om hva de andre har men ikke vi.
Det har blitt mindre sovepust på kinnet, vi er stort sett bare voksne i dobbeltsenga og det er lenger mellom kosestundene foran barne-tv. Men de er der, det er fremdeles godt med et mammafang og eventyrene har fått vike til fordel for litteraturens stadig nye verdener. Og ikke fullt så lange voksenkvelder, men likvel noen timer sammen før morgenskiftet skal aktiviseres.

På mange måter er det roligere nå. De kler på seg selv, de smører mat selv, de vasker seg selv og det går an å prøve nye middagsretter opptil flere ganger i uka.

Men dette mistet vi på veien:

- muligheten til å velge aktiviteter for dem
Eller altså, de får jo ikke være med på alt som er moro og har de først meldt seg på noe så skal semesteret fullføres. Men om vi synes det er fint å gå på dans fordi vi kjenner mange andre som går og mamma kan drikke kaffe med hyggelige mammaer eller samarbeide om kjøring så har det null og niks å si hvis den håpefulle vil gå på kampsport sammen med bare ukjente.

- de gode kveldene
odelsgutten har vist en imponerende vilje til å holde seg våken. Et ikke ukjent scenario er at mor kollapser fredag og far lørdag, mens den andre holder den håpefulle med selskap eller aktiviserer seg selv til alle er enige om at NÅ er det leggetid. Selvsagt slipper vi å bli vekket i grålysningen hver helg, men det er likevel forskjell på voksen kveldstid og voksen morgenstund. Det er mye man snakker lettere om i 11-tiden på kvelden enn kvart over åtte om morgenen.

- kontroll over venner
Det er lettere å henge med i svingene mens ungene går i barnehage og småskole og være-med-hjem-etter-skolen avtales foreldre imellom. Når store deler av ringelista består av navn som mamma Jonas, mamma Frans, mamma Siss og pappa Mia er det også lett å snarte opprullingen hvis barnet mot formodning ikke kommer hjem nøyaktig som avtalt. Denne muligheten mister du når den håpefulle skifter miljø, får nye venner og synes det er et evig bry å legge igjen kontaktinformajson hver gang man forlater tomta.

- muligheten til umotivert kos
Her er det selvsagt ulike variabler ute og går, noen dager får man en klem, andre dager ingen. Noen dager er piggene langt ute, andre dager kan man til nød la seg klappe litt på skulderen. Klemmer sitter genrelt noe løsere i meidten av desember og rett før en bursdag enn i slutten av august.
Det er for alltid slutt på klamme never i din, og om det finnes femtenåringer som sitter på mammas fang så kjenner ihvertfall ikke jeg noen av den sorten.

Så kan vi i tillegg legge til bekymringene for hva de skal bli når de blir store og i det ligger mange diskusjoner om skolevalg og linjevalg. Det igjen medfører å motivere til å gjøre lekser og å gjøre dem ordentlig, holde orden og oversikt i bøker og permer og mapper, ha med gymtøy, linjal, forkle og alt som i følge ukeplanen trengs til en hver tid. Vi kan engste oss over den som er for mye hjemme og henger over pc-en støtt og stadig. Og like mye engster vi oss hvis de kommer hjem etter avtalt tid og ikke svarer på telefonen som alltid får flatt batteri på de mest ugunstige tidspunkt. Vi engster oss for om de smugdrikker, om de har prøvd snus, om de vet om noen som har prøvd hasj eller annen type dop.
Vi ensgter oss for at de ikke skal ha venner, at de føler seg utenfor, at de går på akkord med egne verdier og at de synes vi foreldre er så urteite at de aldri vil ha med venner hjem.
Vi engster oss for om de kler på seg for mye, eller om de kler av seg for mye og legger ut bilder på nettet.
Vi minner på nistepakker og snakker om sunt og variert kosthold, samtidig som vi mistenker mer enn ukentlige turer innom nærbutikken og ukepenger omsatt i kjipe kalorier.
Vi må leve med at den håpefulle prinsipielt ikke viser seg sammen med foreldre innenfor kommunegrensene, og at om så skulle skje at lidelsen ikke er til å unngå så skal man hverken le, snakke, nyse eller klappe.
Kort sagt. Vi engster oss for det meste. Hele tiden.

Alt som skjer som er trist, leit eller ikke helt etter planen vil du føle et snev av dårlig samvittighet for. Du vil undres om hva du har gjort galt, når du gjorde det og hvorfor.
Du vil ligge våken, som om det ikke ble sent nok i utgangspunktet, og lure på hva som skar seg.
Du vil, som mor, konstant lure på hva som kunne vært gjort annerledes. Du vil tenke på om det vinglasset du tok før du fant ut at du var gravid har gitt utslag. Du vil undres om den gangen du sa din hjertens og særdeles lite pedagogiske mening på skolens parkeringsplass sitter like klistret i avkommets hode som i ditt eget. Du vil undres og undres og undres.
Og ingen ting av dette kan du spørre barnet om. Du kan rett og slett ikke spørre en tverr og trassig tenåring om han eller hun hater deg fordi du en gang kylte et kosedyr ut av bilvinduet i fart. Du tør ikke.

For hva om det dukker opp, som av en nattsvart brønn; alle gangene du sviktet som mor?

Så dere tidsklemte småbarnsmødre; slutt å engste dere for om ungen ligger marginalt etter i finmotoriske ferdigheter eller om du går glipp av en sommeravslutning på knøtte-turningen. Slutt å engste deg for om du gjør nok, er nok til stede, gir de riktige verdiene videre og inspirerer, motiverer og heier akkurat passe masse. Ro dere ned og spar på kruttet til barna har blitt litt eldre. Det er da du trenger det.
Og ja, det er godt å ha god tid og jobbe redusert når barna er små. Men de trenger deg kanskje minst like mye ti år senere, selv om de mest sannsynlig vil bruke en enorm mengde energi på å motbevise akkurat det.




17 kommentarer:

  1. Fint skrevet. Og så sånt :-)

    SvarSlett
  2. Svar
    1. Det er bra vi er flere! Noen ganger føles det som om bloggverdenen består av slitsomme men søte småunger og ekstremt veltilpassede teens & tweens.

      Slett
  3. Kjenner meg veldig igjen! Godt skrevet! Det jeg ikke savner med småbarnsperioden, er det at man fikk lite søvn, måtte stå grytidlig opp og det at man måtte passe på/være der hele tida. Alt er enklere nå. Men man har liksom innbilt seg at man skal oppdra dem til de fyller 18 og vel så det(Og det må vi vel også?...), men når de når en viss alder, har vi liksom ikke den store innflytelsen og kontrollen lenger....

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, jeg føler ikke at det er det helt store gehøret for mine vennlige innspill.

      Slett
  4. Kjære fru Storlien: Du engster deg for mye! Det aller meste man engster seg for, vil uansett ikke skje, så man kan like godt spare den energien. En mor skal ikke være perfekt, hun skal bare være et menneske! Det holder i massevis :-)

    (HVEM er det forresten som definerer småbarnsperioden som den travleste tida? Det er helt feil - den travleste tida er 10-18-årsperioden. Deretter dabber det gradvis av - og etter 20 blir det helt u-travelt).

    SvarSlett
    Svar
    1. Du skulle bare visst hvor mye jeg engster meg! For alt mulig - det er en tynn hinne av ro over en lavastrøm av engstelse:-)
      Og joda, det er atskillige mammabloggere som beskriver småbarnsperioden som den travleste. Men, de har jo ikke erfraing med noe annet…så ondskapsfullt nok tenker jeg noen ganger- vent og se du…det blir verre!

      Slett
    2. Haha :-) Uansett, enhver alder har sin sjarm!

      Slett
  5. Stort sett opplest og vedtatt at "småbarnstiden er den travleste" og at "det er da barna trenger meg". Derfor veldig bra at du skriver innlegg som dette for tida, Fru Storlien. Send ut til alle med barn under skolealder. Ro ned og spar på kruttet er et godt råd. Når aksjonsradiusen øker for ungene - så blir det rett og slett mer krevende - men ikke mindre viktig å gjøre en foreldreinnsats.
    Ad bekymringer. Vi burde sikkert ikke, Annepålandet, men det er først etterpå vi vet det, at det "gikk bra". Det er krevende underveis. Og særlig nå i denne fasen da det er så mye vi ikke bare kan fikse med å ta på armen og trøste, slik en kan med en bitteliten en.
    Og så er det mye fint å få være med på da - at en kan følge med noen små mennesker i utviklingen mot selvstendighet :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Underveis!
      Og angående dette med at barna trenger meg - jeg tror det er minst like viktig å være tilgjengelig når syvendeklasingen kommer hjem, klar for pc og raiding av kjøkkenskap som å gi førsteklassingen kort sfo-dag.
      Men selvsgat, det er jo ikke alle syvendeklassinger som er av denne typen da...

      Slett
    2. Jeg tror egentlig alle sjuendeklassinger burde ha noen i nærheten, selv om de ikke sier det selv. Og femteklassinger også, de er faktisk bare 9-10 år. Ikke noe problem å være aleine litt i blant, og de dør jo ikke, kan smøre brødskiver og la være å brenne ned huset - men tre timer hver eneste ettermiddag hele uka gir ungene alt for stort ansvar alt for tidlig. Men det er jo ikke lov å si høyt.

      Slett
  6. JA!! Akkurat sånn er det! Også er det deilig å vite at det sitter noen andre tenåringsmammaer rundt omkring med samme tanker og bekymringer... ;o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror vi er ganske mange. men samtdidg kjenner jeg at lista for å nevne muligheten for egen utilstrekkelighet/oversikt/kommunikasjon med barn som høyere jo eldre ungene er. jeg skrev mer om de for noen år siden, nå er det på sett og vis lettere å ikke nevne det som kunne vært bedre.

      Slett
    2. Rart det der, men det er nesten så det er litt tabu å skulle si at det kan være ganske så grusomt å være tenåringsforelder. Det der utsagnet om at "du får de ungene du fortjener", gjør det ikke akkurat bedre. Småbarn kan jo ikke lastes for irrasjonell oppførsel, skrik og skrål. Men det er akkurat som at hvis tenåringer oppfører seg liknende (for helt ærlig, så er det ikke alltid jeg ser forskjell på fireåringen og tenåringene...;o)), da er det stort sett et resultat av dårlig oppdragelse som jo foreldrene må ta ansvar for.
      Noen ganger har jeg også lurt på om jeg er den eneste mammaen som ikke får sånne koselige "du er den beste mammaen som finnes"-meldinger på facebook. Det virker som om noen tenåringer har verdens beste forhold til sine foreldre, og da er det enda verre å skulle si at "hør her, sånn har jeg det hjemme med mine tenåringer for tiden", også sitter jeg heller og grubler som du, på hvor det gikk galt... ;o)

      Slett
    3. JA! For det virker jo som om alle andres unger er så inn i helvete vellykka. Gjør lekser, rydder klær, er oppmerksomme - og ja, legger ut kosemoseoverdose hilsner til mamsen på facebook.

      Slett
    4. Nå vet vi i hvert fall at vi er to! ;o)

      Slett