mandag 10. desember 2012

strikkemaskin?



Vi var i Latvia sommeren 2011, på bilferie. Og alle som har vært i Latvia, eller Baltikum, har antakelig fått med seg at der kjøper man håndstrikk; votter, vanter, sokker eller noe annet. Disse landene har en tradisjon for intrikat mønster på tynne pinner, mønster som kan få våre kjære åttebladsroser til å fremstå som nybegynnerarbeid.
Det ble ikke slike votter denne gangen. Fruen falt fullstendig for dette paret, i en plukketeknikk ( av mangel på riktig faglig uttrykk) som også er doble og dermed særdeles varme.
Men mens vi travet langs bodene, noen i jakten på håndstrikk, andre i jakten på ravsmykker, og atter andre jaktet på en utvei, viste det seg at det å kjøpe håndstrikk i Latvia ikke er så selvfølgelig lenger.
For hva tilbød de, disse damene, med store, lykkelige smil:
Joda, de hadde stort utvalg i maskinstrikk.
Og når man takket høflig nei syntes de tydeligvis dette var toppen av utakknemlighet, for alle ville vel ha maskinstrikk.
Rystet til sjelen endte Fruen opp med atskillig mindre handel enn planlagt.


Men i ettertid er dette en interessant opplevelse. For disse strikkedamene må ha vært sjeleglade den dagen de kunne kjøpe seg en strikkemaskin og dermed øke produksjonen betraktelig.
Prisforskjellen på hånd- og maskinstrikk var ikke påtakelig, og på en del varer var det heller ikke lett å se forskjell. Altså, økte muligheter for å brødfø en familie.

Og hvorfor skal man da komme, på sin høye hest, og bli skuffet?

Vi har hatt noe av det samme her i Norge. Vi skal ikke gå veldig langt tilbake i tid før vi ser at skjorter i lin var atskillig mer utbredt og lettere tilgjengelig enn bomullskjorter.
Årsaken er enkel:
Lin ble dyrket her til lands og mange hadde egen linproduksjon. Bomull derimot ble importert og måtte kjøpes over disk. Og for å kjøpe måtte man enten ha penger, eller varer å bytte med.
Dette glemmer vi lett når vi høyt og bestemt heier på linskjorter til bunad, det var ikke alltid lin som var alternativet til fest...

PS. Foret i de doble vottene er definitivt strikket på maskin, det kan ikke være mulig å strikke så jevnt for hånd.

4 kommentarer:

  1. God refleksjon og konklusjon. :-) Tenk for et framskritt for damene ja. :-)

    ha en fin dag

    SvarSlett
  2. Om alle hadde vært like reflekterte - ville kanskje norsk håndverk
    hatt større mulighet for å overleve også ....

    SvarSlett
  3. I Estland (og sikkert også i Latvia) kan man fortsatt kjøpe håndstrikkede ting: enten i finere håndverksbutikker eller hos de gamle damene som står og hutrer litt bortenfor de bugnende bodene og forsøker å selge sine fem par sokker og to par votter (som de har strikket selv, i motsetning til dem som står i bodene). I butikken koster det mer og det er ofte så fine ting at jeg vil nødig bruke dem på skitur! Maskinstrikk til hverdags og håndstrikk til fint! :-)
    En annen ting (som jeg ikke ser på som fremskritt) er alle de rare mønstrene som ”etterspørselen” fra turister har frembrakt: en salig blanding av lusekofte, tradisjonelle lokale mønstre og nusselige katter/kaniner/reinsdyr…
    Hilsen fra Olivia

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Olivia.
      takk for kjempefin kommentar! Og jeg er helt enig i fordelingen maskinstrikk til hverdags og håndstrikk til fint:-)
      Jeg la også merke til de "mer alternative" mønsterkombinasjonene, uten å bli fristet til å kjøpe. Mitt inntrykk var ellers at de har gått litt opp på pinnetykkelse, slik at de mest detaljrike mønstrene forsvinner. Kanskje er dette et resultat av et generasjonsskifte, eller muligheten for økt inntjening?
      Vi var både i butikker og kikket i boder. Og det er godt mulig jeg er naiv ( eller erketypisk turist) men jeg synes det er morsommere med boder, og jo mindre kommersielt jo bedre.

      Slett