Tenk dere, fredag var det helt nøyaktig fem år siden Høvdingen hentet meg og tok meg med hjem. Eller, jeg visste jo ikke at dette skulle være hjem. Det tok noen dager før jeg fant veien opp til de myke sengene, og det tok enda litt lenger tid før folk flest innså at jeg ikke er skapt for å ligge på gulv.
Altså, hallo...Jeg er her for kosens skyld. Ikke bare deres, men min egen også.
Selvsagt gjør jeg stor nytte for meg også. Jeg er en prektig stifinner og kan kjenne meg igjen opptil flere steder så lenge lyngen ikke er for høy. Da ser jeg nemlig ikke noe som helst.
Siden det fort ble veldig tydelig at matmors sko er til å sikle over men ikke gnage på og matbokser i gjensnørt sekk heller ikke er min rettmessige eiendom har jeg resignert. Jeg spiser det jeg får servert eller det jeg finner på det åpne marked...
Jeg ser ikke bort fra at matmor har spredd litt edder og galle om meg.
Har hun nevnt de ni skoene jeg har spist opp? Listene de måtte skifte i gangen? Bamsene jeg har utviklet et usunt kjærlighetsforhold til? Min lekne vane med å gjemme meg inni dynetrekk?
Min motvilje mot å gå ut når det er kaldt eller det regner?
Mitt blasse blikk når hun kler på meg?
Om hun har skummet over noe av dette, fortvil ikke.
Det var da, ikke nå.
Nå er jeg voksen og adstadig.
Jeg tror jammen jeg tar fem år til jeg.
Minst...
Grtulerer! Da har vi styrt husene våre like lenge, eller kanskje en skal si kort?.. Hurra for oss :-)
SvarSlettGratulerer med de første fem:-)
SvarSlettDonna hilser tilbake og kan også jubilere, men med 2x5.
SvarSlett