Fante-Anne

For noen år siden fikk Fruen den geniale idé å introdusere de søte små for stumfilmens gleder.

Det viste seg snart at de ikke ble nevneverdig imponert over å se Charlie Chaplin i fri utfoldelse...Hverken stokk, bowlerhatt eller kraftig øyensminke oppveide det faktum at det satt et orkester og spilte i salen ( dette var en visning i Oslo Konserthus) og at de oppfattet handlingen som springende og diffus.

Derfor var de ikke spesielt entusiastiske da Fruen mente det ville være en finfin søndagssyssel å se den første norske spillefilmen, Fante-Anne, som nå skulle vises på fjernsyn.

Ei heller hjalp argumentet om innspilling i Barndommens dal.

Og det kan man i ettertid godt forstå. For etter hvert som Fruen kom med jublende tilrop av sorten Åh, Bakka!, ojoj, gamlebrua eller, med jevne mellomrom, - stivaturklæ ble Høvdingen gradvis mer fordypet i  neste ukes møteplan.
Men det gikk helt fint å sitte alene og se stumfilm i svart-hvitt og glede seg over bunader, stive skaut, fin natur og gjensyn med noen av Barndommens nå så gjengrodde stier.
Man kan jo også med hånden på hjertet være storsinnet nok til å innrømme at entusiasmen kanskje ikke ville vært like stor om filmen hadde blitt spilt inn på den andre siden av fjellene.


ps. Er det litt på kanten å stå foran fjernsynet, knipse vilt med mobilkamera og så legge ut bilder her?