medlem i husflidslag?

Som forholdsvis aktivt medlem i det lokale husflidslaget prøver man jo en gang iblant å verve nye medlemmer blant venner, bekjente og kursdeltakere.
En grunn for å verve er selvsagt at man har lyst på vervepremier. Skjønt, med tanke på den sedvanlig lugubre vinnerlykken man er utstyrt med er sjansen for suksess lik null.
En annen, og bedre grunn, er at det alltid er kjekt med nye medlemmer. Og særlig nye medlemmer i egen aldersklasse. For det skal ikke legges skjul på at gjennomsnittsalderen er relativt høy. Faktisk er den så høy at man tidvis bruker følgende argument på venninner som nyss har rundet førti og som er lettere preget av det nye tiåret:

Bli med da vel, her er vi ennå blant de unge og lovende!

Men mange kvier seg og det mest brukte argumentet er at de ikke er flinke nok, og de kan ihvertfall ikke veve.
Og man kan undres hvordan denne holdningen har festet seg? Er vi, medlemmene i husflidslag, en gjeng bedrevitende veversker?
Det er trist at mange oppfatter husflidslag som en forsamling überkvalifiserte damer som sitter og messer om alle teknikkene de behersker til fingerspissene.
Joda, mange er flinke, mange kan flere teknikker, mange forteller om det de kan.
Men de er også villige til og interesserte i å lære noe nytt. De har ingen interesse av å fortsatt bare holde på med det de lærte i sin grønne ungdom.

For selv om husflidslagene er viktige formidlere av tradisjoner og håndbåren kunnskap er det ikke dermed sagt at vi ikke ønsker å tilegne oss ny kunnskap, lære nye teknikker, få ny inspirasjon.
Som kurslærer innen bunadsøm, re-design og grunnleggende søm har man hatt elever i alle aldersgrupper; ferske konfirmanter, entusiastiske bestemødre, mor&datter sammen - på samtlige kurs.
Noen går for å lære noe helt nytt, noen for å bli flinkere til noe de kan sånn noenlunde, noen går for det sosiale og for å bli ebdre kjent med andre håndarbeidsglade mennesker i sitt eget nærmiljø.
Det finnes damer som er racere i veven, og det finnes  damer som er omtrent like lite vevkyndige som undertegnede. Men veving er jo bare en liten del av det hele.

I husflidslagene som i de fleste andre lag og foreninger finnes det alle typer medlemmer, fra de veldig aktive til de som betaler sin årlige kontigent og følger med fra sidelinja. Noen går på kurs hvert år, andre går aldri på kurs. Noen kommer på alle møtene mens andre aldri kommer på et eneste møte, enten fordi de ikke har tid, lyst eller kjenner noen.

Selvsagt kan det være skremmende å oppsøke en forsamling der det føles som om alle kjenner alle og er en godt innarbeidet gjeng. Men det er jo ikke nødvendigvis slik, og nå som vi er kommet ut av tenårene er vi også såpass voksne at det i de fleste gjenger er plass til en til, eller to, eller tre.
Fruens første møte med sitt lokallag var interessant. Lettere forskremt stod man i døråpningen og skuet utover en Oleanakledd forsamling ( for disse jakkene har for lengst overtatt for Sigrun Berg-skjerfene). Egentlig hadde man mest lyst til å traske hjem, men det rakk man ikke før en av de Oleanakledde dukket opp som troll-i-eske, geleidet ferskingen bort til et bord med strikkende damer og bad dem ta seg av det nye medlemmet. Det gikk over all forventning. Den ene husket min mor fra sin ungdom, den andre hadde man møtt som kunde ( heldigvis fornøyd sådan ) i garnavdelingen og de andre var også helt vanlige damer. Overhodet ingen hekledemoner.

Men hva som skal til, hvordan det skal bli lettere å få inn litt yngre medlemmer, det kan man undres på.
Bør det være andre kurs, andre temakvelder?
Er  et helgekurs lettere for travle mødre enn å binde seg til f.eks åtte tirsdagskvelder som skal flettes innimellom alle andre aktiviteter i en familie?


Og om du tror vi er inntørkede og kjedelige, vi husflidsdamene, så kunne du jo alltids vært flue på veggen når vi er godt nedi kaffekoppen og har fått nøstet opp noen gode historier.

Eller, hva sier du? Hva skal til for at du melder deg inn i et husflidslag?