Avslutningsfest for syvende klasse. Tre klasser samlet på scenen i gymsalen. Ungjenter med lipglossblanke lepper og gutter med gelestrittende lugger står foran mødre med tåreblanke øyne og fedre som sikkert også er preget av stundens alvor. Men det er rart med det, det er mødrene som blir mest preget.
Om noen dager forsvinner de fra barneskolen, de spres på forskjellige ungdomsskoler og skal velge livskurs. De står der med forventningsfulle blikk, de har livet foran seg og verden for sine føtter.
Og det føles som det var i går vi så dem marsjere inn til første skoledag, små, små førsteklassinger med heldekkende ransler og blikket stivt festet på ryggen foran.
Nå er de på god vei mot voksenlivet, vi skal fremdeles være med, vi skal lede og gi råd. Men i skolehverdagen er vi ikke lenger like delaktige.
Det er slutt på å være med på skoleturer. Juleverkstedene med barn på kjøkken og i stue, garnstumper og paljetter i lampe og bak sofa er en saga blott.
Disse små, små skal vokse opp og bli ungdommer man nesten ikke kjenner igjen når man treffer dem på butikken, på kafé eller når de plutselig står avisselgende på døra en søndag formiddag.
De skal velge sin vei, de skal velge skoler, få nye venner, nye impulser.
Og man håper så inderlig at det vil gå dem godt, at de alltid vil ha dette klare blikket, den ungdommelige optimismen. Man håper de når sine mål, oppfyller sine drømmer og vokser opp til å bli gode mennesker.
Og man håper de aldri blir for kule til å si hei når man en sen ettermiddag møtes i kassekø, de med en sixpack i neven og en selv med sunn og aldringsforebyggende kost i kurva.
Og så gnager det litt,tanken på at når man ser sine barn vokse opp og nærme seg voksen alder, så blir man selv også eldre, men på en noe mindre sjarmerende måte...
Så flott skrevet, ble nesten litt rørt...var selv på avslutning i går, for 6.trinn. Regner med det blir rart neste år. For de begynner å bli så store. Flotte ungdommer. Mens vi sjøl...?
SvarSlettÅja, det er en spesiell tid, disse avslutningene, disse tilbakeblikkene - og disse tankene om framtida.
SvarSlett...sjuende klassing neste år...gruer meg litt allerede!
SvarSlettMen samtidig er det jo dette som er så fint også, at de blir store, selvstendige mennesker som etterhvert evner å ta vare på seg selv. Og har de sju første skoleårene vært trygge og fine år så er det jo en god start på voksenlivet.
Skal imidlertid huske å ta med lommetørklær..mange!
netty
*gulp*, ja. Lille Tøtta vår har bare fire dager igjen som andreklassing....hun begynte jo nettopp i førtse, jo!
SvarSlettMen vi voksne blir jo bare klokere og visere osv. vel?
Jeg er på leirskole med 7. Klassinger nå. Det er leirskolen, også hjem, avslutning, også ferdig. Og jeg kjenner at for hver time vi er her sammen med den fantastiske gjengen med ungdommer, jo mer kommer jeg til å grine på avslutninga. For makan til gjeng!
SvarSlettJeg har akkurat stått ute og malt, og lyttet til skoleavslutningslyder borte fra barneskolen som er nærmeste nabo. Glade sommerferiestemmer og frøkenstemmer og latter og applaus. Det er noen år igjen til de får gele og lipgloss, disse her, men det er sikkert vemodig hvert år, kan jeg tenke meg. Vemodigere og vemodigere :)
SvarSlett