fredag 10. juni 2011

en gang lillesøster

Det å ha en søster, men likevel ikke ha en søster er vanskelig. For er man enebarn? Har man søsken? Er det ok å si at jo, jeg har en søster og så ta forklaringen etterpå? Eller skal man si at nei, jeg har ikke søsken?
Kan man være en fungerende enebarn, selv om man innerst inne ikke synes man fungerer som enebarn?

Det å en gang ha vært to, og så skulle omstille seg til å være en, tar tid. Seksten år er gått siden vi stod på et tak på Fornebu og så et fly med en kiste lande. Sorgen er ikke like tydelig lenger, men savnet er der.
Og undringen. For om hun hadde vært i live, hvem ville hun vært i dag? Ville vi vært gode venner? Ville hun vært gudmor for begge barna? Ville hun syntes jeg var en dårlig mor? Ville hun selv vært mor?
Ville vi sladret om våre foreldres gjøren og laden, byttet på å ruske opp i dem og ristet på hodet over hvordan de sakte men sikkert blir eldre?
Ville jeg vært den samme? For det å gå fra å være en happy-go-lucky lillesøster til å ordne opp i død og elendighet gjør noe med personligheten. Hvordan ville jeg vært om jeg aldri hadde sittet i et mørkt rom i en amerikansk nasjonalpark og sett åstedsbildene av forsøkene på å gjenopplive henne?
Mange spørsmål uten svar...
Sikkert er det ihvertfall at i hjertet er man alltid en lillesøster, om enn i en noe mindre happy-go-lucky utgave.

6 kommentarer:

  1. Det blir jo feil å si at man er enebarn. Men skjønner at det ikke er lett, det der. Og de tankene om hvordan livet kunne vært, er vel naturlige å tenke.

    SvarSlett
  2. Dette har jeg også tenkt mye på. Er jeg enebarn nå?? Når oktober kommer, vil det være tre år siden jeg mistet min fire år yngre lillebror. Det var bare oss to søsken. Han døde av kreft, 30 år gammel, og etterlot seg kone og en ettåring. Tragisk, tragisk. Sorgen er jo der hele tiden, men etterhvert lærer man seg på en måte å leve med den. Den endrer på en måte form. Nå kan vi for eksempel le av hvor ekstremt ryddig og pertentlig han var - i motsetning til...ja - du forstår hvem. Jeg kan jo av og til ønske han var her med sin konstante ro og tålmodighet og kunne roe ned sin atskillig mer oppjagede storesøster... Men da er det som om jeg hører "ro deg ned'a!" et eller annet sted.

    Om du er interessert, har jeg skrevet noe om dette under "sorg" på bloggen min.

    SvarSlett
  3. Du er jo ikke enebarn, men du lever med et savn. Hun er jo alltid med - det ser vi jo i tekstene dine. Hun er ikke borte fra historien din. Du vokste opp med en søster, nå har du minnene og savnet.
    Slik som vi alle skal savne noen etterhvert som livet leves.
    Nok en gang - takk for at du deler dette.

    SvarSlett
  4. Kanskje du kan kalle deg alenebarn? For nå er du jo alene i søskenflokken. Jeg mistet bestevennina mi da vi var 12 år. Jeg har tenkt noen av de samme tankene som deg: hadde vi fortsatt vært gode venninner? Hadde vi studert på samme sted? Hadde jeg tatt andre valg i livet? Mange av de spørsmålene man aldri får svar på. Men som man likevel kan spørre seg selv, de holder personen levende i minnet og sinnet. Bare man rydder størst plass til dem som lever her og nå.

    SvarSlett
  5. Du er i alle fall ikke enebarn, tenker jeg. Hvordan livet ville ha vært hvis bare ikke, er nesten umulig å svare på for andre enn deg. I måten du omtaler den kjære søsteren din på, tenker jeg at dere hadde vært gode venner i dag.
    Jeg har en litt annen versjon av mitt familieforhold. Jeg sier alltid at jeg har en søster, men i neste sekund tenker jeg at dette ikke er hele sannheten. For der ute finnes det også tre (eller kanskje fire?) andre halvsøsken jeg vet svært lite om. Når vi ikke har kontakt, er det i alle fall rart å skulle si at jeg har fire (eller fem) søsken..

    God klem til deg!

    SvarSlett
  6. Pia: Og så er det en effektiv måte å kneble en samtale på _ jeg har en død søster. Da er løpet kjørt.
    Anita: Den hører jeg også! Den stemmen blir nok aldri brote - heldigvis. jeg har lest hos deg , og kjenner meg igjen i veldig, veldig mye.
    Underveis: Det er sli livet er - på godt og vondt.
    Synline: Det må også være en stor sorg! Klem:)
    HH: oj, ja det er en annn familiehistorie. Sånn sett er jeg heldig, jeg har tross alt hatt henne og blitt kjent med henne, hun er ikke bare en diffus person.

    SvarSlett