mandag 6. juli 2009

Livet og døden, del to

Forrige innlegg handlet om hvordan vi, sammen med våre barn har møtt døden. Fruen har aldri vært så heldig å ha bestefedre i live, de var begge døde før hun ble født. Mormor døde da Fruen var en frøken på tre år, så minnene er vage. Da Bestemor døde var man etter hvert blitt hele nitten år, og hennes begravelse sitter godt i minnet. Vi valgte, etter noe frem og tilbake å se henne i kisten. Fruens far ville først ikke. Hans eldste søster døde av tuberkulose, småsøsknene så henne og det var sol og sommer og varmt. Han skulle ha sluppet det.
Fruen var den som ville se, ville ta avskjed. Noe av tanken, bevisst eller ubevisst, var at den første avdøde man så skulle ha dødd en naturlig død. Bestemor lå i kisten, liten og nett og så ut som bestemor. Ikke farlig, ikke skremmende bare trist. Seks år senere døde storesøster. Vi ble anbefalt å ikke se henne, grunnet skadene men vi gjorde det likevel.
Om det kan en ting sies; det var riktig. Fruen har hatt utallige drømmer om da hun fikk dødsbudskapet, og om hvordan det må ha vært da ulykken skjedde. Hun kan kjenne lukten av storesøster, høre stemmen hennes og fornemme raslingen av allværsjakka bak seg. Men aldri har hun drømt om storesøster som lå i kisten den dagen. Hvis vi ikke hadde sett henne, ville nok mye fantasi og energi blitt brukt på å tenke ut hvor ille det var. Og Fruen ville sikkert kokt opp noen optimistiske teorier om at det egentlig var en feil, en forbytting og reist USA rundt for å lete etter storesøster, utstyrt med god såpeoperaoptimsime.
Det Fruen skjønte den dagen, var at det å få dødsbudskapet var det verste, å se storesøster var en endelig bekreftelse på elendigheten.
Da Høvdingens søster døde, ville vi derfor at de søte små skulle få ta avskjed. Dette ble presentert som en naturlig del av dagen, og ikke som et valg for eller mot. De så henne og klappet henne og de gav henne hver sin rose. Og de skjønte som oss, at dette er ikke skremmende. Vanskelig å forstå, men ikke skremmende.

4 kommentarer:

  1. Jeg er helt enig i måten å gjøre det på!
    Da Mormor eller mommi som jeg kalte henne døde for snart 10 år siden var Storsøster K 2 1/2 år.
    Hun var svært nyskjerrig og skjønte at noe hadde skjedd , der hun vandret rundt i gangen på utsiden av rommet til OLLA(oldemor).
    Vi bestemte oss for å ta henne med inn, hun gikk bort til sengen og sa høyt og tydelig:" Henner snorker ikke mer!" også spurte hun Prinsen om de skulle gå å se på barnetv..
    Hun hadde selvsagt vært inne på "ollas" rom mens hun enda var i livet og der lå den gammle i sengen og hørtes ut som et treskeverk pga. vann i lungene.
    Dermed var det vel sett med et barnesinn naturlig å konstarere at hun ikke snorket lenger!!
    Storesøster hadde ingen fæle drømmer el. lign. etter dette, hun pratet om det som om det var verdens mest naturlige ting.
    Først snorker man også snorker man ikke mer og reiser til himmelen og spiller ludo og drikker kaffe!!!

    SvarSlett
  2. Strålende! Jeg tror det hadde vært enklere om vi voksne lærte litt av hvordan barn forholder seg til livet enn omvendt.

    SvarSlett
  3. For en fin måte å gjøre det på! Jeg skulle nesten ønske at Anna hadde gjort det samme for Mariam. Hun har ikke helt forstått at Bestepappa er borte, og vi begynner å slite litt med å forklare det for vesla.

    Jeg likte tankegangen hos både dere og barna når det kommer til dødsfall :)

    SvarSlett
  4. Jeg tror vi har hatt igjen for dette, de vet at døden er endelig samtidig som de vet at vi har et visst håp om at vi alle skal trefefes igjen. Samtidig hadde vi den "fordelen" at begge vi voksne har opplevd døden på nært hold før, slik at ikkek alt var nytt og overveldende for oss og de små samtidig.

    SvarSlett