Fruen var et stykke opp i årene før hun smakte annet kjøtt enn reinskjøtt. Det blir kanskje slik når man vokser opp med en reinsgjetende far. Mor har aldri vært spesielt sterk ved synet av blod, så slaktinger holdt vi oss langt unna. Det var på det nivået at når naboen i Barndommens dal slaktet gris, lå mor og storsøster i hver sin seng med hodet under hver sin pute mens Fruen satt klistret til kjøkkenvinduet for å få med seg mulige detaljer.Nå ber Fruen de søte små fri fra skole for å overvære den kombinerte merkingen/slaktingen som går av stabelen hver høst. Vi henger på gjerdet, eller (o lykke) får slippe inn i det aller helligste hvor dyrene sorteres.
Vi er heldige som får være med på dette, og heldige som har lærere til barna som ser at dette ikke er orgier i blodige innvoller,men en del av barnas oppvekst og Fruens bakgrunn.
Da Woody var rundt tre år hadde han skjønt at mennesker brukte våpen for å drepe, og han sa da følgende: Hvis de absolutt skal skyte noe, kan de ikke gå ut i skogen og skyte et dyr?
Ja heldige er de, barna dine, som på denne måten får lære at kjøtt ikke bare er vakumpakket på butikken.. det har en forhistorie også. KJøttet har levd et liv faktisk. Og for en herlig kommentar om skyting da!
SvarSlettDet har vært viktig for meg at de lærer litt om denne delen av livet, blant annet fordi tamreindrift er såpass uvanlig og noe de fleste ikke kjenner til. Og ja, kommentaren om skyting er høyt på lista over gode ord fra gutten!
SvarSlett