Enkel julekurv

Hvis jeg ikke husker helt feil, var denne varianten av julekurv litt mer min greie enn de flettede...

For, selv om jeg likte å klippe & lime, brodere, tegne og skape som barn, så var jeg aldri av de som sugde til meg nye teknikker som en svamp. Da, som nå, trengte jeg tid for å gjøre feil, tid til å knote og tid til å føle meg mislykket. Nå ja, det siste er vel ikke så viktig, men hjelpes meg så kjedelig det er å sjelden eller aldri være førsteperson som skjønner hvordan man fletter, hvordan man strikker kniplingsmønster eller fatter hvordan aerobicøvelser skal krysskoordinere armer og bein. 

DErfor gikk jeg raskt over til denne typen julekurv; to sirkler som danner et hjerte. Akkurat passe.

1.  Lag en rund mal av stivt papir og klipp to stykker i papiret du vil lage kurven av. Brett de to delene på midten, med den fine siden ut.

2. Legg delene mot hverandre slik at de danner et hjerte. Ta de fra hverandre igjen og smør et tynt lag med lim på den ene delen. Fest delene slik at du får en kurv; brettelinjen i de to delene danner kurvens sider.

3. Lag hank. Den festes inni kurva, enten med lim eller tape.

Hvis du lager denne  eller gårsdagens flettede julekurv sammen med småbarn vil du muligens erfare at det lønner seg å klippe delene på forhånd. Ivrige små hender sliter hvis delene ikke passer sammen og ivrige små hoder kan da blir utålmodige. Selv om det å øve seg med butt saks er fint for motorikken kan man kanskje holde fokus på hygge nå like før jul og heller klippe når kravet til to like deler ikke er fullt så viktig.

Flettet julekurv

For noen uker siden måtte jeg med skam erkjenne at et og annet av barnelærdommen hadde gått tapt, og jeg kunne ikke for mitt bare liv komme på hvordan jeg for noen decennier siden flettet julekurver.

At jeg lærte dette i tide til å innvie tolv ivrige unger i kunsten skyldes to ting:

1. Jeg måtte, rett og slett

og 

2. En tålmodig Høvding med god hukommelse

Kanskje aller mest punkt 2...

Men, det jeg savnet i min jakt på flettede julekurver var en aldri så liten trinnvis forklaring, for oss som ikke har svennebrev som kurvmakere eller er intenst inne i tradisjonell julepynt. 

Og med dette i bakhodet, en kombinasjon av det jeg savnet og det jeg ikke skjønte på egen hånd har jeg satt sammen en liten guide:

1. Lag en mal. Det viktige her er at avstanden fra C til D er like stor, eller helst et par millimeter større enn avstand A til B. Hvis det er omvendt har du ikke mulighet for å trykke den ene delen inn i den andre og du ender opp med en julekurv som sårt trenger en runde under strykejernet ( anbefales forøvrig ikke).

2. Klipp to deler, mot brett i papiret.

3. Begynn fletting. Over, under, sjekk at baksiden blir lik forsiden og at kurven kan åpnes. Hvis noe ser galt ut; begynn på nytt.

4. Jo flere hakk/åpninger du klipper innover jo flere fletninger får du. Et tips kan være å begynne i det små og øke ambisjonsnivået etterhvert.

5. Det er alltid litt fiklete å få den siste remsa gjennom. Og det kan føles som om den bare svever fritt uten å holde de to delene sammen. Ta det helt med ro, når naboen smetter på plass sitter kurva som et skudd og du kan begynne på neste!

Denne stakkaren mangler hank.
Hanken bør være såpass lang at du fint får festet kurva på en grein på juletreet, og passe tykk. Og ja, det er sikkert dumt å si passe tykk, men det er ikke fint med en kjempebred hank på en liten kurv, og en trådtynn hank på en solid kurv ser ikke alltid særlig tillitvekkende ut heller.

hanken festes på innsiden, bruk limstift eller en liten bit med tape.

Det er noen år siden sist jeg kjøpte glanspapir, og derfor var det litt spennende å se på utvalget. Dere vet; skiftende tider, skiftende trender.
Det gjelder tydeligvis ikke glanspapir. Det var nøyaktig de samme fargene som før. Men om du ikke lar deg imponere over fargeutvalget kan du selvsagt bruke annet papir, eller filt. Eller bånd? Hva med never?
Metervare går også an, men da bør du stive opp stoffets vrangside slik at det ikke frynser seg fullstendig opp.

I det hele tatt, mulighetene er mange.
Lykke til!

Om unger og tunger

Nei takk, jeg synes dette er veldig privat

Sa Queenie da hun ble presentert for en nykokt og pent oppdelt reinsdyrtunge.
Men etter litt om og men spiste hun ikke bare en, men tre biter.

Nå ligger det fem nyvaskede tunger i fryseren og venter på at Fruen skal sette av tid til koking.
Det var nemlig et av målene med dagene i barndommens dal; å lære å koke tunge.
Ikke fordi det er så voldsomt avansert, men fordi man har blitt grundig bortskjemt med at far i barndommens dal fikser alt slikt med den største selvfølge og når vi alle reiser oppover en helg blir det på sett og vis aldri tid til den slags kjøkkenaktivitet.
Men nå vet Fruen at tunger må vaskes først ( litt glad for at man slapp den delen ), kokes i halvannen til to timer i lettsaltet vann og så skrelles. Smaker fortreffelig både nykokt og kald.
Yummi!

Det er mye foreldregenerasjonen gjør som vi egentlig aldri tar oss tid til å lære.  Selvsagt er det behagelig å sende bunadskjorta oppover en dal og få den knitrende nystrøket tilbake, og selvsagt er det kjekt å hente et ferdig partert slakt sirlig innpakket og navnet. Det er helt ok å slippe å koke syltetøy selv, og å bli passivt oppdatert på en stadig økende slekt. Men, så blir man mer voksen etterhvert og får lyst til å gjøre det selv, prøve og feile litt mens det fremdeles finnes retrettmuligheter og hjelp i den andre enden av telefonen.

Dessuten; det er atskillig hyggeligere å sitte på barndommens kjøkken, kjenne lukten av kokt kjøtt spre seg og drikke pulverkaffe med far enn å surfe matprat.no og andre kokkesteder.
Og så er det hyggelig å ha blitt så voksen at det å ta imot kunnskap fra foreldre ikke er en nedtur...

Det ligger to hjerter i fryseren også. De skal visstnok deles, saltes og deretter tørkes. Hittil har ingen i familien meldt seg til å være medhjelper på dette...Og selv om de fleste nå har smakt tunge så råder det en viss skepsis til dette med å spise hjerte. Muligens er det enda mer privat?

Ps. Siri har nettopp hatt et innlegg om dette med hvor maten kommer fra. Hvis du ikke har lest det bør du ta turen innom.

Livets lotto

Nåja, fullt så seriøst er det ikke...
Men midt oppi henting, levering, øving, passepoilerte lommer ( fysj, fysj), middag og alt det andre som skjer to uker før julaften har vi trukket en verdig vinner av boka Klassisk barnestrikk.

Og den heldige er Lovise.

Så, Lovise; send meg en epost eller en melding på facebooksiden med navn & adresse og så får du bok i posten.

Det er ikke så travelt her altså...men etter å ha gått på en moralsk stjernesmell og lest rosablogger i helgen har Fruen skjønt at her er det bare å peise på og legge ut om hvor travelt livet er.

strikkemaskin?

Vi var i Latvia sommeren 2011, på bilferie. Og alle som har vært i Latvia, eller Baltikum, har antakelig fått med seg at der kjøper man håndstrikk; votter, vanter, sokker eller noe annet. Disse landene har en tradisjon for intrikat mønster på tynne pinner, mønster som kan få våre kjære åttebladsroser til å fremstå som nybegynnerarbeid.
Det ble ikke slike votter denne gangen. Fruen falt fullstendig for dette paret, i en plukketeknikk ( av mangel på riktig faglig uttrykk) som også er doble og dermed særdeles varme.
Men mens vi travet langs bodene, noen i jakten på håndstrikk, andre i jakten på ravsmykker, og atter andre jaktet på en utvei, viste det seg at det å kjøpe håndstrikk i Latvia ikke er så selvfølgelig lenger.
For hva tilbød de, disse damene, med store, lykkelige smil:
Joda, de hadde stort utvalg i maskinstrikk.
Og når man takket høflig nei syntes de tydeligvis dette var toppen av utakknemlighet, for alle ville vel ha maskinstrikk.
Rystet til sjelen endte Fruen opp med atskillig mindre handel enn planlagt.

Men i ettertid er dette en interessant opplevelse. For disse strikkedamene må ha vært sjeleglade den dagen de kunne kjøpe seg en strikkemaskin og dermed øke produksjonen betraktelig.
Prisforskjellen på hånd- og maskinstrikk var ikke påtakelig, og på en del varer var det heller ikke lett å se forskjell. Altså, økte muligheter for å brødfø en familie.

Og hvorfor skal man da komme, på sin høye hest, og bli skuffet?

Vi har hatt noe av det samme her i Norge. Vi skal ikke gå veldig langt tilbake i tid før vi ser at skjorter i lin var atskillig mer utbredt og lettere tilgjengelig enn bomullskjorter.
Årsaken er enkel:
Lin ble dyrket her til lands og mange hadde egen linproduksjon. Bomull derimot ble importert og måtte kjøpes over disk. Og for å kjøpe måtte man enten ha penger, eller varer å bytte med.
Dette glemmer vi lett når vi høyt og bestemt heier på linskjorter til bunad, det var ikke alltid lin som var alternativet til fest...

PS. Foret i de doble vottene er definitivt strikket på maskin, det kan ikke være mulig å strikke så jevnt for hånd.

desembersol

 

Brrrr. Frøken Yr påstår det er sånn omtrent 12 blå her. Det stemmer apsolutt ikke.Vi ville heller kalle det en total skivebom.
Det er så kaldt at det lille lystige lar spor av rådyr og katt være i fred og hutrer seg inn igjen.
Men midt på dagen er det sol. Ikke slik at det varmer eller at rimet smelter, men akkurat nok til at det glitrer og skinner litt her i Barndommens dal.
Kanskje var det viktigere før, det å ha sol hele året, før man fikk elektrisk lys? Men også nå, med varmepumpe og innlagt strøm er det ekstra godt når sola står på vinduet.

om å brodere rasjonelt

   

Broderi skal være hygge og rekreasjon. Og noen ganger ( eller egentlig ganske ofte ) skal det også være jobb. Og selv om jobb også skal være hyggelig bør man ha dette med inntjening i bakhodet.

Da lønner det seg å jobbe med en og en farge istedenfor å brodere ferdig et og et parti. En fordel er at du slipper å skifte trådfarge hele tiden, og dermed ikke har behov for ti nåler. I tillegg kan du legge bort broderiplansjen en gang i blant; hvis det er tre like rapporter kan du ha den ene som huskelapp.
Det kan jo f.eks hende at du, som Fruen da hun gikk på videregående trenger et håndarbeid for å holde deg våken mens andre snakker og snakker og snakker.
Klasseforstanderen ble etterhvert lei av klirrende strikkepinner og etterlyste mer feminine og yndefulle sysler, som broderi. Siden Fruen alt da var av den ytterst omtenksomme sorten troppet hun neste dag opp med broderiramme og engelsk broderi. Det viste seg snart at broderi var enda mer forstyrrende enn strikking og det ble innstendig oppmuntret til fortsatt lueproduksjon.

Men, tilbake på rett spor: det er ikke alltid det passer seg å sitte med nesa i en bruksanvisning. Sørg derfor for å ha med et lettfattelig prosjekt hvis du tar med jobb på tur.

PS
Som på dette forkleet, hvor det er rødt, rødt og enda mer rødt går det ikke an å brodere den fargen ferdig. Eller, det går jo an. Men det er usigelig kjedelig. Legg derfor inn variasjon. Lag noen rosa blader, eller grønne, eller gule, eller rosarosa. Ser du forresten hvilken bunad det er?

dagens utsikt

Kan det bli bedre?
Sol og barfrost i Barndommens dal. Alene med mor og far.

Familiegjenforening om et par dager.
Ingen som er syke, bare et stort behov for å for en gangs skyld reise "hjem" alene.

Og hva er det med oss kvinner? Hvorfor må vi på død og liv grave fram et eller annet vi kan ha svart samvittighet for? For kan man egentlig reise hjem til foreldrene et par dager i desember uten at det er noe galt hverken her eller der. Kan man forlate mann og barn og hverdagslogistikk?
For ærlig talt, hva kan gå galt? Man har jo tross alt hatt en grundig gjennomgang av hva som skjer de to ettermiddagene/kveldene. Og det fine med husarbeid og juleforberedelser er jo at det ikke går sin vei, det er der mandag også. Og tirsdag. Og joda, det blir jul i år også. Med nykokte reinstunger for den som vil ha.

Woody fyller snart fjorten år. Fruen kan ikke huske at hun noensinne har vært i dette huset uten å ha med minst et barn på disse årene. Og selvsagt blir det slik, barnebarn og besteforeldre skal og bør omgås. Og når det er et godt stykke reisetid sier det seg selv at du stikker ikke bare innom.
Men det er litt uvant. Det føles litt feil, som om man på en merkelig måte har rykket tilbake til start...
Det er både hjemme og ikke hjemme.

ps. Det er relativt kjølig her og ingen hund som skal luftes derfor er bidlet tatt gjennom vinduet.

Laika: fabulous five

Tenk dere, fredag var det helt nøyaktig fem år siden Høvdingen hentet meg og tok meg med hjem. Eller, jeg visste jo ikke at dette skulle være hjem. Det tok noen dager før jeg fant veien opp til de myke sengene, og det tok enda litt lenger tid før folk flest innså at jeg ikke er skapt for å ligge på gulv. 

Altså, hallo...Jeg er her for kosens skyld. Ikke bare deres, men min egen også. 

Selvsagt gjør jeg stor nytte for meg også. Jeg er en prektig stifinner og kan kjenne meg igjen opptil flere steder så lenge lyngen ikke er for høy. Da ser jeg nemlig ikke noe som helst. 

Siden det fort ble veldig tydelig at matmors sko er til å sikle over men ikke gnage på og matbokser i gjensnørt sekk heller ikke er min rettmessige eiendom har jeg resignert. Jeg spiser det jeg får servert eller det jeg finner på det åpne marked...

Jeg ser ikke bort fra at matmor har spredd litt edder og galle om meg. 

Har hun nevnt de ni skoene jeg har spist opp? Listene de måtte skifte i gangen? Bamsene jeg har utviklet et usunt kjærlighetsforhold til? Min lekne vane med å gjemme meg inni dynetrekk?

Min motvilje mot å gå ut når det er kaldt eller det regner? 

Mitt blasse blikk når hun kler på meg?

Om hun har skummet over noe av dette, fortvil ikke. 

Det var da, ikke nå.

Nå er jeg voksen og adstadig. 

Jeg tror jammen jeg tar fem år til jeg. 

Minst...

Klassisk barnestrikk, noe for deg?

Hva ser du etter i en strikkebok? Eller en håndarbeidsbok?
Vi du ha alt opplest og forklart eller vil du bli inspirert til å tenke selv?
Fruen regner seg selv som en passe habil strikker og har en tendens til å bruke oppskrifter som veiledende inspirasjon. Dette legger på ingen måte noen demper på entusiasmen når man kommer over nye strikkebøker.

Selv om åttebladsrosa har vist seg å ikke være spesielt norsk og de fleste mønster gjerne har en eller annen logisk oppbygning som ikke er så stedbunden som vi gjerne vil tro, så er den vi her til lands velsignet med en stor og omfattende strikketradisjon. Det er ikke mange tiår siden fleece og mikrofiber gjorde sitt inntog og i samarbeid med bedre isolerte hus gjorde behovet for ull, ull og mere ull mindre. 

Nå strikker vi mer for rekreasjon, pynt og hygge.

Nettopp derfor er det viktig at det, midt i all inspirasjon om å strikke til hjemmet, kommer bøker basert på de norske mønstrene. 

Klassisk barnestrikk tar utgangspunkt i gode gamle schlägere og har oppgradert disse til dagens garntyper og vårt ønske om passform. Dette er viktig, ettersom garn på femtitallet ikke var beregnet på vask i vaskemaksin, mens vi i dag ikke synes det er like fristende å vaske for hånd. Hva passform angår så er vi dessverre noe rundere i kantene nå enn for femti-seksti år siden, så en genser i str 6 år fra 1953 vil være smal og lang til en seksåring i dag. Dette, samt det litt underlige i at garn som for tyve år siden ble strikket på pinne 2.5 nå strikkes på pinne 3, gjør at oppskriften generelt bør bearbeides noe for å oppnå godt resultat og økt strikkeglede.

Og klassikerne er her på rekke og rad; Marius, Fana, Setesdal, rund- og raglanfelling og nostalgiske mønstre som henleder tankene til de klassebildene du vet, de fra femtitallet...
De sistnevnte er kanskje de morsomste, og den på bildet er definitivt på Fruens toppliste av modeller man har lyst til å strikke. Men kanskje ikke akkurat i fargene på bildet.
Fra tiden i garnavdelingen husker man godt enkelte kunders intense motvilje mot å bytte ut fargene i en oppskrift, og selv har man tenkt at det ideelle ville være å gi ut en strikkebok der alt er strikket i svart&hvitt, for å få folk til å tenke selv.
I Klassisk barnestrikk, som i veldig mange andre bøker, kunne fargevalgene vært mindre tradisjonelle. For selv om dette er en bok som dypdykker i arkivet til SandnesGarn og der forfatteren også har valgt å ligge tett opptil det opprinnelige fargevalget, så hadde det vært forfriskende å for en gangs skyld se en av klassikerne i en uventet fargekombinasjon.
Men, det kan vi jo gjøre selv...Og dette kommer, som så mye annet, an på øyet som ser og personlig smak og behag.

Oppskriftene er godt forklart, plansjer og diagrammer lettfattelige og ved siden av den aktuelle oppskriften ( å bla fram og tilbake mellom oppskrift og diagram er noe herk og kan føre til at man tar fantasien til bruk).
I tillegg til jakker og gensere er det gode oppskrifter på bukser, samt luer, pannebånd og halser. Og om du har lyst til å strikke med to farger for første gang; begynn med en lue eller et pannebånd. Og ta med deg supertipset om å gå opp en halv pinnetykkelse når du strikker mønster i forhold til når du strikker ensfarget. Slike småtips kan skille en grei genser fra en fin, og viser at forfatteren faktisk vet hva hun driver med. Dette gir troverdighet!



Dette liker vi! Enkelt og oversiktlig forklart hvordan du klipper opp til jakke, strikker raglangenser, lager knapphull og stolpe. Det å forklare lettfattelig uten å tippe over i overbærende nedlatenhet er en kunst. Det hersker liten tvil om at Tove Fevang, som har utgitt flere håndarbeidsbøker og som er en dreven formidler av fag og skaperglede  vet hva hun bør fokusere på, og hva mange synes er vanskelig.

Enkelt forklart, oversiktlige detaljbilder... Denne trinn-for-trinn-delen i boka er gull verdt og kommer til å bli flittig brukt. Det hender jo også at det er et og annet man egentlig kan, men så står det litt stille. Da er det superkjekt å kunne bla opp i en bok.

Og du, hvis du har lyst til å vinne et eksemplar av denne boka...Hva skal du gjøre da?
Nja, kan vi ikke si at du:
- legger igjen en kommentar her? Det gir et lodd.
- legger deg til som følger her? Det gir et lodd
- liker Fru Storlien på facebook. Det gir et lodd.

Og om du liker og følger allerede, kan du ikke bare skrive i kommentaren hvor mange lodd du fortjener?


Og så blir det trekning mandag 10.12.



PS. Innlegget er merket bøker. Jeg har fått denne boken fra Samlaget, men siden dette er første gang i år jeg mottar noe som helst for blogging ser jeg ingen vits i å opprette egen kategori for reklamebaserte innlegg.

personlig vekst?

På denne annen dag i desember kan vi med sikkerhet slå fast at dette definitivt er en sesong med usedvanlig gode muligheter for personlig vekst.

Øyet som ser

Det pågår visst en aldri så liten debatt om hvorvidt man skal lage pakkekalender eller ikke til sine barn. Kanskje er fjonge pakkekalendere ufint og usolidarisk ovenfor de som ikke er velsignet med denslags veggpynt. Noen har små kalendere, andre store. Noen baker cupcakes, andre lager suppe fra bunnen av. Noen gjør hverken det ene eller det andre men er gode mødre likevel. Vi har våre styrker og svakheter.
Vi trenger vel strengt tatt ikke bry oss så avsindig om hva alle andre bedriver?

I går kveld lagde Fruen mørdeig og deig til pepperkaker, og vi skoldet to kilo mandler. Deretter fullførte Fruen årets kalender.
I dag har vi malt mandler, laget marsipan, bakt sjakkruter, tyske skiver, pepperkaker, brune pinner og en mandelbunn. Det som skal bli kransekakestenger står i kjøleskapet og venter på morgendagen. Da skal vi også pynte pepperkakene, og omskape marsipanen til små og dekorative munnfuller.

Dette er på ingen måte standard prosedyre i huset. Det er ennå flere helger til jul og vi er vanligvis ikke ute i så god tid.
Så, er dette et skryteinnlegg? Et desperat forsøk på å henge med i bloggverdenens påståtte forsøk på å gi medmødre svart samvittighet? Nei.

Det hele skyldes at Fruen fra og med i går er røykfri og trenger noe å fylle dagene, timene og minuttene med. Og om det finnes andre der ute som også tar seg en røyk i ny og ne - dette er en strålende sesong for røykeslutt ettersom rastløsheten som automatisk oppstår lett kan sluses over i andre aktiviteter.

Noen har støv på hjernen og kan til enhver tid vise frem et kjøkkengulv fritt for fotspor str 43 eller vinduer uten snutemerker. Noen baker de mest fantasifulle, sukkerholdige eller kjernesunne kaker. Noen lager kreative, svindyre eller allmenndannende adventskalendere.
Vi som står utenfor vinduet og kikker inn, eller leser en blogg vet ikke hva som er beveggrunnen for at akkurat det ene eller det andre er det viktige i det hjemmet vi besøker. Og det angår egentlig ikke oss heller.