Syntetisk garn på våre barn

Det er utvilsomt høst. Queenie har ryddet luelageret og er klar for fornyelser. Et kort sveip innom et par butikker fylte henne med handleglede og Fruen med irritasjon. For hvorfor i all verden er  det nødvendig å produsere så mange lekre luer i syntetisk garn? 

Fruen vokste opp med en mor som anser syntetiske fiber for å være et djevelens produkt, og selv om man selv er noe mer nyansert så er virkelig ikke dette noe å kle små barnehoder med. Der ren ull holder regn og snø ute vil en polyesterlue bli våt og tung, illeluktende og umulig å tørke i løpet av en dobbel skoletime.

Så, hvorfor er det så viktig å holde prisen så lav som overhodet mulig når man kan legge på noen kroner i materialkostnader og lage en lue som ikke nupper og som holder små barneører tørre og friske?

Her løses problemet ved en reduksjon i eksisterende garnlager, et kjapt nettsøk på alpelue og påfølgende sofahygge. Men, om den lekre lua vi så i går hadde vært i ren ull, da hadde den blitt kjøpt og Fruen kunne strikket videre på egen jakke.

Og nei, det kommer ikke bilder før lue og jakke er ferdig - det får være måte på å vise påbegynte strikkerier !

Så myk som smør med sukker på

Queenie er en omtenksom ung dame og fylt av omsorg for mors arbeidsmengde og kreative vekst. I går kom hun derfor med denne tegningen, av det som forhåpentligvis blir årets nissekjole. Det er nemlig slik at lignnde tegninger har blitt presentert opp gjennom årene, helst i midten av desember, med et voldsomt ønske om nissekjole man kan gå rundt juletreet med siste skoledag. 

Siden det ikke har vært noe stort samsvar mellom drøm og virkelighet kom hun derfor med følgende replikk da tegningen ble overlevert;

Jeg vet jo du har veldig mye å styre med i desember, så derfor tenkte jeg vi kunne begynne å tenke på nissekjolen min nå. Da kan vi kose oss med å lage den og så blir det ikke så stresset. Og du vet, det er ikke mange år før jeg slutter å ønske meg sånne ting som du kan sy!

Sannelig, den ungen vet hvilke knapper hun skal trykke på...

Hvem? Jeg?

Hun hadde ikke vært så verst om hun bare lydde navnet sitt, sier far i Barndommens dal om lystige Laika. Og sannelig har han rett... For alle spådommer er brakt til skamme, vår Jack Russell har vokst seg stor og forstandig og viser ingen tegn til å glefse etter små barn og innpåslitne katter. Dager og kvelder tilbringes helst på mykt underlag mens hun drømmer om fallende kjøttboller og andre lekkerier.

Men selvsagt, om vi er aldri så fornøyd med den firbente så stikker det jo litt i hjertet når man ser andres hunder gå fint, sitte ned og gi labb eller rulle rundt. Vår kan til nød sitte ned, men ligger noe tilbake når det gjelder mer avansert dressur. Sånn sett hadde det nok vært på tide med et aldri så lite dressurkurs igjen, nå som hun er voksen og kanskje mer mottagelig for innspill om god oppførsel.

Det kurset vi hadde med henne da hun var en liten valp var ingen suksess, det trodde den lystige var mer å regne som en lekeplass hvor andre hunder skulle beundre henne...

Høstferie

Mens Høvdingen er på jobb styrer og stuller vi andre hjemme. Fruen syr noen sting i ny og ne, de søte små pusler med sitt og forstyrrer mor som blir stadig mer amper over at det aldri er mulig å få arbeidsro. Når man således er farlig nær bristepunktet er det to muligheter;
a. eksplodere, sette på en film som de forhåpentligvis blir enige om og jobbe videre med nattsvart samvittighet
eller
b. puste dypt inn, pakke bort sysaker og innta kjøkkenet med påklistret smil og muffins på menyen. Og det fine er at etterhvert som alle roer seg, blir smilet stadig mindre påklistret.

Så får man heller legge inn en arbeidsøkt i kveld og være takknemlig over at høstferien er plassert etter høstkonfirmasjoner og at vi i denne regntiden ikke har en eneste potet som skal høstes.

Tanker om tall og år

Queenie har besøk av venninne som er et år yngre. Dette havet av alder og erfaring som skiller mellom syv og åtte år er selvsagt kilde til en og annen meningsutveksling, og mor trår til som fredsmekler.
Man velger å vinkle det på en ny måte, nemlig ved å fokusere på at det tross alt er et år mellom oss mammaer også.
Det viser seg å være et dårlig argument, og Queenie parerer raskt;
Hallo, sånn tallmessig så er forskjellen mindre mellom 39 og 40. Det er bare det at førti høres skikkelig mye verre ut!
Og takk for den...
Unødvendig å tilføye at oppfølgeren, som sikkert var trøstende ment, ikke falt i god jord, det er ikke det at du ser så gammel ut, jeg bare vet det likevel.

Hvem er du?

Noen ganger presenterer Fruen seg ganske enkelt som sydame. Om da rullegardinene går ned hos enkelte som mener den slags yrkesvalg er for de sløveste kniver i skuffen og nye landskvinner, det får så være. Bevares vel, det er ikke alle yrker man selv kunne tenkt seg heller!
Andre ganger passer det seg å være bunadtilvirker, eller medlem i prøvenemnda, eller kurslærer.
Noe sjeldnere trekker man frem buntmakerutdannelsen ved første møte, det finnes tross alt enkelte mennesker som ikke er jublende positive til bruk av pels.
Mor, kjæreste, kone og yngstedatter kan man også titulere seg, viktige felt av livet dette også.

Men hvem forteller man hva, og hvor fort? Noen ganger, når man skal fortelle raskt om seg selv, da gjør Fruen akkurat det. Hun forteller raskt om seg selv og det man tror er relevant. Og så sitter man der som en trestokk etterpå, og hører person etter person renne over av spennende saker de har gjort, og man selv føler seg som en attgløyme fra Barndommens dal.

For noen uker siden stod man ringside på en fotballkamp og kom naturlig nok i snakk om neste cup og hvem som kan stille som heiagjeng. I den anledning dukket det opp at Fruen skal holde kurs, og er opptatt hele helgen. En av de andre mødrene lurte på hva slags kurs det var, og så kom det jo fram, litt etter litt, at man kurser i bunadbrodering og -montering, samt basis sømkunnskap.
Dette var nytt for de andre, som muligens tror at Fruen
a. er en luksuskvinne som underholdes av sin mann
b. sitter hjemme og syr og syr

Åkkesom, enden på visa ble en seriøs forespørsel om å holde kurs for ungdom som vil lære å sy, en halvveis bestilling av bunad og lett fleip om at enkelte mødre også burde kurses i bruk av symaskin...
Så, kanskje burde Fruen bli litt råere på å presentere seg? Dog, uten å bli hva mor i Barndommens dal så friskt omtaler som like glad i oppmerksomhet som far din!

sorg og savn og håp

Som tidligere nevnt ( og nevnt og nevnt) skulle det egentlig vært en Storesøster til stede her i familien. Ikke Woodys og Queenies, de er akkurat riktig antall, men Fruen skulle gjerne hatt sin Storesøster tilgjengelig for søsterlige råd og vink.
Nå er jo ikke alltid livet slik vi kunne tenkt oss, og de siste femten årene har man levd et liv som fungerende enebarn, og med et savn som er en del av hverdagen. Sorgen endrer seg, den har vært vond og sår og Fruen har vært usigelig sjalu på andre som er velsignet med sprell levende søsken. Slik sorgen er nå, eller savnet, vil den sikkert være resten av livet. Det er en sårhet i dette å ønske et annet menneske tilbake i livet, en sårhet i å ikke ha noen å dele minner og opplevelser med. Og en sårhet i vissheten om at man en gang vil være eneansvarlig for de gamle i Barndommens dal når de vil trenge mer hjelp.

Samtidig som vi har levd med savnet og sorgen har vi også brukt mye tid på dette med å ha sin tilmålte tid på jorden og å fylle denne tiden med noe verdifullt. Dette har vært en trøst, men det har også vært vanskelig, for hvem kan forstå, eller vil forstå, at en som er snill og god og pliktoppfyllende skal måtte avspises med fattige 27 år mens andre får leve i nær sagt det uendelige? Og Fruen tenker, hvem hadde jeg vært om Storesøster var i live?

Kanskje har dette å stå midt i en så altoppslukende sorg samtidig som alt formelt skal ordnes i to land ha hatt en innvirkning på eget liv og modenhet? For når sant skal sies så var man vel aldri så lite egoistisk i ungdommen og vant til å tenke på seg selv. Kanskje ble man et bedre menneske av å miste Storesøster?
Og hvem vet, hvis vi skal møtes igjen, kanskje er hun bittelitt stolt av hva lillesøster har fått ut av livet sitt? man kan jo håpe...

Etterlysning!

Vi venter og lengter, og lengter og venter. Nå må da snart neste Harry Potterfilm komme på kino?

Glad i håndarbeid

Brodert av en ung Frøken Storlien. En av klassens dårligste i håndarbeid men med en ukuelig optimisme og vilje til å lære broderisting. 

Så, om vi hadde brukt litt mer tid på engelsk broderi og litt mindre tid på staver og luftmasker hadde kanskje ikke karakteren i håndarbeid trukket ned i en ellers god karakterbok og veilederen på ungdomsskolen hadde kanskje ikke blitt så dypt rystet over at man i det hele tatt vurderte en sømutdannelse...

Flink i håndarbeid?

- jeg hatet håndarbeidstimene
- lærerinnen gjorde narr av meg
- mor strikket ferdig sokkene mine og la opp skjørtet
- da jeg gikk ut skolen tenkte jeg at jeg aldri mer skulle sy et sting

Disse og lignende utsagn har Fruen hørt mange ganger. Dame etter dame forteller om traumatiske møter med håndarbeidsopplæring, kjedelige materialer, spydige lærerinner og deretter manglende glede over å utføre håndarbeid. Men, det tankevekkende er at disse utsagnene ikke bare kommer mens vi står halvvåte og heier på barnas fotballag, står i kassekø eller sitter på kafe. Disse utsagnene kommer også fra godt voksne damer som går på kurs. De broderer de vakreste bunader, monterer bunad til barn og barnebarn, eller de syr om sine egne bunader. For stikk i strid med hva de lovet seg selv da de var unge og forlot folkeskolen så har de i voksen alder funnet en glede i dette med å lage noe selv. På et eller annet tidspunkt skjønte de at en dårlig opplevelse i skolen, eller en mindre pedagogisk lærer ikke var ensbetydende med et liv fylt av ferdigsydde klær.

Derfor revudererer Fruen for tiden sitt relativt negative syn på dagens håndarbeidtimer i grunnskolen. For selv om den oppvoksende generasjon ikke lærer hælfelling, rynkehode med belegg eller gleden ved skråtråkling, lærer de noe mange av våre eldre ikke lærte - de lærer glede. Glede ved å lage noe. Og om det blir skakt og skjevt så blir produktet i hvertfall ikke hengt opp på tavlen til allmenn forlystelse...

Det viktige Fruen lærer av disse damene, er viljen til å stå på. Hvis man er motivert nok til å lære noe, mestre noe, da får man det til. Og om viljen er til stede kommer tålmodigheten av seg selv. Gleden i å se et broderi vokse, og gradvis bli enda penere, er en så stor motivasjon at en og annen knute på tråden ikke blir et uoverstigelig hinder, men en spore til ekstra innsats.

Det er ikke alltid det vi likte best på skolen vi ender opp med å arbeide med, og kanskje skulle vi alle være flinkere til å prøve ut om det vi faktisk ikke var mer enn måtelig flinke til kanskje har blitt litt lettere når årene har gått og motivasjonen har endret seg?

Symaskinen - venn eller fiende

 Har du en symaskin som du ikke bruker særlig ofte? En symaskin som knurrer når du slår den på, lager knute på tråden og spiser opp stoffet du skal sy fine puter og plagg av?

Synes du det er på tide å vise denne elendige maskina hvem som egentlig bestemmer? 

Isåfall kan det kanskje være en ide å gå på kurs?

Helgen 15. til 17.oktober arrangerer Sogn Husflidslag kurset "bli venn med symaskinen". Her gjennomgår man pleie og vedlikehold av symaskiner, syr et enkelt plagg og har muligheten til å plukke opp et og annet tips som øker sygleden. 

For mer informasjon, les her, eller send kontakt kurslæreren, fru Storlien.

Høstlig håndarbeid

Sommerens pliktstrikk er vel overstått, og Queenie farter rundt i Mariustunika. Man er derfor i gang med noe så uhørt som et strikkeri til seg selv, en liten jakke av det hvite garnet på bildet.
Med ujevne mellomrom drar Fruen og en venninne til København på garntur, og siden det nå er omtrent halvannet år siden sist er det på tide å jobbe seg gjennom garnet som da ble innkjøpt! Det kunne jo hende sjansen byr seg til en ny garntur om ikke så altfor lenge.