Sweet fifteen

Fruen øver seg på positiv tenkning. Det tar tid. Man er i utgangspunktet en døl, og dermed skeptisk av natur, noe som medfører en viss motvilje mot altfor blide mennesker(gudene vet hva de er ute etter) og en naturlig katastrofevinkling i uventede situasjoner.
Dette må det endres på, dog uten å ende opp som en trallende Pollyannaklone.
Dagens øvelse er å huske alt som var bra på denne dag for femten år siden. Plan a var stort kirkebryllup med påfølgende fest i Barndommens dal. God venninne skulle sy kjole, alle skulle ha det fint, livet skulle være en lek og Storesøster skulle ha kommet hjem fra USA.
Isteden ble det stille og rolig vielse på Oslo tinghus, enda roligere middag på Frognerseteren, rødøyd brud og gråtkvalte gjester. Å gifte seg seks uker at Storesøster døde var ikke noen oppvisning i livsglede.

Men om vi ser bort fra den delen, så kan fokus settes på:
- kjolen som en snill sjef kom med dagen før. Den satt som et skudd.
- blomstene tante kom med om morgenen. De skulle stått på bordet, men viste seg å være en perfekt brudebukett
- forloveren som nesten kom for sent, med flatt hår etter å ha blitt transportert på motorsykkel
- han som viet oss og lignet på den lille, snille ulven
- fine ord fra den andre forloveren, som kan glimte til med de mest fantastiske lovord når man minst venter det
- og aller mest; det å være gift.

 For oss var det viktig og riktig å gifte oss åkkesom. Og sett i ettertid føyde alle disse små detaljene seg sammen til en fin dag, akkurat en slik dag Fruen liker; litt spontan, uten stålkontroll på detaljer og med et godt utgangspunkt for resten av livet. Og slik har vi vel fortsatt å ha det, de store linjene planlegges og så lar vi veien bli til mens vi går.

Man kan sutre og klage over hvordan saker og ting burde vært, kunne vært og skulle vært. Men livet blir hva vi gjør det til, og heldigvis sluttet Høvdingen med sin irriterende vane med å vri og snurre og dra i gifteringen allerede etter en uke...

The fabulous four

Om man skulle misunne de søte små noe, så er det lykken og luksusen i å ha to sett med besteforeldre. To sett som på hver sin kant stiller opp, passer barn, forteller fra fjern og nær fortid, går på tur og har et hav av tid. For Fruen var det, da Woody meldte sin ankomst, vanskelig å forestille seg hvordan dette ville bli. Selv vokste man opp uten å ha møtt bestefedrene som begge døde før man ble født, en mormor man bare har vage minner om og en bestemor som liksom alltid var gammel. Tanken på at de søte små skulle kunne sendes hit eller dit var uvant, fjernt fra egen oppvekst.

I sommer har vi måttet snakke med de søte små om dette at det å ha besteforeldre ikke er noen selvfølge. Det finnes sykdom man ikke blir frisk av, og kanskje har vi ikke like lang tid sammen med alle de fire fine. Det dukker opp spørsmål under slike samtaler, spørsmål som kan være både såre, morsomme og tankevekkende. Hos oss har det også vært viktig å snakke om at besteforeldre har flere roller i en familie; de er ektefeller, foreldre og svigerforeldre. Derfor er det ikke alltid lett å svare fint og nøytralt når de spør, og noen ganger trenger vi også litt tid til å tenke før vi svarer. Ikke fordi vi ikke vil svare, men fordi dette er mennesker vi også er glade i og bekymrer oss for. 

Woody sa det så fint i sommer Vi er heldige som har sånne fine besteforeldre.

Og Fruen kjenner med hele seg at jammen er de heldige, ikke bare fordi de har disse menneskene i livet sitt, men også fordi de er store nok til å glede seg over dem.

When a man is tired of London

he is tired of life. Ja det påstod i hvertfall engelsklæreren på gymnaset i Barndommens dal. For å unngå å havne i kategorien av blaserte, livsleie ektepar på 40+ har vi derfor snakket om en aldri så liten tur hit i løpet av høsten.

En ting er sikkert; denne gangen skal situasjonen på bildet over unngås...neste gang man friskt og freidig googler london+yarn+knitting skal man ta seg tid til å finlese avsnitt om variable åpningstider også... Og med fare for å gjenta seg selv( men på den annen side - hvem av dere husker et år tilbake i tid, eller hvem av dere var i det hele tatt her for et år siden) Tips om London mottas med takk. Markeder, garn- og stoffbutikker, outlets?

En lystig hilsen

Jeg heter Laika og jeg er snill

men da jeg var valp var jeg veldig vill

Jeg ligger på rygg

når jeg føler meg trygg

Jeg vifter med beina og føler meg fin

og ingen får ta plassen min

De søte små kan klappe og kose

men går de tur med hundepose?

Nei, da nekter de plent og Fruen blir sur

mens jeg ligger trygt inni mitt bur

Nå har jeg snart bursdag for tredje gang

da vil jeg ha kake og vakker sang

Og om du lurer på hva jeg er,

en Jack Russell med kosebegjær!

(Nå regner det ute og jeg må på do,

den kombinasjonen er ikke no' go!)

Gleden i de enkle gleder

Hytta i Barndommens dal er av den enkle sorten. Vi har innlagt vann om sommeren, og fjelltemperert dusj i samme periode. Om vinteren hentes det vann i elv, og belysning består av stearinlys, parafinlamper og lommelykt( så sant ikke de søte små bruker opp batteriene). Vi fyrer i vedovn, og hvis vi fyrer til vi sitter igjen i undertøy kan vi endatil bake boller i samme vedovn.

Dette er lykken, selv om vi på dårlige dager trekker på oss støvler og fleece for å komme på do. 

De søte små murrer innimellom over mangel på bredbånd, ordentlig do og tv. Men etter en dag eller to med spikking, bål og nyheter fra den gamle Kurer-radioen roer de seg og lar livet gå sin gang.

Spørsmålene hva skal vi gjøre nå, hva skal vi i dag, dukker sjelden opp og om det skulle skje, kan de lett aktiviseres med en bunke spiker, en fisketur eller høytlesning. 

Tidvis ønsker de å ha med venner til dette paradiset, men Fruen kjenner at hun kvier seg litt. De fleste er vant til en helt annet komfort når de ferierer, det snakkes om antall stjerner på hotell, hytter i millionklassen, badstuer og steamdusjer. Nå er det ikke slik at man skammer seg over hytta, den er aldeles passe...Men tenk om det skulle komme en liten venn på besøk, en liten venn som skulle synes at dette er en nitrist koie langt fra alt som moro er? Fruen svetter ved tanken på hva de søte små vil synes om hytta da?

Det blir nesten som en gang man stilte som sjåfør i Woodys klasse. De eplekjekke i baksetet var glassklare på at deres foreldre hadde mye nyere biler, med mange flere finesser enn den Fruen transporterte dem i. Til slutt ble man lei, snudde seg og bjeffet:

Men de er jo ikke her nå? Jeg har halvgammel bil, men jeg kan kjøre dere på tur.

Det ble stillle i baksetet... Men hva er det viktigste, fin bil, hytte med bedre standard enn et middels norsk hjem og jobb 20 timer i døgnet? Eller kan det være vel så bra å moderere forbruket og ha tid til å nyte det man har? 

Og selvsagt er vi voksne sikkert enige om svaret. Problemene dukker derimot opp når de søte små skal finne sitt verdisyn, og da gjerne godt hjulpet av små venner...

Siestaen er snart over

Siesta er en fin oppfinnelse. Særlig hvis man er oppmerksom på fenomenet og husker å skaffe leiebilen rett før den daglige hvilepausen på flere timer inntreffer...
Dette har på mange måter vært en siestasommer, med mange og lange pauser fra hverdagen. Nå merker Fruen at det skal bli godt å komme i gang igjen, og med et skoleklart barn og et ikke-fullt-så-skoleklart barn bør høsten bli full av hyggelige oppgaver og utfordringer.
Så får man heller bruke høstens korte siestaer til å drømme om de lange, solfylte pausene vi hadde i sommer, planlegge noen nye pustehull i hverdagen og nyte livet og alt det har å by på.

Og bildet er fra Pamplona, for når oksene har galoppert forbi senker stillheten seg i gatene.

de små ting

En kollega av far sa en gang at når de hadde vært på jobb en dag hadde han selv bare sett fjell, stein og rein, mens far hadde sett både den ene og den andre blomsten. Far selv syntes ikke dette var noe å ta på vei for, han mente at det å se seg om var en viktig del av livet. 

Det er viktig å ikke alltid ha fokus på de store linjene og helheten, men å se seg om og tenke over hvor man er i livet. Kanskje er det slik at selv om man står midt i en steinørken vokser det små rosa blomster mellom steinene, eller steinene er dekket av lysende grønngul lav. 

Det ble ikke de råeste fjellturene på oss i år. Men en ting er sikkert; 2000-metrene er der neste sommer også, men det er ikke sikkert at akkurat denne tua med fjellblomster er akkurat her neste år.

I sneglefart

Woody kunne tenke seg å bli kokk. Dette tar han såpass alvorlig at han er villig til å smake på både det ene og det andre. Vi har derfor feiret bursdag med hvalbiff på menyen, han har ved flere anledninger kommet hjem med mengder av jordskokk, og kokebøker endevendes med større engasjement enn skolebøkene. I San Sebastian oppdaget han til sin store glede at man kunne kjøpe kremmerhus med nykokte snegler på havnen. Vi syntes to euro var vel anvendte penger, og lot gutten pirke i seg delikatessene. Han gjorde som Fruen sa; lukket øynene i det sneglen slapp taket og svuppet ut av huset sitt, og så gikk de ned på høykant. Men, man mistenker at sitron-sorbeten etterpå var like god, minst...

Dagens bad

Før kastet man seg friskt ut i diverse fjellvann, svømte fire tak og krafset seg på land igjen. Nå som man har blitt mer vant til badetemperaturer på over 15 grader nøyer man seg med å kaste pinner i vannet, se andre svømme fire tak og deretter krafse seg på land.

Det må dog sies; selv har man aldri hatt den morbide gleden av å riste av seg alt kaldt vann på nærmeste pårørende. Det synes vi lystige Laika burde slutte med. 

pssst: Bildet er tatt kort tid etter at dyret sjokkerte både oss og seg selv ved å stupe inn i en busk og ta livet av et lemen. Hun har endevendt enhver tilgjengelige busk etter denne suksessen.

m-m-m-marshmallows

Jordbær og champagne er sikkert vel og bra. Selv er man en jordnær pike fra dalen som nyser av champagnebobler, og helst spiser jordbærene rett fra åkeren. Men plasser Fruen ved et nesten nedbrent bål, i godt selskap, med skakke og hjemmespikkede grillspyd og en pose übersyntetiske marshmallows så er hun i harmoni med seg selv. 

Om man i tillegg har diverse myggavstøtende remedier i nærheten, dårlig mobildekning og en sovende hund, da er lykken fullkommen!

Og solen går sin gang

Soloppganger er definitivt ikke Fruens sterke side. Ved nærmere ettertanke har man vel knapt nok observert en soloppgang siden Woody var en søvnløs liten godsak på under året. Men når man ferierer i spansk leilighet uten air condition kan de merkeligste hendelser oppstå. Vi var to familier på tur, syv mennesker i en leilighet. Soverom var avklart på forhånd, et foreldrepar i hvert rom, to jenter på ett rom og Woody i ensom majestet. Fra natt en av viste det seg at varmen gjorde oss lettere søvnløse, og mens noen sov deler av natten på terrassen, kamperte andre i stuen og soverommene ble brukt litt etter forgodtbefinnende. Hver morgen våknet Fruen av de vakreste soloppganger, og hver morgen tenkte Fruen at dette burde man jo ta bilde av. Men siden man er velsignet med en sterk innsovningsrefleks ble det med tanken. Nest siste natt gikk man i eksil på pikerommet på andre siden av huset og gikk glipp av morgensol. Valget var derfor lett da man siste morgen våknet på vant plass og i fullt flomlys. Derfor sjokkerte man seg selv, og ikke minst Høvdingen, ved å tasse ut og ta bilder av soloppgang over Middelhavet, og så traske inn p kjøkkenet og settte på kaffe. man kan hvis man vil!

Looks like candy

Når man står utenfor Guggenheim-museet i Bilbao og nyter spennende arkitektur under stekende spansk sol, når man har vært inne og sett både spennende utstilling og utstilling som fikk enkelte små barn til å utbryte at Dette kunne jeg smelt sammen i garasjen, når man står der og kaster mynter i vannet for å komme tilbake, og når man lurer på hvor man skal sove neste natt, da er det fantastisk at reisefølget dulter borti deg og sier - du, de der ser aldeles ut som sukkertøy.

Da vet man at det er fint å være på tur, og når man like etter finner en hyggelig liten servering som har den uslåelige kombinasjon av frisk cava og oversiktlig lekeplass, da kan livet knappest bli bedre.

psssst. for dere bekymrede sjeler der ute, det er selvsagt ikke snakk om mer enn et meget dannet glass cava. og om dere fremdeles engster dere, de cava-drikkende var passasjerer. Vi er tross alt voksne, ansvarlige mennesker.