Og helt til slutt reiste vi til Terezin.
Byen ble brukt som konsentrasjonsleir og ghetto under andre verdenskrig og totalt ble mer enn 140000 mennesker sendt hit. Mange ble sendt videre til tilintetgjørelsesleirer, men rundt 33000 mennesker døde i Terezin. Siden mange familier bodde i ghettoen og oppholdt seg der lenge ble det etablert en del rutiner som etterlignet et normalt dagligliv. Det gjorde særlig inntrykk å se barnetegningene og se hvordan de har skildret omgivelsene de levde i og livet de drømte om å komme tilbake til. Hver tegning ble fulgt av informasjon om navn , fødselsdato og på de aller fleste dato for antatt dødsdato. Det ble noe av den samme forferdelige opplevelsen av den totale ondskapen som da vi var det norske Holocaust-senteret for noen år siden og jeg innså at ingen av oss fire ville vart mer enn et kvarter i Auschwitz. To var for gamle, to for unge, vi ville rett og slett blitt sendt rett i gasskamrene. Til da hadde jeg vel på en naiv måte tenkt at man kan bite tennene sammen, utholde det meste og det verste og komme seg gjennom. Men der, foran skjemaet med aldersinndelinger så jeg at det ikke var sånn, vi ville ikke hatt den muligheten. Slik var det også å se veggene fylt med barnetegninger, tegning etter tegning med håp, kjærlighet og minner. Tegninger som er de eneste minnene etter så ufattelig mange barn.
Det er helt umulig å forstå hvordan noen kan bestride holocaust.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar