lørdag 14. april 2018

Om bunadsøm



Jeg vil begynne med å takke for alle tilbakemeldingene jeg fikk på det forrige innlegget.
Det er et innlegg jeg har brukt mye tid på. Ikke bare å skrive det, men også å tenke på det og vurdere om temaet er noe jeg vil sette ord på. Siden jeg gjerne uttaler meg om viktigheten av å produsere bunader i Norge og unngå Kinabunader var jeg usikker på om dette ville være å bite meg selv i nesa. Jeg så for meg hylekor og motbør, og var lettet da det viste seg å ikke stemme.
Ja, noen er uenige. Noen synes jeg antydet for høy timelønn. Noen skriver varmt om hyggen og kosen. Noen fokuserer på kulturarv og gleden i å ivareta en viktig tradisjon.

Bunadsøm og lønn er et vanskelig tema å diskutere ettersom det er sterke tradisjoner for å sy hele eller deler av antrekket selv. Ingen forventer at en bestemor som syr til dattersønnen skal ta full timepris, eller at en bestefar som fingrer hosebånd til hele slekta skal se på dette som næring. Det å sy bunad er for mange hygge, kos, rekreasjon og hobby. For disse menneskene er inntjening et ikke-begrep. Imidlertid er disse tradisjonsbærerne med på å holde lønnsnivået nede. Ikke fordi de ikke tar seg betalt, men fordi de sjelden eller aldri snakker om tiden det tar. Og her er min oppfordring til dere som syr som hygge og hobby; ha et øye på tidsbruken og fortell gjerne til den glade mottaker hvor lang tid du har brukt. Det vil være med på å gi en forståelse for arbeidet som ligger bak hælfellinger, nupereller, uttrekksøm, piperynking og indresømmer.
Og forøvrig - jeg er veldig, veldig glad for alle som syr selv altså. Det er en viktig del av kulturarven og dere ivaretar en fantastisk tradisjon. Jeg ber dere bare om å være litt oppmerksomme på tidsbruken og formidle dette videre for å gi et innblikk i verdiene dere skaper. Og selvsagt, om det føles ufint og frekt å si hvor lang tid du har brukt, skriv det på en lapp eller i dagboka, nevn det en gang det passer seg. Du trenger ikke si det ved overleveringen, bare nevn det en gang. 

Du lurer kanskje på hvorfor dette er viktig? De fleste av oss er oppmerksomme på at håndarbeidsopplæringen i skolen var bedre før, og det gjør at antall mennesker som tilvirker bunaden sin selv antagelig vil synke. Hvis vi skal beholde den gode tradisjonen med bunadbruk må da flere kjøpe bunad og hvis disse kundene ikke har noen forståelse for tiden som ligger nedfelt i en bunad kan vi heller ikke forvente særlig stor betalingsvilje. Det er stor forskjell på å betale for noe du vet tar tid å fremstille og noe du tror "gud og hvermann kan svippe sammen fra godstolen ". Ok, det siste er satt litt på spissen men vi må begynne å fremsnakke tekstil kulturarv.

Så var det det med lønna. Jeg antydet industriarbeiderlønn på 248,- timen, noe som ble påpekt var i meste laget. Men hva skal man forvente å tjene? Det er vanskelig, eller rettere sagt umulig å forvente full lønn for de timene som går med til å brodere en bunad, men samtidig hvorfor skal denne tiden  skal være mindre verdt enn tiden til enkelte andre yrkesutøvere med svennebrev og år med kompetanse. Er det fordi det her utøves et tradisjonelt kvinneyrke, og noe mange fremdeles oppfatter som allmennkunnskap? Vil det snu? Vil brodering av bunad en gang i fremtiden bli så høyt verdsatt at noen kan leve av det? Og hva skal vi i såfall gjøre for å komme dit,  hva må vi gjøre for å heve håndverkets anseelse? Er det nok å vente og se, eller skal vi bare puste dypt inn, se anerkjennende på hverandre og hverandres arbeid og bli enige om at tid er penger?

Det er mange spørsmål og enda flere svar.

PS.
Noe annet som ble kommentert flere steder var behovet for kurs. Det kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.

3 kommentarer:

  1. Bevare tradisjonen er til en av de viktigste kulturelle eiendelene... du gjør det... en stor glede a se... TAKK. Klem fra meg

    SvarSlett
  2. Først vil jeg takke deg for å skrive disse innleggene og dermed sette fokus på viktige problemstillinger og utfordringer for dagens og fremtidens bunadsproduksjon. Jeg er helt enig i det du skriver. Jeg mener det er et problem at vi i dag ikke har en akseptabel lønn for de som ønsker å være bunadstilvirkere og som vil levere alle delene av en bunad. Hvorfor er vi som forbrukere ikke villige å betale det det faktisk koster å brodere f.eks. en bunadsskjorte? En kommentar jeg av og til får er - kan ikke vi bare få maskiner til å produsere broderiene?

    Jeg tror kunnskap ofte er mangelvaren i å forstå og verdsette vår egen historiske tradisjon og i å forstå både den kunnskapen bunadstilvirkerne har, men også hvor viktig det er at vi bruker tid og ressurser på å forvalte den videre til fremtidige generasjoner. En ting er selve produktet, altså bunaden, men hva med selve prosessen, det å produsere den, det å gjenskape og ta vare på gamle teknikker, sikre at bunaden er i tråd med den historiske konteksten, tradisjoner, osv. ?

    Hvis vi ikke er villig til å bruke tid på prosessen det tar å ta vare på og produsere bunadene våre, vil kunnskapen gå tapt, og vi mister viktige deler av vår kulturarv. Jeg er helt enig at vi som syr bunad må være ambassadører og fortelle hvorfor dette er viktig og hvor mye tid vi bruker når vi broderer en bunad. Men, jeg tror også at det må noe mer enn dette - et politisk engasjement både av fagorganisasjoner men også politikerne - hvor man synliggjør viktigheten av å ta vare på kunnskapen, øker statusen til de som syr og skaper en ny bevissthet og kanskje standard for hva en bunad skal/burde koste.

    Takk igjen, for en inspirerende blogg!

    SvarSlett
  3. I dag, da alt skal dokumenteres, setter det bunadssøm litt i perspektiv når man påpeker timebruk selv med en minimal timelønn. Jeg har både sydd - og kjøpt bunader når tiden har blitt for knapp. Er bare amatør, men har sydd siden jeg gikk på realskolen. Ellers lærte vi jo en del mer i håndarbeidstimene på skolen enn det de gjør i dag. Jeg ser for meg ville protester om skolebarn i dag skulle utføre samme prosjektene som vi gjorde. Er selv oppvokst med bunad. Som liten hadde jeg en brodert bunad. Stoffet var nok rester etter mors bunad - en Grafferdrakt, og broderiene sikkert tilpasset barnestørrelse, men ikke helt lik. Siden ble det rondastakk. Gudbrandsdal festdrakt sydde mor til meg til bryllupet. Ikke hadde jeg da vett til å vite hvor mye arbeide det ligger i en slik. Nå vet jeg og tenker stakkars mor som fikk så liten tid og i tillegg skulle holde bryllup hjemme. Siden ble det ruta vest m. nikkers og rondastakk til egne barn. Den gang fikk jeg faktisk lånt mønster til vesten på Heimen og de solgte mønster til rondastakker. Siden ble det broderte bunader til konfirmasjoner. De gamle bunadene har vi tatt vare på, men de er slitt. Mors bunad ble sydd under krigen. Antagelig var det dårlig stoff, men den er stoppet og brukt av diverse gravide da det var god plass i den. Fikk råd om å sette nytt, stødig for i den, så vi får se om tiden strekker til.

    SvarSlett