onsdag 25. juli 2012

blir vi lykkelige av evig solskinn?

Amerikanere sier gjerne How do you do når de møter mennesker. Da kan man lett bli fristet til å tro at dette er et spørsmål de er oppriktig interessert i å få svar på, og man kan derfor gå i fella og faktisk fortelle nøyaktig hvordan man har det. På en grå dag kan man plutselig stå der og fortelle om hjemlengsel til gamlelandet, misnøye med livet generelt eller småting spesielt og plutselig skjønne at huhei, jeg har visst ikke knekt koden...For det de egentlig vil ( som oftest ) er å få et great, and you?

Det gjelder kanskje ikke bare amerikanere?
I tiden etter Storesøsters død, når noen spurte hvordan det gikk, følte jeg ofte at det enkleste var å mumle ok, for å slippe masse velmente råd om å se fremover, fokusere på de gode minnene, eller bare glede meg over alt som faktisk var bra i livet mitt. De færreste var klar for snørr&tårer på gata i Oslo.
Eller når du er gravid og noen spør hvordan det går ; ikke alle vil vite at du den siste måneden har hatt diaré, noe som er en ganske ugreit i kombinasjon med hemoroider. Eller at du gruer deg til fødselen fordi den første varte i dagevis og var et smertehelvete. Og når du har født, vil perifere bekjente egentlig vite at du prøvde å rømme fra fødestua?
Er det viktig å fortelle at morslykken ikke inntraff i det øyeblikket du fikk det nyfødte nurket opp på brystet og kjente det glefse til som en sugekopp?

Det er mye vi ikke vet om menneskene rundt oss, og mye vi heller ikke vil eller trenger å vite.

Fra et tregt og slarkete nett på hytta fulgte jeg halvveis med på debatten om mammablogging forrige uke, og kjente at dette skulle jeg gjerne skrive om.

For meg er bloggen og det å lese andres blogger en pause fra hverdagen. Noen ganger lærer jeg noe, noen ganger får jeg lyst til å treffe menneskene bak bloggen jeg leser, og noen ganger får jeg lyst til å klaske sammen macen og flykte skrikende ut i virkeligheten.
For noen har det usigelig rosenrødt og flott, hele tiden. Og for å være ærlig, jeg synes ikke det er spesielt fint med helhvite interiør, jeg er ikke glødende opptatt av kosthold og helse, ei heller jakter jeg rundt på nettet etter skjønnhetstips. Etter hvert har jeg fått såpass store barn at jeg ikke trenger tips om bleieavvenning eller leggerutiner ( skjønt, etter noen ukers ferie med tenåring kunne kanskje det siste vært en idé?).
Men likevel leser jeg, og lærer. Noen ganger hva jeg vil, andre ganger hva jeg ikke vil. Og noen ganger tenker jeg som så at dette angår gudskjelov ikke meg.

Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvordan noen synes de kan sette seg til doms over andres valg. Enten deres behov for å blogge om tekopper og hverdagslykke, eller om man velger en annen måte å organisere hverdagen på enn hva leseren kanskje synes ville være det riktige. Om noen ønsker å starte opp eget firma og bygge jobben rundt familielivet istedenfor omvendt, er det galt?

For meg personlig har dette med kvinnesak blitt definert som friheten til å ta egne valg. Dette har kvinner kjempet for i flere generasjoner, og vi har mye å takke våre formødre for.
Men kan vi ikke da få lov til å velge familie fremfor 8-4-jobb og blodslitet med levering og henting, kjøring og bringing?
Så lenge vi kan ta dette valget selv, eller gjennom konstruktive diskusjoner med den voksne vi deler hus og hjem med - er det bakstreversk og kvinnefiendtlig? Så lenge det er et personlig valg og ikke noe en partner påtvinger oss for å selv kunne jobbe enda mer ser jeg det som en del av livet, en del av det å ha en familie.
For egen del kom valget om å starte eget firma  som et resultat av at jeg ønsket å se de søte små mer hver dag, se Høvdingen hver dag og ikke bli grepet av panikk og svart samvittighet hver gang det skulle skje noe i barnehage/skole som grep inn i arbeidstid.

Og, det fører slettes ikke til at far i huset følger barna opp mindre enn før. Det har derimot ført til at vi, som det laget en familie er, fungerer bedre i hverdagen og at vi voksne slipper å legge halvtårsplaner for hvem som skal hva til enhver tid.

Kanskje kunne jeg skrevet om de månedene det er relativt bunnskrapt på kontoen, eller dagene der altfor mye skjer samtidig. Jeg kunne skrevet mer om irritasjonen når alle tror at den som jobber hjemme har et hav av kaffetid. Spørsmålet er bare ; blir jeg et bedre og helere menneske av å brette ut alt, til enhver tid?
Hvor viktig er det å vite at vaskerommet tidvis flyter over av umake sokker, at enkelte i huset bruker altfor mye tid på facebook eller at bikkja stikker av hver gang sjansen byr seg?
For meg kan det å lese  blogger sammenlignes med å lese et blad. Noe er dypt, noe er svada, noe kunne vært mer utfyllende og noe gir en opplevelse av gjenkjennelighet. Vil jeg derimot lese en biografi velger jeg en bok.

Og så tenker jeg, at dette ihvertfall har livet lært meg:

Vi har alle vårt, vi har noe vi ikke ønsker å dele. Vi har alle sider vi ønsker å fokusere mer på enn andre sider. Det gjentar seg i hverdagen, i julekort, på facebook og på bloggene våre.


18 kommentarer:

  1. Vi har alle vårt ja. Det lønner seg nok å huske på at uansett hva folk blogger om, så er det utvalgte biter av en virkelighet vi får servert. Noen pene biter og noen ikke så pene biter, men fortsatt ikke nok til at vi kan dømme eller vite så veldig mye om hvordan bloggeren og livet til denne egentlig er.

    Og ja - blogger er ofte mer glansbilder enn elendighetsbeskrivelser, og det er vel kanskje nettopp fordi mange blogger litt for å underholde, litt for å dele og litt for å lære, og mange andre grunner.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes det er greit å lese litt om "medaljens bakside " også, det gir mer substans. Men det avhenger jo av hvordan det beskrives, og hva formålet er. Selv om jeg er dårlig på å kommentere hos deg synes jeg du mestrer balansegangen godt - du gir et innblikk i en sykdom jeg kjenner lite til, men uten å gå på bekostning av hva du selv er ( antar jeg ) komfortabel med at andre vet.

      Slett
  2. Veldig bra.

    Jeg skal leve med at noen blogger har et innhold som ikke passer meg. Desto mer har jeg lært av andre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig! Det er som med tven, det finnes en avknapp.

      Slett
  3. Bra skrevet!

    Noen ganger får jeg lyst til å "svartmale" litt - som en motvekt til alt det "perfekte og lykkelige". :-) Men ender med å holde ting og tanker for meg selv. Tror det er sånne amerikanske tilstander her i Norge også - folk takler ikke å høre noen fortelle at de kanskje ikke har det så bra akkurat nå.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Jeg svartmaler litt noen ganger, men da er jeg ,underlig nok, ofte blidere enn når jeg maler med pastell. Det er som når jeg er på hytta og synes livet er aldeles strålende - jo bedre jeg har det jo mer lurvete kan jeg se ut.

      Slett
  4. Kult, fru Storlien!

    SvarSlett
  5. Veldig bra skrevet!
    Og jeg sliter med å svare "ok" på How do you do, he he. Alle svensker jeg kjenner spør også om det.....på svensk vanligvis.... Cut the crap og kom til saken for jeg gidder ikke bruke tida mi på sånt tøv. Annet tøv og fjas kan jeg bruke tida og bloggen min til. Og da velger jeg selv om jeg skal vise tekoppen eller aldersvorta mi. Det siste synes jeg er mest spennende.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes også aldersvorter er morsommere enn tekopper! Vel å merke dine aldersvorter, ikke mine.

      Slett
  6. Kanskje det beste innlegget jeg har lest etter denne debatten. Du skriver kjempebra, hvorfor har jeg ikke vært inne hos deg før?? Er du på Instagram forresten?

    SvarSlett
    Svar
    1. Oh, takk! Det var utrolig hyggelig! Og du er hjertelig velkommen tilbake:-) Jeg er ikke på Instagram, det holder med facebook, twitter og blogg. Tror jeg, i sedvanlig stil sprekker jeg vel etterhvert og havner på Instagram et halvt år etter resten av verden...

      Slett
  7. Superbra, akkurat slik er det!

    SvarSlett
  8. Det jeg ikke forstår, er hvor idéen om at dette handler om å sette seg til doms over andre kommer fra. For meg ermamnabloggingen en veldig interessant trend som jeg funderer mye på. Hva er det uttrykk for, har det evt noen konsekvenser? Det må være mulig å ta opp slike spørsmål uten å anklages for å kritisere.
    Jeg har mye på hjertet om akkurat dette og såvidt jeg vet kommer en tekst om temaet fra min penn på aftenposten.no på mandag. Så jeg får gi meg her i denne omgang - nå er det jeg som er på dårlig nettlinje :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg oppfatter kronikken fra maddam som fordømmende i forhold til de som mammablogger, og det synes jeg er en uting. Jeg er enig i at det skal være lov å kritisere, men jeg synes de kom skakt ut. Kanskje kunne de funnet andre eksempler, jeg synes ikke de bloggene de nevnte er av de som er mest opptatt av å fremstille morsrollen som en lystseilas.
      Da jeg var gravid ble vi anbefalt en imformativ film om svangerskap og fødsel. hadde jeg trodd på den rosenrøde versjonen jeg ble servert der ville jeg helt klart gått på en smell av episke dimensjoner. Det handler selvsagt om hva formidleren ønsker å oppnå, men vel så mye om hva vi selv bør klare å ta til oss. Jeg gleder meg til å lese innlegget ditt, selv om jeg da er på slarkete nett igjen.

      Slett
  9. Eksemplene var veldig dårlige ja, helt enig der. Og budskapet var også noe forvirrende. I grunnen rart at en såpass dårlig kronikk kan skape så mye rabalder.
    God helg, frua! :-)

    SvarSlett
  10. Enig! kjempebra skrevet....
    sommerhilsen ifra Bente

    SvarSlett