lørdag 11. februar 2012

Kunder = kos?



Terrier? Sa kunden og så begeistret på Laika som logret med den ene enden og bjeffet med den andre.
Vi hadde terrier hjemme da jeg var barn. Finnes ikke bedre vakthund. Sa kunden og klappet den potensielle vakthunden på hodet.
Og bums, der lå bikkja på rygg og sprellet innbydende.

Det er ikke alltid lett å drive business hjemme og ha kunder innenfor dørene samtidig som man har en hund som bjeffer høyt og skjærende, som hopper og spretter og logrer ( og er hellig overbevist om at alle besøkende er her for å elske henne). Fruen har ikke tall på de gangene hun har stått med en bunad over den ene armen og bikkja under den andre armen mens kunden kler av sko og jakke.
Uvisst er det også hvor mange ganger den lystige har blitt føyset ut av systua, der hun vet hun ikke får være, for å unngå store ulykker i kombinasjonen hoppende hund&broderte stakker.
Noen ganger kommer hun tilbake, og ved gud, den hunden kan smile mer innbydende enn en transelger på Karl Johan. Noen ganger legger hun seg på rygg foran kunden og selger seg selv inn som snill, mild og glad for å være til. At hun samtidig selger inn Fruen som et hjerteløst monster tar hun ikke hensyn til...
Og man koster vekk den lystige, lukker døra rett foran en liten snute og smiler unnskyldende. For hunden vår er jo såååå snill, bare bittelitt intens.
Og så tenker man, med et stikk av dårlig samvittighet, at det er jo ikke alle som synes det er så veldig stas med hunder. Noen synes faktisk hunder, store som små, er skumle beist som burde tilbrakt livet i bånd eller bur. Storesøster likte ikke hunder, hun gikk gjerne omveier for å slippe å møte løse elementer. Mor i Barndommens dal er heller ikke mer enn måtelig begeistret for våre firbente venner, til tross for at hun i mange, mange år delte hus med gjeterhunder.
Hvordan ville de to reagert om de kom hjem til en sydame og ble møtt av en syv kilos kruttlapp...

Heldigvis har det gått bra hittil. Ingen har snudd i døra ved synet av den lystige, og ingen har hittil bedt om at hun stenges inne i buret og forblir der. Men en dag skjer det nok. Inntil den tid blir hun holdt, men hun får hilse og hun tror fremdeles at kunder = kos.

7 kommentarer:

  1. Haha! Kattejenta vår veier også sju kilo og er såååå snill, bare bittelitt intens. ;) Både slitsomt og koselig med disse dyra, heldigvis mest koselig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå er det mest kos, men den valpetiden med Laika vil jeg aldri gjenta. Altfor mye tenner og støy.

      Slett
  2. Kjenner meg igjen her altså! Her er lilleprinsen ikke særlig skummel (har i allefall tilgode å møte noen som SIER HØYT at de er redd den lille propellen på 3,5 kg), men han kan være litt plagsom, når han helst vil kose på bebisene som skal fotograferes, eller sitte i fanget på mammaen som egentlig skal passe på og følge med. Ei heller står han særlig høyt i kurs når han lurer seg med på "blinkskuddet", og ryker stort sett fort inn i buret sitt, der han får være til jobben er gjort og kunden er ute av døra igjen. Men han er nå veldig søt, og familiens lille godklump. Silkepølsa kaller jeg ham bare, nå etter at jeg klipte han helt kort. Er helt silkete å ta på. Hærlig!

    Fortryllende fin helg til deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, har du også en som tror han er familiens lille godgutt, og den som har monopol på ås sitte på fang? Her er også bur kjekt, noen ganger er det det eneste stedet for en lykkelig hund

      Slett
  3. Jeg liker ikke små, viltre, hoppende bikkjer, så greit å være obs overfor kunder. Jeg kan ikke forklare det, men jeg blir veldig urolig og usikker med sånne hunder. Beklager, de kan være så snille de bare vil, he he. Det skyldes sikkert en traumatisk opplevelse i barndommen, tror du ikke?

    SvarSlett
  4. Han er søt da. Men jeg må innrømme at jeg er som Elisabeth. Får litt hetta av hunder. Særlig de små egentlig. Kan ikke forklare det. Sikkert fordi jeg er kattemenneske. :-)

    SvarSlett
  5. Elisabeth og Liv-Inger: Siden jeg er oppvokst med søster og mor som ikke liker/likte hunder er jeg vant til å ta unna, holde og dempe bikkje. Jeg lar heller aldri Laika hoppe opp på barn, selv om vi synes Laika er liten er hun uforholdsmessig mye større sammen med småbarn.

    SvarSlett