tirsdag 11. mai 2010

Hva skal man hete?

Da Fruens mor i sin ungdom giftet seg og flyttet til Barndommens dal, tok hun som vanlig var på den tiden, fars etternavn. I førti-årsgave til seg selv tok hun sitt eget navn tilbake. Dette medførte intet tap av anseelse for far, som følte seg akkurat like gift som før og som heller ikke så dette som et personlig nederlag. Kanskje var navnebyttet med på å gjøre Fruen svært bestemt på å beholde eget navn da hun for en del år siden giftet seg, dette og vissheten om at enkelte etternavn overhodet ikke passer sammen.
Man har venninner som har skiftet etternavn, venninner som har beholdt sitt eget som mellomnavn og venninner som i likhet med Fruen ikke har noen navnelikhet med sin ektefelle. Nå leser Fruen til sin store overraskelse at dette visstnok skal gi utslag både på lønn og karriere, og at de som skifter navn sakker bakut i forhold til de som ikke skifter. Interessant lesning tenker Fruen, hva er det med oss kvinner? Skal ikke utdannelse, kvalifikasjoner og andre relevante egenskaper ha noe å si? 
Og så lurer man jo på, i sitt stille sinn, neste gang man skulle finne på å søke en jobb; kunne det være en ide å legge inn i søknaden at man ikke har skiftet etternavn? Eller kommer dette ved lønnsforhandlinger? Og hvorfor i all verden har man selv aldri blitt spurt om dette? Merkelig...
Hva Woody og Queenie vil velge av navn, hvis de en gang i tiden gifter seg, bestemmer de selv. Nå har de Høvdingens navn, om de fortsetter med det, bytter til Fruens, tar ektefellens navn eller hva de gjør får være det samme bare de beholder seg selv. For selv om navn er en del av identiteten vår, kan navn i likhet med identitet endre seg, uten at vi av den grunn blir dummere, mer naive eller på andre måter bakstreverske.

9 kommentarer:

  1. Jeg foreslår et navneskifte som virkelig vil få frem våre kvaliteter - til Arne, Ole, Petter osv. Det regner jeg med at vil gjøre susen når CV'n skal leses ;)

    SvarSlett
  2. Men uansett om du velger Olsen, Hansen eller Storlien, så sørg for all del for å ikke velge et fornavn som Mohammed eller Samhed. For da kommer du ikke en gang så langt som til jobbintervju.
    ... uansett ferdigheter og glitrende CV.

    SvarSlett
  3. Er dette sant, så er det da et merkelig fenomen? I vår famile har vi forskjellige etternavn. I det minste blir det da litt spenstige innslag på postkassa!

    SvarSlett
  4. Jeg har valgt det samme som deg; jeg har mitt eget, resten har husbondens etternavn. Som forøvrig er et veldig sjeldent navn, bare et par håndfuller heter det samme i Norge.

    Mitt etternavn, derimot, er det mange som har. Likevel skiftet jeg ikke. For i navnet ligger identiteten min, "jeg-et" mitt som jeg har brukt nesten førti år på å forme til den jeg er i dag. Det føltes veldig unaturlig for meg å bytte navn da vi giftet oss for to år siden.

    Men jeg har hatt andre faser i tenkeboksen. Så hvis treigosten hadde spurt på et tidligere tidspunkt, er det ikke godt å si hva som hadde vært utfallet ;-)

    Sånne rare konstellasjoner av to etternavn som overhode ikke klinger sammen skal jeg ikke begynne å mase om her. Skal prøve å være litt taktfull for en gangs skyld ...

    SvarSlett
  5. Mokki: ja, det kunne ført til noen interessante spørsmål:)
    Gunnhild: Huff nei, det er en mye viktigere diskusjon enn denne som er avledet av svensk tulleforskning.
    HH: Svensker forsker på mye rart!
    Synline:Det er mange interessante navnekombinasjoner. det kan virke som om det viktigeste for enkelte er å ikke gi seg, og at alt skal være med. Fyse og huttetu sier jeg da.

    SvarSlett
  6. Jeg er enig så enig med Synline. Dersom jeg skulle gifte meg ville det være uaktuelt å skifte etternavn bare pga. av et giftemål. Uansett så spennende etternavn de måtte ha. Etternavnet mitt er jo meg og jeg forbinder det sterkt med min identitet. jeg har et par venninner som (overraskende på meg) skiftet til mannens etternavn. Riktignok hadde de -sen navn. Men det var jo de "nye" etternavnene også.

    Men folk får jo velge etter hva som føles riktig for dem.

    Interessant innlegg fru Storlien:-)

    SvarSlett
  7. Vi bytta begge tonår vi gifta oss.

    Jeg tok hans etternavn og han mitt mellomnavn. Siden jeg hadde et ganske vanlig -sen navn og hans etternavn er beskytta og mellomnavnet mitt er det samme, ble vi to ganske unike navnmessig sett.

    Men jeg skjønner absolutt hvorfor noen vil beholde etternavnet sitt når de gifter seg. For meg lå identiteten mer i mellomnavnet enn i sen-navnet.

    SvarSlett
  8. Vi har valt same modell: Eg har mitt namn, han og barna hadde hans namn. Men fjortenåringen var ikkje meir enn fire då ho sa ho ville ha mitt namn. Eg fortalte henne at det måtte ho snakke med pappaen sin om, og at det kunne ordnast når ho vart tolv. Den dagen ho var tolv hadde ho printa ut skjema, fylt det ut og ba oss om underskriftene... Så no har ho og eg same namn, og elleveåringen og pappaen har hans namn.

    SvarSlett
  9. Eirin: navn er viktig. For meg er min identitet knyttet til barndommens dal og slekta der, ikke min manns familie. Så, navneskifte ville aldri skjedd.
    Anonym: Dere må ha giftet dere etter oss, 1995, for da kunne man ikke overføre mellomnavn. Det undersøkte vi, siden det kunne vært en løsning.
    AltGodt: haha, det er noe slikt jeg har sett for meg:)

    SvarSlett