dagens jubilant

Høsten 2001 reiste Woody og fruen til barndommens dal for å feire morfars 75-årsdag. Om vi ikke brakte gull, røkelse og myrra så hadde man fine gaver og gode nyheter. Barnebarn nummer to var underveis, og termin var rundt omkring 17.mai. Ettersom Woody trengte litt ekstra modning før han kom ut, antydet mormor raskt at da kunne vel jenta komme på hennes 60-årsdag. Fruen var klinkende klar på det punktet; Når man går 11 dager over termin med førstefødte, er det helt uaktuelt å gå enda lenger over termin med nummer to. Morfar var mest spent på om vi fikk samme jordmor som sist. Hun var fra barndommens dal, og jordmormor hadde gått i klasse med morfar. Sånn liker vi! Haha, er du helt teit eller sa fruen da. Vet du hvor stort sykehuset er eller?
Det lønner seg ikke å være eplekjekk, kjepphøy eller påståelig. Termin ble passert, 6o-årsdag ble passert og fruen måtte bare innse at det nok ikke ble noen maiblomst likevel. Woody ble lagt som vanlig denne siste maikvelden i 2002, fruen beundret naboens kaniner og så skjønte man vel etterhvert at det var håp om at ungen kom ut før den nådde skolealder. Woody ble levert til nabo, og da halvannen time gjenstod av mai ankom vi sykehuset. Fruen var ikke i humør. Juleglede og maiblomst ja , juleglede og juni..., nei.
Queenie kom slentrende da det var femten minutter igjen av mai, og oppførte seg som om dette var fullstendig etter planen. Vi burde ha skjønt allerede da at vi fikk en fullverdig drama queen inn i familien. Og ja, vi hadde samme jordmor.

Alder og nye muligheter

Det er en viss aldersforskjell på fruens foreldre, nærmere sekten år. Dette tilsier at fruens far var en godt voksen småbarnspappa, og at han nå er en tilsvarende godt voksen morfar. De søte små tenker ikke så mye over dette, de har som barn fleste en nokså unyansert oppfatning av alder.Queenie har observert at morfar har mer hud i ansiktet enn mormor, og Woody mener at morfar kan mer om fjellet fordi han har samlet informasjon i flere år.
Det de ikke tenker over er at Morfar er mer sosial, og helst vil til bygden hver dag. De lar seg villig lufte når vi er i barndommens dal, og går gjerne på kafé med morfar og hans kompiser som også er relativt godt voksne. Queenie hadde vært på kafe,på frivillighetssentralen endatil, og hadde gjort sine observasjoner:
Q: Mamma, nå vet jeg hvorfor mormor ikke går på kafé sånn som morfar!
F: Jaså? Her ser fruen selvsagt for seg at ungen har fått ferten av mormors lette drag av sjenanse, at hun trakk seg bort fra folk etter at storesøster døde, og diverse andre årsaker som Q er for liten til å forstå.
Q: Du skjønner, hun er ikke gammel nok ennå!

Vi regner med at kafelivet tar seg opp nå som hun er pensjonist!

Dagens jubilant

I dag fyller mormor år. Hun blir 67 år, og går inn i rekken av kvinnelige minstepensjonister som har brukt mer tid i hjemmet enn utenfor. Mormor er utdannet fotograf, og tok mengder av svart-hvittbilder av fruen og storesøster da vi var små. Fruen tror hun kunne blitt flink, og hatt det man kaller suksess. isteden hendte det seg slik at hun traff en noe eldre reinsgjeter, giftet seg med ham og flyttet til det vi kaller barndommens dal. Morfar var mye borte da vi var små, han var på fjellet, og det ble liksom vi døtrene som var mormors nærmeste. Særlig ble storesøster en god venninne, ettersom fruen var noe mer utagerende og ikke syntes det var direkte stas å dra på ferie med foreldre etterhvert som man vokste til. Det siste året storesøster levde, studerte hun i USA og siste gang hun ringte til barndommens dal var på mormors 53 årsdag. Derfor er dette en vanskelig dag for oss, fruen skal ringe og gratulere men samtidig vet hun at dette er en trist, trist dag også. Det er rart hvordan noen dager kan være både gode og triste.

Ein nynorsk dag

Frua har fått ein artikkel inn i haustens utgåve av ei Årbok frå Barndommens dal. Dette er umåteleg stor stas for ei som likar å skrive, men vakne lesarar skjønar kan hende kva som er fruas problem...Den må skrivast om, til nynorsk. Og sidan ein er ein venleg sjel som vaks upp med nynorsk som hovudmål, er det lett å seia ja til å gjera jobben sjølv. Jobben har vorte utsett og utsett, men i dag hadde ikkje frua noko val. Ho har brukt føremiddagen på arbeidet, og vart overraska over kor lett det flaut etter kvart. Det er godt å sjå at gamal kunnskap ligg der ein plass, sjølv etter meir enn tjuge år...Men ho lovar - dette vert ikkje det viktigaste skriftspråket her i heimen.

Barndommens dal er fin og flott, men nynorsken hører ikke til de lykkeligste minnene derfra. Noe som ikke skyldes språket i seg selv, men lærernes ivrige messing om at dette var det uovertrufne språk, og deres nokså nedlatende holdning til oss som kom fra bokmålfamilier.

Ikke helt frisk

Det har vært litt trykket stemning i fruens hode en stund, det er vondt å bøye seg, vondt å hoste, vondt å være fruen. Siden man gjerne krisemaksimerer har fruen regnet med at dette er en uhelbredelig lidelse, og besluttet for en måneds tid siden at det var best å droppe diagnosen.
Men i går snakket man med en bekjent, som var så hyggelig å tipse om bihulebetennelse. Etter å ha finlest om temaet, var fruen overbevist. Derfor tok fruen turen til fastlegens kontor i dag, klar for diagnose. Fastlegen var rørende enig, og kartla samtidig en bronkitt, så nå er fruen lykkelig medisinert. Muligheten for medlidenhet i hjemmet er betraktelig høyere når man kan klaske antibiotikaen i bordet...

God mor?

Fruen blir tidvis grepet av panikk og lurer på om hun gjør altfor mye galt i oppfostringen av de søte små. Her i huset har vi nemlig lagt oss på en ganske lite ambisiøs linje hva fritidsaktiviteter angår. De er ti og seks år, og herr og fru Høvding føler vel at alvoret kommer tidsnok. Muligens får de sterkere lagånd av fotball enn speider, kanskje er turn godt for skjelett og jada, sjakk er selvsagt bra for utvikling av vett. Men hva om avkommet velger speider, hater turn og synes graving og grøfting etter steiner og mineraler er helt topp? Skal vi overkjøre interessene deres, banke ( ikke bokstavelig altså ) konkurranseinstinkt og poengtelling inn i dem? Eller skal vi oppmuntre dem til å bli selvstendig tenkende mennesker? Som dere også vet, har ikke fruen spesielt høy utdannelse. Det synes hun faktisk er helt greit! Hun behersker sine fag, og klarer å formidle disse i diverse sammenhenger. Men, usikkerheten kaster seg over henne når folk med universitetsgrader en masse remser opp hva slags forventninger de har til sine barn, deres prestasjoner, og ikke minst - hvor langt fremme de er. Da føler fruen at hun gjør sine barn en gedigen bjørnetjeneste ved å ikke forvente mer enn fullført lekseark, en fritidsaktivitet de har glede av, og tid til å være sosial og leke. Huff, kan de ikke få være barn litt til!

Exquisite?

Fruen leser gjerne, og selv om hun prøver å holde et visst nivå slenger det gjerne innom en Marian Keyes bok, eller annen chick lit også. Her forleden endte man opp med en stk strålende verk av Danielle Steel, som er en svært produktiv skribent med en usvikelig tro på kjærlighet og rettferdighet for de gode i denne verden. Fruen er svært fascinert av fru Steels adjektivbruk, som må sies å være enestående. I boken skulle vår heltinne ha sex med sitt hjertes utkårede. Det må legges til at samme heltinne hadde blitt utsatt for umenneskelige overgrep, og absolutt ikke hadde noen som helst tillit til menn. Men altså, på et romantisk vertshus på Cape Cod skulle det skje, og helten hadde virkelig lagt seg i selen med roser, levende lys og champagne. Dette beskrives lyrisk, og avsluttes med at de ligger det, glade og fornøyde. Danielle Steel avslutter beskrivelsen med: It was exquisite.
Fruen ble lett overrasket over dette ordvalget. Så vidt man vet kan exquisite oversettes med utsøkt? Man har da lest en del beskrivelser om emnet opp gjennom tiårene, men utsøkt sex? Hva i all verden er det...

Gå hjem og vogg, Martha!

I anledning markering av jubileet til Queenie og kamerat har fruen hatt en dag som kunne imponert selveste Martha Stewart. Dagen startet med muffinsproduksjon, fulgt av krydderkake og sjokoladekake. Deretter vasking av hus og panikkshopping før to barn ble hentet, pynting og rydding og dekking av bord, hente et barn til, pynte, rydde, fikse, trikse. Stelle seg selv, delegere til mannen, reise bort for bursdag del 1 hos kamerat, jogge tilbake før horden kom hit. Dele ut kake, brus, godteri, stenge Laika inne på dertil egnet rom, snakke med foreldre som henter, barn som drar, ikke skrike til Queenie som må leke med alt, alt, alt selv om det er laaaangt over sovetid, kollapse foran tv med Laika på fanget 21.40 klar for Frustrerte fruer. Puh. Vi gleder oss til "voksendelen" på søndag. "22 førsteklassinger lager imponerende mye lyd, og regnværet var ikke en del av planen...

Produksjon

Æsj, den ser ut som en voksenkake!
Jatakk, nå står den urørt i fryseren og venter på voksne gjester!

Å, kul assa. BLÅ glasur, det er no for oss gutta. Vi kanke ha sånne rosakaker, ugh!

Nå skal man i seng, i morgen er det atter en dag. Og det er mulighet for en aldri så liten kakebit til lunsj! Om det har blitt sydd i dag? Ikke et sting, men det ble litt strikking foran tv. Lystige Laika får ligge på fanget når fruen strikker til nær familie, ikke ellers.

Bedre humør

Fruen ser litt lysere på livet i dag. Det er som Woody sier, innimellom vokser sånne dumme tanker ut av hodet og rundt i hele kroppen, og da hjelper det å slippe inn litt luft og sol. Og i tillegg vet man jo at det er ikke akkurat nødvendig å ta sats og hoppe rett i veggen heller, man har sannelig muligheten til å møte veggen ofte nok!

Bakerens barn og alt det der

Queenie er jevnt oppom systua og sorterer stoff til eget forbruk. Hun vil ikke sy selv, men fruen er hjertelig velkommen til å bekle henne og kosedyrene. I helgen ble det to skjørt, noe som vel må være rekord for frøkna. Det blir kanskje en kjole i måneden om sommeren, men ellers har man jo litt annet å bedrive. Det ene var såpass vellykket at hun øyeblikkelig måtte ut og lufte det, det andre ble besluttet å spare til penere anledninger.

Det hun innviet, er sydd av et IKEA-stoff, og har wienerlegg i livet. Det synes fruen er så fint på flate små mager! Det andre komponerte Queenie selv av to stoffstykker. Det fikk en dobbel løpegang oppe, delvis fordi fruen ikke fant den bredeste strikken og delvis fordi det blir så innmari mye stoff i livet med enkel løpegang.

Woody takker pent nei til alle fruens tilbud om hjemmesydd, så han snekret hus til Laika sammen med Høvdingen. Blider av dette kommer når huset er malt og bikkja har akseptert det. Fruen tipper vi må pensle det med brun saus innvendig for å få henne inn!

å være god nok

Fruen var skoleflink, og rådgiveren i 9.klasse hånlo av alle forslag om yrkesskole. Her var det allmennfag som gjaldt. Allmennfag ble det, og det gikk ganske bra på en relativt minimal innsats. Men der var det jevnt slutt. Fruen søkte seg tvert til yrkesskole og skulle sy. Hun kom inn på studier i norsk og engelsk også, men siden det meste av pensumet alt var lest syntes hun det var en total sløsing med tid. Gjett om hun angrer innimellom!
Det er helt fint og flott å være sydame, men det er dager hvor det hadde vært stas å ha bare et eneste lite studiepoeng, noen referanser til studentlivet, en grad av et slag. Noe! Det blir en artikkel i ny og ne, ilske leserinnlegg og litt blogging. Vi trives med det, og fruen trives godt med en variabel arbeidsmengde. Men noen dager er det ikke nok. Man snakker med andre, som har klare planer for eget liv og barnas liv og lista er lagt høyt. Det snakkes om ambisjoner, intelligens og prestasjonsnivå. Fruen føler seg , for å sitere Kavring Løvehjerte, som en liten lort.
Dette har vært en sånn dag. Fruen vil ha fart! Hun vil være dyamisk mamma med glansvasket hår og mobil som varsler om avtaler. Hun vil være med!

I anledning bytur

Fruen og Queenie har gjort Tigerstaden i dag, i følge med to venninner i høvelig alder. En til hver generasjon. Vi har vært på kafé, gått i butikker, sett på duer og fontener og klart oss med et trassanfall. Kjære gud - vokser de noensinne av seg denne trassen?

I anledning sol og sommer iførte fruen seg sin sånn passe nye Puccikjole. Pucci er et motehus man godt kunne hatt mer fra i klesskapet, men grunnet variabel inntekt som sydame må man nøye seg med denne lille loppen. Vi har stor sympati for mennesker som gir bort slike godbiter! Og vi står definitivt langt fram i køen på denne klesavdelingen i september. Fortrinnvis uten barn...

Dessverre er det slik at når man fjonger seg med pen kjole og dertil velvalgte sko, går det som oftest galt. Kvelden tilbringes med ullsokker, bandasjer og vannblemmer under føttene. Usj.