hjertekveld?

Vi er ikke så gode på morsdager, farsdager eller hjertedager her i huset og i vant stil skal ettermiddag og kveld brukes til fiolinspilling, skirenn, bunadkurs. Nytt av året er det imidlertid at Woody skal ikle seg dress og gå på skoleball.
I den anledning kan Fruen komme med en revurdering av tidligere utsagn om kostnader i forbindelse med denslags festligheter:
Det er på ingen måte mer kostbart å sende en jente på ball enn en gutt. Ihvertfall ikke om gutten har sett sitt snitt til å vokse ut av pentøy og pensko i løpet av de seks ukene som har gått siden jul.
Vi krysser fingre, tviholder på kort og kontanter og håper han holder seg stabilt i samme størrelse over 17.mai. Og så håper vi borddamen er like sjenert som Fruen var i sin grønne ungdom, at hun ikke sier altfor mye og forøvrig synes stille gutter med pene øyne er noe av det heftigste på denne jord slik at det kan bli mer hjerte enn smerte i løpet av kvelden.

Og forresten, om du skal kjøpe ny jakke og er litt usikker på størrelsen kan du gjøre følgende:
løft armene og kryss dem foran brystet. Hvis du da får heller ukledelige tverrfolder over ryggtavla, mellom armene, skal du opp et hakk i klesstørrelse. Fruen kaller dette dansegrepet ettersom hun er noe mer vant til pardans enn ungdommen nu til dags som er mer vant til det som så friskt kan kalles lausdans...

har du en symaskin?

Har du noen gang tenkt på at det er under hundre år siden symaskinen ble en vanlig gjenstand i norske husstander? Symaskiner var dyre i innkjøp, og det var ikke alle forunt å kunne ha slik luksus i huset.
Dette innebærer at for ikke veldig lenge siden var det vanlig å sy for hånd, og siden de første symaskinene ikke kunne tilby mer avansert søm enn rettsøm ble fremdeles alle sårkanter kastet over for hånd.
Likevel sydde husmødrene, eller tjenestepikene, eller hvem det nå var som var tilgjengelig. Småjenter ble satt til tråkling, og til å plukke ut tråkletråder før de avanserte til sidesømmer og deretter mer avansert søm som opplegg og knapphull.
Eventuelle pyntesting ble sydd for hånd, ikke maskin. Noen ganger ble det brukt garn eller tråd i kontrastfarge, andre ganger var målet usynlige sting som selv ikke et trenet øye kunne oppdage.
Menn som av forskjellige årsaker ikke bodde hjemme 365 dager i året kunne også være selvhjulpne, om det gikk en søm i buksa, om sokkene ble tynnslitt på hælen eller skoene gikk i stykker så kunne de ( og måtte ) fikse det selv. Kanskje ikke alltid til beste karakter i håndsøm, men det gjorde nytten. Det samme kan man forresten se på hjemmesydde plagg, de var slettes ikke like flinke alle sammen. Selvsagt var det mange som sydde som engler, men det finnes også glitrende eksempler på at øvelse ikke alltid gjør mester. Men i en tid der butikklær var lite tilgjengelig, og i tillegg dyrt, måtte man sy enten man ville eller ikke.
Nå kan saker og ting tyde på at symaskina på vei ut av standardutstyret...Men kanskje skulle vi likevel la oss inspirere av tidligere generasjoners vilje til å gjøre noe selv, og for eksempel ikke kjøre til nærmeste sydame hvis det har oppstått et hull i en innvendig jakkelomme? Mye kan fremdeles fikses med nål og tråd.

Dette er noe av det Fruen tenker på, jobber med og gjerne snakker om. For vi er så opphengt i hvor flinke alle var før, hvor mye de sydde og alt det de fikk til. Vi er over oss av beundring, og glemmer noen ganger at det ikke alltid handlet om skaperglede og kreativitet men vel så ofte om nødvendighet og økonomi. Og forresten, om du er av de som har overtatt mors eller svigermors blytunge symaskin fra femti- eller sekstitallet; lucky u! Disse maskinene er, til tross for lite fancy utseende, bortimot uslitelige og med øm og kjærlig omtanke holder de. Lenge! Faktisk er de så holdbare at Fruen regner med at produsentene måtte forandre konseptet for å i det hele tatt fortsette å selge annet enn nåler.

Søndagsglede

 Det broderes stadig færre bunader her til lands. Det tar kortere tid å sende materialene rundt halve jordkloden enn å finne eller lære opp folk som er flinke nok til å gjøre dette profesjonelt her til lands.
Ikke er det særlig lønnsomt heller ettersom lønninger i det fjerne Østen fremdeles er lavere enn her i landet.
Hva som skjer når lønnsnivået jevner seg ut kan bli spennende å se. Kanskje må folk faktisk begynne å betale for tiden det tar å brodere en bunadskjorte?

Fruen bruker ikke søndagen på å tenke politikk, men gleder seg heller over de kundene som synes norske broderier på norske bunader er verdt å betale for.
Særlig gleder man seg til å sette i gang med denne godbiten. Etter to skjorter med hvitt-på-hvitt broderi er det alltid oppkvikkende med litt farger.

Kunder = kos?

Terrier? Sa kunden og så begeistret på Laika som logret med den ene enden og bjeffet med den andre.
Vi hadde terrier hjemme da jeg var barn. Finnes ikke bedre vakthund. Sa kunden og klappet den potensielle vakthunden på hodet.
Og bums, der lå bikkja på rygg og sprellet innbydende.

Det er ikke alltid lett å drive business hjemme og ha kunder innenfor dørene samtidig som man har en hund som bjeffer høyt og skjærende, som hopper og spretter og logrer ( og er hellig overbevist om at alle besøkende er her for å elske henne). Fruen har ikke tall på de gangene hun har stått med en bunad over den ene armen og bikkja under den andre armen mens kunden kler av sko og jakke.
Uvisst er det også hvor mange ganger den lystige har blitt føyset ut av systua, der hun vet hun ikke får være, for å unngå store ulykker i kombinasjonen hoppende hund&broderte stakker.
Noen ganger kommer hun tilbake, og ved gud, den hunden kan smile mer innbydende enn en transelger på Karl Johan. Noen ganger legger hun seg på rygg foran kunden og selger seg selv inn som snill, mild og glad for å være til. At hun samtidig selger inn Fruen som et hjerteløst monster tar hun ikke hensyn til...
Og man koster vekk den lystige, lukker døra rett foran en liten snute og smiler unnskyldende. For hunden vår er jo såååå snill, bare bittelitt intens.
Og så tenker man, med et stikk av dårlig samvittighet, at det er jo ikke alle som synes det er så veldig stas med hunder. Noen synes faktisk hunder, store som små, er skumle beist som burde tilbrakt livet i bånd eller bur. Storesøster likte ikke hunder, hun gikk gjerne omveier for å slippe å møte løse elementer. Mor i Barndommens dal er heller ikke mer enn måtelig begeistret for våre firbente venner, til tross for at hun i mange, mange år delte hus med gjeterhunder.
Hvordan ville de to reagert om de kom hjem til en sydame og ble møtt av en syv kilos kruttlapp...

Heldigvis har det gått bra hittil. Ingen har snudd i døra ved synet av den lystige, og ingen har hittil bedt om at hun stenges inne i buret og forblir der. Men en dag skjer det nok. Inntil den tid blir hun holdt, men hun får hilse og hun tror fremdeles at kunder = kos.

turtelduetur

Vi skal på kjærestetur, uten barn og bikkje. Til en by...men hvilken by?
Fruen googler og tenker, snakker med venninner og googler videre.
Men hva leter man etter? Jo, i tilfeldig rekkefølge:

1. Outlet shopping
2. Nice wine bars
3. Flea markets and second hand shopping
4. Knitting and embroidery
5. cheap tickets
6. Art walks
7. Nice museums
8. Nice museum with nice shop and cafe
9. manicure needed?
10. Excellent coffee

Men hva skal telle mest? Og hva skal vi velge...
Hittil leder Firenze hårfint foran Berlin, med Paris på tredjeplass. Men så skal ikke byen være for stor, for det er snakk om en helg og vi skal ha tid til å være kjærester, ikke bare løpe som hodeløse fjærkre mellom attraksjonene.

Hva med tennene?

Elevene jobber med selvvalgt fordypning. En skal strikke, en sy skjørt med draperinger, en skal sy kostyme og atter andre har valgt andre oppgaver. Som vanlig har ingen valgt buntmakerfaget for når man er 17 - 18 år er pels fullstendig ut...
Og så snakkes det;
Tar det kortere tid å strikke genser enn jakke?
Kan en skjorte med knytting foran være helt ettersittende over knuten?
Og hva kler en tannfe på seg?
Det siste forårsaket en heftig men noe avsporet diskusjon. For selv om vi vet at tannfeen ikke finnes så velger vi vagt å tro at en tyllkledd liten sak kommer valsende inn gjennom nøkkelhull og bytter tenner mot penger.
Og da må det vel etter hvert bygge seg opp et enormt lager av glitrende melketenner i tannfeens lune hjem?

Vikarlæreren foreslo at tannfeen bruker dagene på å lage flotte smykker av hvite tenner, og at det vi tror er perlekjeder rundt hals og håndledd egentlig er de vakreste og mest feilfrie melketenner.
Dette ble nedstemt av elevene ettersom man fremdeles, i en alder av 17 - 18 år, har troen på at alt det vakre er vakkert tvers igjennom og ikke er tilsmusset av blod og spytt.
Forslaget om at melketennene males til pulver og brukes i kosmetisk industri ble likeledes nedstemt, mens innspill om at de små hvite blir lagret fikk noe mer gehør.
Men, kanskje og noe mindre teatralsk er det jo mulig at tennene går rett i søpla og at tannfeen vet hvor alle har søppelsorteringen og at hun dermed slipper å fly rundt i nabolaget med lommene fulle av tenner?

Hva tror dere; får tannfeen utløp for sin kreative side mens hun pynter seg med tenner eller kildesorterer hun med hard hånd?

om rynker og folder

Man kan noen ganger kaste et uforvarende blikk i speilet, eller tilfeldig kan åsynet speile seg i en saks eller annet utstyr. Det er noe med den vinkelen litt nedenfra, den var heldigere før...

Lett frustrert ser man at det er noen rynker her og en hudfold der.

Lett frustrert lurer man på hva man skal gjøre med dette.

Dessverre finnes ingen enkle løsninger som ikke inkluderer sakser, kniver og nåler.



Det enkleste er å sette seg rolig ned og plassere rynkene der de hører hjemme; på en bunadstakk.

Og etterpå, når alle sting er sydd kan man rive av papiret, trekke i trådene og se at;

jovisst kan rynker være fint også!

Nyhetens interesse?

Ulykker med dødelig utfall kan skje og i slike tilfeller er døden et sjokk for de pårørende. Noen ganger fører slike hendelser til en liten notis i en avis, andre ganger til middels store oppslag og en sjelden gang fører det til hovedoppslag. De siste dagene har sistnevnte vært tilfelle etter at faren til en norsk kjendis ble påkjørt og drept.
Vi kan lese at den gråtkvalte artisten deltok på minnestunden, at familien er i sjokk og at det er tungt å ikke vite hva som egentlig skjedde.

Men har dette nyhetens interesse? Og er det verdt spalteplassen?

Det kan umulig overraske noen at mennesker deltar på sin egen fars minnestund. Det er heller ikke noen overraskelse at familien er i sjokk, det er vel heller en naturlig reaksjon. Og selvsagt, det er naturlig å ønske seg svar når en nær og kjær plutselig dør og det er naturlig nok tungt å ikke vite hva som har skjedd.
Men trenger vi, og trenger de etterlatte at det skrives om dette?
Og hvem skal velge hvem det skrives om?
Er det viktigere å opplyse det norske folk om dødsfall der det finnes en kjendis i nær familie enn om det er hva vi gjerne kaller vanlige folk som blir berørt? Og har familien til en kjendis større plikt til å slippe media innpå seg enn oss andre? For er det  slik at der det finnes en som har valgt et liv i rampelyset så skal resten av familien automatisk føle trangen til å dele sine gode og dårlige dager med resten av Norges befolkning?

Dette handler ikke om medlidenhet eller ikke. Dødsfall, sorg og savn er alltid trist. Men det handler om hva vi trenger å vite og hvorfor vi skal informeres.

fra ovnskroken

Jeg beklager om jeg har vært fraværende den siste tiden.
Det skyldes at det meste av tiden tilbringes på rygg foran ovnen. Der steker jeg meg langsomt og blir stadig rødere på magen.
Jeg håper dere har full forståelse for at dette er en stilling som vanskelig lar seg kombinere med skriving.
Som dere ser er jeg nå i det minste funnet sittestillingen, så om jeg i tillegg får gehør for at skriving bør kunne foregå foran ovnen er jeg nok tilbake i fin stil før dere vet ordet av det.
Enn så lenge - ha en strålende helg. Og om dere har kjæledyr; pass godt på de i kulda og gi dem et pledd de kan kampere på foran peisen ( hint, hint).

det gode savnet

Det er fint å reise bort litt og å savne og bli savnet.
Når Fruen er utenlands kan hun finne på å savne slikt hun vanligvis ikke trakter etter, så som brunost og store glass med melk.
Denne uka, som har blitt tilbrakt i indre&øvre dalstrøk har hun savnet dette;

- De søte små, og det er skjellig grunn til å mistenke at de også har savnet mammi bittebittelitt.
- Høvdingen, som forøvrig har invitert Fruen med på storbyhelg. Vi må bare finne by og helg.
- Den lystige, det har blitt merkelig uvant å varme opp seng helt på egen hånd
- Sterk kaffe
- Stabilt nett

Og så er det helt fantastisk å gå til dekket bord, ha badet helt for seg selv, slippe å vekke andre enn seg selv, kunne legge seg tidlig og lese, ha en røyskatt utenfor vinduet uten at bikkja går bananas, snakke fag morgen ,middag og kveld en hel arbeidsuke.

Men det aller mest fantastiske er å nyte dette nettopp fordi det er så sjelden.

soldagen

I dag kommer sola tilbake i bestemorshuset der lengst oppe i Barndommens dal. Det var selvsagt en merkedag før i tiden,og en dato de husket fra år til år. Antakelig var det litt spenning knyttet til om det faktisk var sol den dagen eller ikke, for effekten måtte jo nødvendigvis bli relativt forringet av snøvær? 

Slik er det ikke lenger, elektrisk lys har overtatt mye av jobben sola gjorde. 

Og det er  ikke slik at Fruen går rundt og har stålkontroll på når sola kommer tilbake etter vinteren på diverse steder i Barndommens dal. 

Men det ble liksom en egen greie det der med sola hos bestemor. Ikke fordi man  som barnebarn langt ut-i-rekka hadde noen spesiell misjon i flokken, men det var likevel litt stas å være den ene med bursdag på soldagen. 

kvinneplager

Fruen har ikke lenger 22 små liv liggende i en koffert…nervene har roet seg og pusten kommer fra magen. Kurset er godt i gang, to grupper er vel loset gjennom Fruens draktområde og snart står tredje og siste pulje for tur.

Og ja visst er damene flinke, og ja visst kan de mye. Men det kan jo Fruen også!

Og da er det tanken dukker opp, den beklemmende tanken om hvorfor man skal bruke så mye tid på å grue seg, gå rundt med magevondt og utsette planlegging og pakking fordi man innerst inne synes det finnes noe sånn som trehundre og syttifire andre som hadde vært betraktelig bedre egnet for slik kursing.

Høvdingens innspill om at "Nå får du gi deg. Hvorfor tror du de spurte deg?" møter lite gehør når Fruen føler seg som en futt, men vekker straks mer refleksjon nå. 

For det er klart han har et poeng. mest sannsynlig ville vel ingen kursarrangør bevisst velge en aldeles elendig lærer? Og ihvertfall ikke spørre læreren enda en gang? Og elevene pleier da nikke og smile og gjøre som man ber de om? Det er hittil ingen som har himlet med øynene og antydet at kurslærer er et fjols uten respekt for eller kunnskap om bunadsøm?

Men det ligger likevel der, som en ekstra innvoll, denne tanken om at man egentlig ikke er god nok, ikke flink nok. Og selv om man ler av det og rister på hodet så er det vel flere der ute som har det på samme måte? Men hvorfor er vi kvinner slik, hvorfor synes vi hele tiden vi skal nedvurdere oss selv og våre egenskaper? 

Tror vi kanskje det er ukvinnelig å stramme oss opp og si hva vi kan, tilby våre tjenester? 

For mange skyldes det vel oppdragelse, en idé om hvordan pene piker oppfører seg  og ikke minst, hvordan de IKKE oppfører seg. Vi har blitt pent oppdratt av våre mødre til å ikke stikke oss undøig frem og tro vi er noe. 

Det blir spennende å se hvordan våre døtre blir og hvor mye som henger igjen av ideen om pene pikers gjøren og laden. Kanskje vil Queenie om tredve år ringe til Fruen og fortelle at hun skal av sted og holde ukeskurs i et-eller-annet og avslutte med Du vet, jeg er jo flink til dette! Og Fruen vil være hjertens enig og glede seg over at barnet, som da slettes ikke er et barn lenger, kan erkjenne egne positive evner og gi uttrykk for de uten å føle seg som en fremadbusende bavian…

Men det er en fremtidsvisjon…Selv ville man helle gjøre ganske mye annet enn å si høyt foran andre at dette kan jeg gitt! jeg er faktisk skikkelig flink! 

Huff, høres det ikke skamløst ut?