halvveis til nitti

Jeg fyller 45 år i dag.
Når jeg ser meg i speilet ser jeg at nyperoseperioden definitivt er over, og jeg har for lengst innsett at stipendutlysninger til de som er unge og lovende ikke angår meg.

Queenie spurte om jeg synes det er ille å bli 45 år og dermed være halvveis til 90. Jeg tenker at så lenge jeg er halvveis til noe som er innenfor rimelighetens grenser så er det vel helt greit og vurderte å fleipe bort spørsmålet med lettbent svada.
Men så tenkte jeg at nei, det trenger jeg ikke.

 Jeg har grått hår og rynker både før og etter at jeg smiler. Jeg har ikke antydning til midtlivskrise og overhodet ingen planer om å farge hår eller løfte hud.

Min store livskrise forbundet med det å eldes inntraff da jeg fylte 28. Da ble jeg eldre enn min egen storesøster og jeg visste at hver dag etter det ville ta meg en dag bort fra nettopp det å være lillesøster. Fra den dagen ville jeg stadig bli eldre, mens hun uberørt av tidens tann smilte i glass og ramme. Alt jeg skulle gjøre etter denne dagen skulle jeg gjøre som førstemann. Jeg skulle tre over stadig nye terskler, åpne nye dører og fjerne meg stadig mer fra luksusen i å være minst og yngst.

Sorgen følger ingen fastlagte spor. Den går i bølger og daler, i sirkler og åttetall. En lukt, en signatur i en bok, et bilde...det skal ikke så mye til. Hun er med meg samtidig som hun ikke er med meg.
Slik hun har vært i mange år, helt siden hun gikk ut av tiden og ble den evig unge storesøsteren.

Jeg skal ikke si at alt ble mye bedre med en gang 28-årsdagen var overstått, men krisen var over og det er helt fint å bli eldre. Og nå, som jeg altså er halvveis til 90 så tenker jeg at det er da slettes ikke verst. Det er en gave i det å bli eldre også.