Denne helgen spiser jeg middag sammen med en sebra og en sjiraff. Jeg leser om Kipper og Muldvarpen og merker at selv om bøkene har stått nederst i bokhylla i mange år husker jeg fremdeles hva som står på neste side.
Høvdingen og jeg ser på hverandre over et dunmykt barnehode, kiler små tær og flirer av tullesanger som so-ro lille gudmor og hurra for deg som fyller sitt hår.
Når man står midt oppi noe er det lett å glemme gjentagelsens sjarme. Det er lett å glemme den begeistringen man blir møtt med når elefanten kommer marsjerende eller når The fox overtar YouTube enda en gang. Det er lett å glemme å glede seg.
Men alt i alt er alle enige om at det holder med helgebesøk. Den selvutnevnte attpåklatten vaker rundt og lider av lett søskensjalusi.
Sånne helgebesøk er fine, særlig fordi det er besøk. Samtidig er det ei fin påminning om ei tid som var, der det er lett å huske mest av det slitsomme.
SvarSlettJa, det var helt fint å vinke gjestene avsted i går og synke ned i sofaen.
SlettMen jeg gleder meg til neste gang!