denne tilhørigheten

Jeg blir ofte spurt om hva som er riktig og viktig å tenke på når man velger bunad. Er det mors familie, fars familie, hytte, fjerne aner eller smak og behag. Personlig heier vi på tilhørighet til stedet, kanskje et sted man har bodd/bor, eller der en av foreldrene vokste opp. Samtidig skal man jo ha en bunad man trives i, for mye av gleden blir borte hvis man lunter rundt i noe man hverken kler eller liker utseendet på.

Vanskelige situasjoner kan oppstå når svigermor, svigerdatter og konfirmant ankommer med hver sin tilhørighet og hver sine ønsker. Jeg har ved et par anledninger servert de to eldste generasjoner kaffe og lesestoff, forklart dem at det er ungdommen som skal ha stasen på, og overlatt valget til henne. Man skulle tro at dette er i overkant frekt og freidig, men de fleste skjønner at det er bedre økonomi i å ikke vinne kampen om dalføret, og heller se arvingen bunadkledd ved flere anledninger.
Noen velger rett og slett den fineste bunaden de vet om, og trives med det. Mitt råd er å ta et valg man selv kan forsvare, her på systua  blir du ikke spurt om fødselsattest!
Men selvsagt, noen skruer er det jo der ute. En mann hadde forelsket seg totalt i en krysning av to bunader, og oppfattet meg som bakstreversk og sær siden jeg ikke tok trippel salto i yr glede over kreativiteten. Alle forsøk på å henstille til drakthistorie, tradisjoner og andre faglig relaterte teorier falt på stengrunn. I ren desperasjon grep jeg til sammenligninger:

Fru Storlien. Du ser kanskje på fotball?
Mannlig kunde: Åja, du vet. Man må følge med!
F: La oss si at du heier på...
M: Manchester!!
F: Ok. Hva ville du sagt om du så en fyr på gata med Manchester-trøye og Arsenal bukse?
M: Æsj!
F: Sånn er det med bunader også. De skal ikke blandes.
M: Du, det var lurt. Det skjønner jeg. Takk!
Han kom etterhvert tilbake, og bestilte en bunad.

ps. Det er kanskje på sin plass å opplyse om at ikke alle mine bunaddiskusjoner ender med ekstremt lettfattelige bilder. De aller fleste holdes på et faglig og saklig nivå. Men de samtalene er ikke fullt så morsomme i ettertid.

Og dessuten - å bruke bilder folk forstår gjør draktskikk mer levende og lettfattelig enn å harpe på det evinnelige jammen, det er sånn det er. så det så.

PS. Tror dere ikke jeg fant et innlegg til jeg kunne resirkulere! 

Men i morgen skal jeg sy trådhemper - kanskje kommer det en liten innføring i denne kunsten?