lørdag 6. april 2013

I did it!

Endelig.

Da den perifert bekjente stod på døra med enda et av de dødfødte oppdragene som du sikkert kan ta fordi du kan jo sy, hehe. Og du er vel billigere enn systua nedi sentrum, hehe.

Da smilte man ikke som et mehe og tok imot posen med jobber av typen som tar syv minutter og som derfor er vanskelige å ta pris for. Ei heller smilte man som et mehe og sa at det er greit, du kan skylde meg en tjeneste. Og man lot være å smile som et mehe og fortelle om sprengt kapasitet og listeskriving i søvne.

Neida. For en gangs skyld gjorde Fruen dette:
Hun så ikke-kunden stramt inn i ansiktet og sa:
Jeg syr bunad. Jeg reparerer ikke dunjakker, t-skjorter eller trær snorer i hettekanter. Jeg syr bunad. 
Og jeg vil ikke ha denne jobben. 

Det var en god, god følelse.


PS.
men jeg kom jo selvsagt med et par forslag om hvem h*n kunne kontakte. Og nå kjenner jeg at jeg, omtrent som Wenche i den strålende serien Kongsvik Videregående, er i ferd med å få en stressreaksjon i magan. Sannelig, det koster å holde seg hard.

12 kommentarer:

  1. Du gjorde det eneste rette...og nå...pust med magen, dette er bra for deg:)
    Trine:)

    SvarSlett
  2. Du gjorde det eneste riktige. BRAVO - jeg har også lært å si nei nå - og jeg puster med maven og har det så bra. På spørsmål omjeg vet om andre så henviser jeg til Husfliden ;-)

    SvarSlett
  3. De første gangene man sier ifra slik man egentlig alltid har villet gjort før er verst. Du gjorde det rette. Så vær stolt av deg selv !

    SvarSlett
  4. Ha ha, godt og riktig gjort! Sjøl om jeg hadde følt det akkurat som deg - det er sykt vanskelig å si nei. (Ikke at jeg hadde blitt spurt om noe med glidelåser og søm og sånn, altså)

    SvarSlett
  5. Hurra for deg! Jeg stiller meg bak den som sier at det er værst de første gangene. Etter hvert blir du tryggere og enda mer vennlig og bestemt. God helg! Hanneklem

    SvarSlett
  6. Heia deg!! Det er verst fyrste gongen.
    På slike spørsmål svarer eg at det verste eg veit er slike jobbar. Eg gjer dei for meg og mine, og knapt det. Aldri som ei teneste, og aldri mot betaling. No er det ingen som har spurt på årevis, så det har sikkert ryktest. Heilt ok for meg :o)

    SvarSlett
  7. Jeg applauderer. Bedre kan det ikke gjøres.
    B.

    SvarSlett
  8. Jeg har aldri sydd bunad, men denne situasjonen har jeg opplevd selv... Skifte glidelås på gamle terylenbukser for herrer f.eks. Det var på åttitallet og naboene hadde oppdage at jeg sydde. Du ANER ikke hva som kom på døra. Og JA-menneske som jeg var, så ble det MYE drittjobb for ingen penger... (Jeg fikk ei parfymeflaske en gang). Det tok all sygleden fra meg i fere år. Men så oppdaget jeg NEI-ordet og kjøpte ny symaskin:)
    Stå på! :)))

    SvarSlett
  9. Huh og puh! Og tusen takk for at ikke noen synes jeg burde vært grei og gjort bare den ene lille fillejobben.
    Jeg følte meg selvsagt som en ildsprutende drage etterpå og det måtte en telefon med Høvdingen til for at jeg skulle innse at min tid er min egen ( jaja, og ungene sin, og bikkja og alt sånn).
    I dag har jeg kikket bak gardinet hver gang det har ringt på, ettersom jeg fremdeles frykter at h*n ikke innså at jeg faktisk MENTE det. Så det er litt sånn to be continued....
    Men, jeg har vært smart og lagret mobilnummeret så jeg kan stirre telefonen i senk ved eventuell senere kontakt.

    SvarSlett