You never talk alone

Den ekstremt smarte telefonen man har benyttet den senere tiden har gått inn i en mindre smart fase.
Og sannelig, det hjelper ikke å ha tilgang til epost, facebook, nettaviser og godt kamera når skjermen tidvis går i svart og det dermed er umulig å avslutte samtaler.
Og forresten, om noen kunder skulle lese dette og er lettere agitert fordi de har fått merkelige fruemeldinger på mobilsvar så skyldes ikke det utidig inntak av alkohol, men den enkle kjensgjerning at det eneste måten å legge på på er å ta fra hverandre mobilen og ta ut batteriet...(og dette kan ta tid.)
Nå er den smarte sendt til rette vedkommende, og Fruen er tildelt Woodys avlagte men bunnsolide mobil fra noen år tilbake.

Og derfor dette bildet fra fjorårets fotballtur.
Fruen har sittet og jobbet og lurt på hvorfor You never walk alone en gang i blant kimer utover stue, systue eller kjøkken. Å sette musikken i sammenheng med ubesvarte anrop har man ikke gjort...
Ikke før Høvdingen kom strenende inn og lurte på hvorfor hans minimalt fotballengasjerte kone har lagt seg til en slik ringetone...
Men skifte? Nei, da kunne man jo fort vekk endt opp med det gjøkuret et vennlig barn installerte som ringetone på den uvitende mors mobil for noen år siden.
Så inntil videre synges det lystig videre og Fruen merker at man får gjort uendelig mye mer, eller i det minste jobbet mye mer sammenhengende når det ikke plinger inn eposter eller statusoppdateringer skal sjekkes i tide og utide.