onsdag 1. februar 2012

kvinneplager


Fruen har ikke lenger 22 små liv liggende i en koffert…nervene har roet seg og pusten kommer fra magen. Kurset er godt i gang, to grupper er vel loset gjennom Fruens draktområde og snart står tredje og siste pulje for tur.
Og ja visst er damene flinke, og ja visst kan de mye. Men det kan jo Fruen også!
Og da er det tanken dukker opp, den beklemmende tanken om hvorfor man skal bruke så mye tid på å grue seg, gå rundt med magevondt og utsette planlegging og pakking fordi man innerst inne synes det finnes noe sånn som trehundre og syttifire andre som hadde vært betraktelig bedre egnet for slik kursing.
Høvdingens innspill om at "Nå får du gi deg. Hvorfor tror du de spurte deg?" møter lite gehør når Fruen føler seg som en futt, men vekker straks mer refleksjon nå. 
For det er klart han har et poeng. mest sannsynlig ville vel ingen kursarrangør bevisst velge en aldeles elendig lærer? Og ihvertfall ikke spørre læreren enda en gang? Og elevene pleier da nikke og smile og gjøre som man ber de om? Det er hittil ingen som har himlet med øynene og antydet at kurslærer er et fjols uten respekt for eller kunnskap om bunadsøm?

Men det ligger likevel der, som en ekstra innvoll, denne tanken om at man egentlig ikke er god nok, ikke flink nok. Og selv om man ler av det og rister på hodet så er det vel flere der ute som har det på samme måte? Men hvorfor er vi kvinner slik, hvorfor synes vi hele tiden vi skal nedvurdere oss selv og våre egenskaper? 
Tror vi kanskje det er ukvinnelig å stramme oss opp og si hva vi kan, tilby våre tjenester? 
For mange skyldes det vel oppdragelse, en idé om hvordan pene piker oppfører seg  og ikke minst, hvordan de IKKE oppfører seg. Vi har blitt pent oppdratt av våre mødre til å ikke stikke oss undøig frem og tro vi er noe. 
Det blir spennende å se hvordan våre døtre blir og hvor mye som henger igjen av ideen om pene pikers gjøren og laden. Kanskje vil Queenie om tredve år ringe til Fruen og fortelle at hun skal av sted og holde ukeskurs i et-eller-annet og avslutte med Du vet, jeg er jo flink til dette! Og Fruen vil være hjertens enig og glede seg over at barnet, som da slettes ikke er et barn lenger, kan erkjenne egne positive evner og gi uttrykk for de uten å føle seg som en fremadbusende bavian…

Men det er en fremtidsvisjon…Selv ville man helle gjøre ganske mye annet enn å si høyt foran andre at dette kan jeg gitt! jeg er faktisk skikkelig flink! 
Huff, høres det ikke skamløst ut?

8 kommentarer:

  1. Kjære Fru Storlien
    Det er ikke farlig å erkjenne noe andre tydeligvis har forstått, du er en flink og inspirerende kursholder. Ikke skamløst i det hele tatt, realisme rett og slett.
    Hilsen Kjersti

    SvarSlett
  2. You go girl! Er det noe du kan så er det vel dette. Å, vi skulle vært litt menn alle sammen av og til.

    Du er flink!

    SvarSlett
  3. Åja - gjenkjennelig! Her ligger jeg også våken med knip i magen om nettene og lurer på om jeg har tatt meg vann over hodet - etter å ha sagt ja til en jobb som alle mener jeg er den helt rette til. jaja - vi burde rette ryggen og si høyt til speilbildet hver dag at vi er flinke jenter! Stå på frue!

    SvarSlett
  4. Er det en damegreie, dette, skulle jeg skrive, og så husket jeg overskriften din. ;) Det er sånn mange av oss er skrudd sammen, dessverre. Jeg går ofte og tenker - når kommer jeg til å bli avslørt?! Hehe. Nei. Vi må bli flinkere til å være såkalt skamløse, og vite og si at dette kan vi.

    Heia!

    SvarSlett
  5. Det er ikke skamløst! Men samtidig tenker jeg sånn - når det gjelder med sjøl...Er nok en kvinneplage, ja. Mannen min er rolig og klok og skjønner ikke hvorfor jeg kan ha sånne tanker om at jeg ikke er bra nok. Og jeg prøver å skjerpe meg. Har blitt mye flinkere nå enn bare for noen år siden. Vi duger! Tror ikke annet om deg enn at du duger! Big time!

    SvarSlett
  6. D U E R F L I N K! :)
    Ferdig snakka.

    Vi er så umulige, vi kvinnfolk. La oss ha som felles nyttårsforsett: slutte å tro at vi ikke kan. Eller slutte å tro at noen TROR noe. Tullprat. Vi er vår egen begrensning. La oss drite i det, og bare GJØRE ting!

    GOD onsdagskveld ønskes! :)

    Klem

    SvarSlett
  7. Typisk damegreie. Kristine Koht tok i en avis (Aftenposten? DN?) til orde for å starte dagen med å se seg i speilet, smile imøtekommende og melde: Du duger! Du er god nok!

    Det har jeg begynt med, jeg. På badet, og i bakspeilet i bilen. Det verste er at det faktisk hjelper litt :D

    Klart du er en ener på feltet ditt!

    SvarSlett
  8. Kjersti: Takk! Jeg liker å hold ekurs, og håper det skinner igjennom en gang iblant...
    Siri: takk! jeg øver meg på å tenke som en kar...det går så der, så der.
    Underveis: Av en eller annen årsak er det enklere å snakke til speilbildet i bilen. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi utsnittet er mindre?
    GunnBeate: Dette er vel kvinneplage nummer en!
    Pia: Jeg blir også flinkere, og liker å tro det skyldes alder og livserfaring. Alternativt jevnlige pep-talks med Høvdingen som synes dette er en håpløs livsinnstilling.
    fru Perez: Der er du inne på en annen tvangstanke, nemlig å tro at noen tror/tenker/fornemmer min utilstrekkelighet. Huff.
    BrittÅse: Christine Koth har mye godt å fare med. Jeg prøve rogså på oppmuntrende ord til speilbildet, ehlst i bilen og helst uten å smile. Det siste frodi jeg da blir avsporet av begynnend erynker og potensiell dobbelthake...

    SvarSlett