Ting vi ikke gjør

Se for deg følgende scene:
En mann, en kvinne, en sag, et par-tre nyslipte kniver, kjøkkenvekt og på det plastdekkede bordet - en hode- og hårløs kalv...Og ikke å forglemme, det eminente heftet Reinsdyrkjøtt, ugitt av Statens veiledningskontor for heimstell i 1965.
For første gang skulle vi, helt på egen hånd, dele opp en kalv for å ha mat på bordet utover vinteren. Det ble mat; steik, bog, finnbiff, suppekjøtt og litt av hvert annet som nå er trygt plassert i fryseren.
Og mens man stod og sagde utbrøt Fruen begeistret jeg håper telefonen ringer nå. Da må du ta den og si Hun kan ikke snakke, hun parterer et reinsdyr.
Dessverre ringte aldri telefonen, den gjør sjelden det når man synes den bør det...Ikke har vi smakt på kjøttet heller, for selv om vi tror det gikk fint så kan det jo hende et eller annet gikk grunnleggende galt underveis?
 De søte små har vært med på slakting flere ganger, og selv om vi ikke slipper inn i selve slakteriet er vi til stede der reinsflokken sorteres, til liv og til slakt. De samler ørelapper etter kalvmerkingen, kjenner lukten av innvoller og ser skinnene legges utoverr og saltes før de blir hentet av oppkjøper. De vet at kjøtt kommer fra dyr, og selv om man kan bli litt gråtkvalt av å se små kalver gå en ublid skjebne i møte og å vite at neste dag vil simler gå rundt slakteplassen og lete etter sin kalv, har de lært at dette er en del av livet.
Men det er rart hva man ikke kan. I Barndommens dal kom far hjem med deler av et dyr etter høstslaktingen, og fordelte det etter alle kunstens regler, mens andre deler ble etterlatt hos den lokale slakter for siden å hentes i form av karbonader og kjøttkaker.

Og lykke, å snike til seg en lunken kjøttkake mens mor fordelte i poser.

Det er så mye kunnskap som forsvinner ut av dagliglivet. Ikke bare håndverk, men også mye av norsk tradisjonsmat. For jovisst kunne man tenke seg å lage lefser, lomper og avletter. Men hvor i all verden skulle takka blitt plassert? Og når skulle man gjort det? Nabokonene i Barndommens dal hadde bakedager og melskyene stod ut av døra, men nå? Setter man av en lørdag til å steke flatbrød? Og etterpå, hvor i all verden skal det oppbevares?
Og ikke minst, hvem skal man lære det av? Vi som flytter ut og bort, det er ikke tilberedning av norsk bondekost vi er mest opptatt av å mestre før vi forlater hjembygdene. Vi vil ut, ut og bort. Og så blir det for sent, og små helger hjemme er for korte til at takkebakstens finesser kan tilegnes.
Eller som i dette tilfellet, partering av slakt. Det man så som barn sitter ikke godt i minnet, og de gangene far skulle lære bort kunsten endte man helst opp som pakker, mens han delte, svingte kniv og sag og antok at med en mor som ikke liker synet av blod var det best å spare avkommet for nærkontakt med rått kjøtt.
Men torsdag kveld ble det sendt en tekstmelding til far, som befant seg på en annen slakting, hvor oppdelingen ble gjenfortalt i minste detalj. For når han som nærmer seg 85 år kan lære å lese tekstmeldinger ( men ikke sende, ennå), bør vel dattera klare å dele opp en kalveskrott...