onsdag 7. september 2011

fiolin eller fele?

De fleste foreldre vil nok gjerne ta kreditt for den oppvoksende slekts glimrende egenskaper og evner. Men når det kommer til musikalitet er det liten vits for Fruen å skryte på seg muligheten for å ha noe som helst å bidra med. For der den ikke spesielt gode karakteren i håndarbeid muligens var et utslag av dårlig motivasjon er det bare å innse at den tilsvarende karakteren i musikk skyldtes manglende evner. 

Heldigvis er Høvdingen fra en musikalsk familie, og har gode gener å bidra med. Og når det i tillegg har vært gode musikalske innslag blant Fruens familie, er det bare å lene seg tilbake og håpe de søte små vil komme lenger enn sin mor som fremdeles sliter med å holde tonen på Blåmann, blåmann.

Storesøster spilte fele. Selv husker man dette mest som timelange seanser med stemming, stemming og atter stemming - ene og alene egnet for en Lillesøsters leksenekt. For, enhver dust måtte forstå at det ikke var mulig å ha fokus på brøkregning og engelske verb med slik ulyd om ørene. Og selv om ulyden etterhvert gikk over til godlyd, så hang dette med felegnikk og gru igjen.
Nå er Queenie klar for å overta Storesøsters fele. Og når man ser på dette barnet med de lange fingrene og det drømmende blikket, så er det midt i all futt og fart et snev av jente man husker, en jente som øvde og øvde helt til hun fikk tilbud om å bli med i juniorspelemannslaget. Da ble fela pakket ned for der var det bare gutter.  Etter noen år ble felespillingen tatt opp igjen, men da hadde Fruen blitt noe mer utadvendt og gikk glipp av en stor del av øvingen.

Men så har det store spørsmålet dukket opp; skal hun spille fele eller fiolin?
For en Frue uten innsikt i musikkens verden handler dette mye om følelser. Fela står for folkemusikk og Barndommens dal, mens fiolin oppfattes som mer jålete, klassisk musikk begått av skjortekledde vidunderbarn og seriøse mennesker. Og siden man  selv etter å ha bodd lenger utenfor dalen enn i dalen så høres det svært pretensiøst  å snakke om min fiolinspillende datter. Byjåle tenker Fruen inni seg da, og sier hun spiller fele.
Som et kompromiss har vi blitt enige om at mor som skal kjøre til og fra spilletimer skal få lov å si fele i de fleste anledninger frem til barnet debuterer side om side med unge Rybak. Da må man pent gå over til fiolin. Til den tid øver man seg på å si fiolin uten å se ut som en snobb.
Vi er også enige om at fokuset skal være på klassisk musikk, ikke folkemusikk ( men den kampen er ikke over ennå, Fruen har sporet opp et lokalt spelemannslag).

3 kommentarer:

  1. Det er enda en til: hardingfele som har to lag med strenger. I min enfold trodde jeg at om man hadde lært det ene så kunne man muligens få til noe på de andre?

    SvarSlett
  2. He,he....her i huset har vi også en FELE liggende på pikerommet, men klarte aldri å spore opp noe lokalt spelmannslag så den blir nok liggende, dessverre. Oslo er et fantastisk sted og bo, men hver gang jeg ser bunadskledde jenter med fele kjenner jeg at det rykker i røttene...skulle gjerne hatt staute, felespillende og bunadskledde døtre, men de blir nok bare staute og bunadskledde;)
    Netty

    SvarSlett
  3. Åshild: Huff ja hardingfele...Men den er mer skingrende, er den ikke? Skal ikke inn i mitt hus.
    Netty: hehe, det blir nok ikke bunadkledd folkemusikkspiller her heller. lærer er fra Bulgaria og er nok mer på den klassiske linje.

    SvarSlett